Foto: Hanna Skotheim
- Hodejeger-hjelperen Rafael - 01.08.2018
- Historien om en scene - 10.04.2018
- Færre pleiehender på flere eldre - 07.03.2018
Empatisk, samfunnskritisk, mot ulikhet og for likeverd. Det er det Krisztian Rozsa (39) svarer når Utrop spør om han kort kan fortelle hvem Krisztian er. Ja, han er prosjektansvarlig i Skeiv Verden og har hovedansvar for seksuell helse og vold i nære relasjoner. Men han er også utdannet psykolog, innvandrer fra Ungarn, sammen med en mann, far til to barn som er adoptert fra Ungarn og frustrert over hvilken retning hjemlandet hans er på vei i.
Sistnevnte var også en av grunnene til at han dro fra Ungarn for litt over tre år siden.
– Å oppdra et barn sammen med en av samme kjønn er vanskelig i Ungarn. Holdningene til homofili beveget seg i riktig retning, men de siste årene har flere blitt kritiske. Da Ungarn ble en del av EU, hadde mange et felles mål om å bli mer åpne, mer inkluderende og mer vestlige enn vi noen gang hadde vært. Den trenden har tatt slutt, forteller Rozsa.
Likestillingen mellom menn og kvinner er i ferd med å reverseres.
Etter at Rozsa forlot hjemlandet, har han fått et inntrykk av at det ungarske samfunnet er blitt enda mer splittet. En del av befolkningen er fortsatt for EU, mens en enda større del er mot vestlige verdier, innvandring og likestilling.
– Likestillingen mellom menn og kvinner er i ferd med å reverseres. Gjennom statens offentlige kommunikasjon, media, offentlig pensum og ikke-statlige organisasjoner, har jeg hørt flere som er kritiske til at kvinnen i et hushold skal være likestilt med mannen. Det er nesten ikke til å tro, sier Rozsa, som ikke nølte den dagen mannen spurte om han ville være med til Norge i forbindelse med et jobbtilbud.
Står uten psykologlisens
Rozsas første år i Norge besto av bleieskift og babyleker. Året etter ble dette erstattet med alvorlige samtaler med personer som på en eller annen måte sliter med legningen sin. I Skeiv Verden tilbyr Rozsa oppfølging for dem som bor på krisesenter, gruppesamtaler og én-til-én-samtaler innenfor områdene seksuell helse og vold i nære relasjoner. Seksuell helse har han jobbet med siden han fikk jobben i 2014, mens vold i nære relasjoner er et område organisasjonen har viet mer oppmerksomhet til de to siste årene.
– Før hadde vi ikke tiltak rettet mot dem som er utsatt for vold i nære relasjoner, men etter å ha opplevd en økning i henvendelser, har vi åpnet opp for å håndtere denne typen problematikk, sier Rozsa.
I likhet med privatpraktiserende psykologer og psykologer innenfor det offentlige opplever også Skeiv Verden at de har sprengt kapasitet og kan komme til kort på grunn av antall henvendelser de får.
– Flere av dem som kommer hit, har ikke avtalt time på forhånd. Rett før du kom måtte jeg avvise en som dukket opp uanmeldt og be vedkommende bestille time. Vi har dessverre ikke kapasitet til å ta imot alle som kommer.
Ønsket til Rozsa er å kunne tilby psykologhjelp til skeive migranter. På den måten vil kanskje ventelistene bli kortere. Men slik som status er nå, kan ikke ungareren arbeide som psykolog i Norge. For tre år siden sendte han inn en søknad til Helsedirektoratet for å få godkjent utdannelsen sin i Ungarn. Tre år senere, og han står fortsatt uten lisens.
For norske studenter som har tatt psykologiutdanning i Ungarn, kan det bli vanskelig å få autorisasjon til å jobbe som psykolog i Norge fordi den ungarske psykologutdanning ikke blir sett på som jevngod med den norske. Rosza mistenker at Helse- og omsorgsdepartementet har blandet hans søknad om lisens med søknadene til de norske studentene.
– Jeg blir mest sannsynlig sett på som like lite kvalifisert som de norske studentene selv om jeg ikke er en nordmann som har studert i Ungarn, men en ungarer som har studert i hjemlandet sitt, sier han.
Regnbuefamilie
Rozsas ønske om å kunne bruke sin tittel som psykolog i Norge, er dermed satt på vent inntil videre. I hjemlandet hadde han privatpraksis; en arbeidsplass han trivdes på til tross for at Ungarn utviklet en stadig hardere linje mot homofile. Motstanden homofile møter i landet, var en av grunnene til at han etablerte “Stiftelsen for Regnbuefamilier”. Han visste at situasjonen for homofile var vanskelig, og han visste at homofile som hadde barn eller ønsket barn, trengte støtte.
