Foto: Kristin Aafløy Opdan
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Klokken er 16.07. Det er februar. Året er 2019. I korte glimt hører vi stemmer fra en seng i Buenos Aires, en søppelplass utenfor Paris, en stue i Karasjok, en strand i Fukushima, en toalett i USA og en containarhavn i Afrika. Vi hører unge stemmer som vil vekk, videre og fram.
Slik innledes Vinduer, et stykke som hadde urpremiere i Oslo under Heddadagene 2017, og som er den norsk-argentinske skuespillerens første i Norge som skrivende dramatiker.
Skuespillforfatter Veronica Salinas beskriver stykket som bestående av seks monologer som i korte øyeblikk viser unge menneskers liv fra flere deler av kloden.
Forestillingen har blitt et lite monster som lever sitt eget liv og møter folk og gjør at noen blir glad og andre forbanna.
– Helt adskilte monologer, men samtidig ser og hører vi seks unge menneskers tanker. Vi tar del i deres sympatier og antipatier, det de synes er latterlig og det de strever med.
Salinas valgte forklarer tittelen “Vinduer” slik:
– Vinduer kan sees på som husets øyne, kilde til lys, som om verden er et hus og vi får se noe gjennom et vindu eller flere vinduer. Men vi får ikke se alt, bare litt, nok til å danne et bilde, og etter det en tolkning.
– Forestilling om forflytning
– Hva er motivasjonen bak stykket?
– Dette er en forestilling om forflytning, enten den er selvvalgt eller påtvunget. Den handler om viktigheten av å bli forstått og å gjøre seg forstått. I korte glimt hører vi stemmer som vil vekk, videre og frem. Vi møter unge mennesker med ulike geografiske og kulturelle bakgrunner. Vinduer åpnes inn til en verden uten klare grenser, men hvor gamle grenser likevel står som stengsler.
Salinas viser til at monologene enkeltvis handler enten om språk, media, kropp, kjønn, etnisitet, fremmedgjøring, identitet eller avmakt.
– Vi har blant annet Mahomoud, som lever et liv som er et resultat av krig og flukt. Mange forflyttinger og lite tilhørighet skaper avmakt i hans liv. Marita lever i en medial verden og opplever avmakt i sitt virkelige liv. Ronan forteller om en form for avmakt som har med politiske strukturer og vold å gjøre. Sofie, den ustanselige nettbloggeren, forsøker å blogge seg vekk fra at hun er fanget av nettet. Mayuni, jenta fra Fukusima, forsøker å finne fotfeste i et radioaktivt landskap.
Relevant tema
– Hvor relevant ser du stykket sett i lys av fluktproblematikken i verden i dag?
– Det er vanskelig å si. Vi sier noe med “Vinduer” som tolkes på så mange måter. Noen kan mene det er veldig relevant.
Hun viser til følgende anmeldelse i Dagsavisen:
“Det er en stund siden den store bølgen av historier fra flyktningkrisen skylte over oss daglig. Engasjementet omkring migrasjon, integrering og nødhjelp gikk nesten fra en dag til en annen fra å være knallhett til å bli nærmest fraværende i nyhetssendinger og på sosiale medier. (…) «Vinduer», et stykke om nettopp migrasjon under årets Heddadager, føles som en nødvendig påminnelse. Ikke bare om at mange fortsatt er på flukt og må skape seg nye liv og nye identiteter i nye land, men også om at teatret faktisk taler når andre kanaler tier om en gitt sak. (…) Veronica Salinas har skrevet en tekst der hun setter trivielle hverdagsproblemer, ganske gjenkjennelige I-landsproblemer, opp mot de grunnleggende menneskelige behov og lengsler som oppstår under krig og flukt. Drømmen om å være med på Paradise Hotel settes opp mot drømmen om å leve i frihet. Behovet for å bli sett og husket settes opp mot behovet for en ny jakke som skal vare hele krigen. Dette høres kanskje enkelt og trivielt ut, men i Salinas tekster er det ikke det. Tekstmaterialet er tvert imot veldig godt og fullt av situasjoner, bilder og stemninger”.
Nylig ble stykket spilt på Festpillene i Nord-Norge.
– Nå pakkes forestillingen ned en liten stund, før den besøker Showbox i Oslo i desember og en lang turné mellom februar og april i 2018 med over 20 forestillinger i hele Nord-Norge.
Skrev om det vonde
– Hva slags refleksjoner vil du skape hos dem som ser på?
– Jeg tror ikke jeg har et konkret ønske om å skape en type refleksjon. Da jeg skrev stykket, skrev jeg noe som gjorde meg vondt, en lammelse, noe jeg så blant noen mennesker som jeg måtte fortelle. Etter hvert får historien sitt eget liv og kan skape mange refleksjoner hos publikum, men det kan jeg ikke kontrollere. Og forestillingen har blitt et lite monster som lever sitt eget liv og møter folk og gjør at noen blir glad og andre forbanna.
Hun tar imot alle reaksjoner med åpne armer.
– Jeg får lyst til å fortelle deg at jeg har fått flere ganger et spørsmål i det siste: “Har du skrevet disse tekstene selv?” Da forteller jeg at jeg skrev seks monologer og at Taro Cooper har skrevet sine to dikt og at Fela bruker en sangen sin “Glede” i stykket. Da svarer omtrent det samme alle samme: “Nei, jeg mener monologene. Du har ikke skrevet dem alene, ikke sant? Har de skuespillerne hjulpet deg?” Til det vil jeg si at selv om jeg som dramatiker er fra Argentina, eller “Kvinne” ( det er flere menn som har stilt dette spørsmål), og selv om det norske språket ikke er mitt morsmål, kan jeg skrive en historie, eller fragmenter av en historie.
Medvirkende: Sarakka Gaup, Amalie Hyun Ju Eggen, Mariama Fatou Kalley Slåttøy, Beatur, Felipe Orellana og Taro Vestøl Cooper
Regi: Jon Tombre
Scenografi/kostymer: Even Børsum
Lys: Jon Tombre
Foto: Kristin Aafløy Opdan
Dramatiker: Veronica Salinas
Utviklet i et samarbeid mellom Veronica Salinas, Jon Tombre, Hålogaland Teater og Det samiske nasjonalteatret Beaivváš. Prosjektet er støttet av SPENN.NO, Norsk Kulturråd og Dramatikkens hus.
