Foto: Tove Andersson
- Norsk helt seilte med mannskap fra alle folkeslag - 26.07.2018
- Den tyrkiske Nobelprisvinneren besøkte Oslo - 07.06.2017
- En dråpe midnatt – en familiebiografi - 25.04.2017
Orhan Pamuk (født 1958) bor i Istanbul, men kom til Oslo for å snakke om sin nye bok «Kvinnen med rødt hår» som han signerer for meg på Litteraturhuset. Nobelprisen fikk han i 2006 for romanen «Snø», om konflikten mellom tradisjon og modernitet i Tyrkia.
Pamuk har alltid en dobbelt bunn i det han skriver. I denne boken handler det om individualismen og det totalitære. Som en rød tråd ligger Østens myter om Rostam og Sohrab og Vestens myter om Kong Ødipus. Den persiske utgaven av myten oppsto på 1500-tallet. Den gangen hentet hele Midtøsten sin kulturelle inspirasjon fra Persia, som var et høyt utviklet samfunn. Mens Ødipus handler om farsdrap, drepte Rostam sin egen sønn.
I «Kvinnen med rødt hår» blir Cem, brønnmesterens hjelper, forlatt av sin far. Han har en lengsel etter en kjærlig far å se opp til, men ender med å hate ham. Det ender tragisk, men mer skal ikke røpes her. Pamuk kom inn på sin egen far, som også var mye borte. Fraværet gjorde båndet mellom ham og moren sterkere.
Det er uvanlig, kanskje første gang i historien, at en roman har blitt et museum og museet har blitt en bok.
– Og jeg satte pris på friheten det ga, sier han.
Bok, film og museum
Kvelden før var Pamuk på Vika kino for å vise frem dokumentaren «Uskyldighetens minner» (Innocence of Memories), som handler om museet hans, basert på boken «Uskyldighetens museum». Et museum som ikke bare finnes i Istanbul, men er hentet til Oslo og vises helt frem til oktober på Kulturhistorisk museum.
Historien som museet er basert på, handler om kjærlighetsforholdet mellom forretningsmannen Kemal og hans yngre elskerinne Füsun. Historien begynner i Nişantaşı, der Pamuk vokste opp, i Pamuk Apartments i 53 Teşvikiye Avenue, like ved shoppinggatene. Forfatteren vandrer seg selv inn i romanen, og han begynner å samle på ting fra den fiktive romanen. Ting som skulle bli et museum, en slags nøkkel til byen, hans elskede Istanbul.
Til Aftenposten har Pamuk uttalt at han har blitt feminist på sine eldre dager.
– Og jeg må jo si, fortsetter han, – at selv om noen lesere har ment at det er problematisk at hun i boken forfører en 16 år gammel gutt (kvinnen er selv 33), så ser jeg ingen grunn til at ikke det skal kunne skje. Menn forfører kvinner, da må også kvinner kunne forføre menn. Jeg liker det hun gjør, enkelt og greit, og har ingen problemer med det, mener han.
Det som er det dobbelte
Pamuk skriver også om ærbarhet.«Solåret 1975 etter Jesu fødsel var tanken på at unge kvinners uskyld var en verdifull skatt som skulle beskyttes frem til ekteskapet, fremdeles levende i området der Istanbul var senteret og som omfattet Balkan, Midtøsten, samt det sørlige og vestlige Middelhavet.» Dette vil han nevne for for dem som besøker museet i 2100 – dem som ikke er innforstått med de kulturelle kodene på den tiden, skriver han.
Han forteller videre om de europeiserte og urbane jentene som gifter seg senere. Verdien av å være jomfru sank, og tilhengere av modernisering trodde skikkene kunne gjemmes bort. Imidlertid lister forfatteren opp flere mulige konsekvenser.
« … om en ung kvinne på grunn av tvang, kjærlighet, alkohol, uforsiktighet, nysgjerrighet eller noen av de andre utbredte årsakene ikke kunne holde seg men mistet sin uskyld, var den unge mannen om han var bundet av hedersbegrepet av tradisjon tvunget til å gifte seg med henne for å forsvare hennes ære.»
« På den tiden ble det laget mange populære filmer om jenter som på uskyldige fester ble dopet for senere å vanæres og berøves sin dyrebare skatt. Disse sørgelige historiene ble laget som advarsler …»
Igjen viser han denne dobbeltheten i sitt forhold til hjemlandet.
Roman blir museeum
Det er uvanlig, kanskje første gang i historien, at en roman har blitt et museum og museet har blitt en bok.
På Litteraturhuset snakker Pamuk om boka. En i publikum reiser seg og spør: – Hvordan reagerte Kemal på filmen?
Fiksjon og virkelighet går inn i hverandre. I så stor grad at enkelte i publikum tror at hovedpersonene er virkelige. Dette vet forfatteren. Derfor har han skrevet novellen “Herr Pamuk, har alt dette virkelig hendt Dem?”
– Jeg får alle slags merkelige spørsmål, bekrefter Pamuk da jeg spør ham. – Du skulle bare visst.
The Museum of Innocence – som åpnet dørene i Istanbul våren 2012 – består av alle de objektene som hovedpersonen Kemal samler på i romanen. Og som forfatteren virkeliggjør. Dette er en nostalgisk og sentimental historie som gir et bilde av Istanbul fra syttitallet til begynnelsen av 2000-tallet.
Omdiskutert
Orhan Pamuk er en omdiskutert forfatter i Tyrkia. Han ble anklaget for å ha «fornærmet det tyrkiske» i 2005. Han ble frikjent, men har også blitt beskyldt for å tilhøre «the international literature lobby».
– Du kan ikke ha et demokrati uten ytringsfrihet, men jeg vil ikke snakke om politikk, sier han. – Jeg er en historieforteller.
Pamuk har solgt mer enn 13 millioner bøker og er oversatt til over 63 språk, noe som gjør ham til landets mestselgende forfatter. I tillegg til å være forfatter, arbeider han som professor på Columbia University i New York.
Det er en spennende verden Orhan Pamuk tar oss med inn i på Kulturhistorisk museum i Oslo, en verden mellom fiksjon og virkelighet. Og likevel en virkelighet i Istanbul, byen mellom øst og vest. Byen mellom mytene. Det er også en spennende historie han tar leseren med på i den siste boken, der den rødhårede kvinnen symboliserer friheten og individualismen.