I dag er han selv en del av en såkalt regnbuefamilie. Sammen med mannen har han adoptert to barn fra Ungarn. De vokser i dag opp i Norge, uten særlig tilknytning til den ungarske kulturen.
– Bekjente i Ungarn spør ofte om jeg sørger for at barna mine lærer om ungarske verdier og om de kan lese ungarsk litteratur. Men å sørge for at barna våre har tilhørighet til Ungarn, er ikke viktig for oss. Det er mye viktigere at de lærer å være imøtekommende mot andre mennesker og kulturer, og at de lærer ulike språk, sier Rozsa, som selv synes det er vanskelig å sette ord på hva det betyr for ham å være ungarsk i dag.
– Med Orban-regjeringen har det å være ungarsk fått en annen betydning. Du må være nasjonalist, hate innvandring, være mot homofili, være mot EU og være religiøs. Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det.
Rozsa blir stille et par sekunder, før han sier at det eventuelt må være maten og språket som fortsatt tilsier at han er ungarer.
Åpen om sin legning
Selv om Rozsa besluttet å forlate hjemlandet, betyr ikke det at det var vanskelig for han å stå fram som skeiv i det sentral-europeiske landet.
– Både mannen min og jeg har vært heldige med å ha åpne og inkluderende familier. Jeg har ellers vært svært bevisst på å være åpen om min legning, både i studie- og jobbsammenheng.
Rozsa var en av de første på universitetet i Pecs i Ungarn som sto fram som homofil. I tillegg valgte han homofili som sitt spesialfelt da han studerte psykologi.
– Det var heller ikke noe spørsmål om hvorvidt jeg var homofil eller ikke da jeg drev privatpraksisen min. Alle klientene mine var klar over det. Jeg har aldri følt behov for å skjule hvem jeg er, og det har heller aldri vært nødvendig, sier han.
Hadde Rozsa derimot spesialisert seg innenfor barnepsykologi eller jobbet innenfor den offentlige helsetjenesten, hadde han kanskje ikke kunnet vært like åpen om legningen sin.
– Hvis du jobber i offentlig sektor i Ungarn, må du være forsiktig med hva du deler og hvem du deler det med. Hvis du er lærer og støtter politiske synspunkter som regjeringen ikke støtter, kan du bli kalt inn av myndighetene og måtte forklare deg. Det har ikke skjedd ofte, men nok ganger til at folk unngår å si hva de mener. Det er pinlig at man i 2017 skal kvie seg for å dele meningene sine.
“Vær åpen og ikke døm andre”
Da Rozsa kom til Oslo, visste han ingenting om hvordan det sto til med LHBTI-feltet i Norge. Det han derimot hadde fått inntrykk av, var at det norske samfunnet var mer inkluderende enn Ungarn, og at rettssikkerhet og likestilling sto sterkere enn i hjemlandet.
– Og det er sannheten. Samtidig har jeg sett mindre positive sider etter at jeg selv begynte å jobbe innenfor LHBTI-feltet i Norge. Det finnes en minoritet i minoriteten; innvandrere som har søkt eller søker beskyttelse i Norge grunnet sin seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Rettssikkerheten og likestillingen er ikke like sterk for disse menneskene som for befolkningen generelt, sier Rosza.
For å gjøre situasjonen enklere for flyktninger og asylsøkere som er lesbiske, homofile, bifile, transpersoner eller interseksuelle, har Skeiv Verden i samarbeid med Helseutvalget arrangert kurset “ABC for kjærlighet” siden 2014. Kurset skal informere nyankomne flyktninger og asylsøkere om blant annet sikrere sex, menneskerettigheter, juridiske rettigheter og hvordan det er å leve med en annen legning i Norge.
– Selv om alle deltakerne bor i Norge, er de av ulik alder og har svært ulike bakgrunner. Vi må derfor skreddersy innholdet til hver og en av gruppene som deltar, sier Rozsa.
På tampen av intervjuet kan det virke som om hele livet til Rozsa dreier seg om jobb. Det er imidlertid noe ved Rozsa som ikke får det helt til å stemme. På spørsmålet om hva han egentlig gjør når han ikke jobber, bekrefter det.
– Jeg er pappa. Også liker jeg å holde meg i form og å lære nye språk.
Og sansen for språk er sannsynligvis nødvendig, da praten hjemme hos familien til Rozsa går på flere ulike språk. Med en hørselhemmet sønn, kommuniserer familien også på tegnspråk.
– Vår familie er en minoritet på mange måter. Vi er alle innvandrere, vi er to likekjønnede foreldre, vi har adopterte barn, og den ene av dem er tunghørt. At vi er minoriteter, gjenspeiles i våre verdier; verdier jeg ønsker å videreføre til mine barn når det blir store nok: “Vær åpen mot andre mennesker og kulturer, og ikke døm andre”.
