Foto: Majoran Vivekananthan
- Å være en norsk-pakistansk jente - 24.08.2017
- De pakistanske onklene - 07.06.2017
Hun er 19 år gammel og går siste året på videregående skole. Det er september og det sorte håret hennes flagrer fritt i vinden. Hun åpner døren til passasjersetet, setter seg og hilser. Jeg kjører rolig ut fra parkeringsplassen. I en tidligere samtale fortalte Miriam at hun har vært sammen med en gutt før, så jeg starter samtalen med å spørre hvordan de først ble kjent, og etter hvert kjærester.
Miriam begynner med å fortelle at han går på skolen hennes. De hadde sett hverandre i gangene, men aldri snakket sammen. Så en dag la han henne til som venn på Facebook. De begynte å snakke sammen på nettet, og i begynnelsen var det bare tidsfordriv, ikke noe alvorlig. Etter hvert traff
de hverandre i virkeligheten, først og fremst på skolen. Men Miriam forteller også at hun ikke var for åpenlyst sammen med ham fordi de andre norsk-pakistanske jentene på skolen snakket.
Bryter norm
Miriam er selv klar over at hun bryter en norm, og at hun kommer til å bli møtt med sanksjoner i form av sladder og baksnakking fra de andre norsk-pakistanske jentene. Jeg tror derfor at hun tar noen forholdsregler for å begrense reaksjonene.
Flere drar til steder utenfor Oslo for å kunne være litt friere sammen, uten å måtte være redd for å bli sett.
Både Miriam og de to andre unge kvinnene jeg har intervjuet, forteller at de lever med en forventning om at de er ærefulle og jomfruelige, både i kroppslig og åndelig forstand. Samtidig opplever de en forventning fra det norske storsamfunnet at de frigjorte og individualistiske. Miriam ser ut til å gjøre et forsøk på å leve opp til både familien og den pakistanske kulturens forventninger, men også det norske storsamfunnets (og kanskje også sine egne) forventninger. Likevel er kanskje normene fra den pakistanske kulturen viktigst for Miriam, fordi hun flere ganger understreker overfor meg at hun ikke gjør noe galt, at hun er en ordentlig jente (en som følger normene) og at det er andre som er mer såkalt norske, som gjør alt med kjæresten. Med det antyder hun at andre bryter normene i større grad enn henne selv, og som derfor er mer utenfor grensen av det tillatte. Jeg tolker dette som en strategi for å rettferdiggjøre sine egne handlinger og tanker som utfordrer de etablerte normene. Samtidig som et forsøk på å plassere seg selv innenfor kulturens etablerte vi når Miriam påpeker at det er andre som er mer norske, altså mer utenfor det etablerte norsk-pakistanske vi, i sine valg og handlinger.
Mange norsk-pakistanere vil nok kjenne igjen uttrykket “å bli for norsk”. Flere forteller å ha blitt fortalt det i oppveksten, “nå må du ikke bli for norsk” eller “vi er ikke norske, vet du”, andre har hørt foreldre eller andre voksne bruke det når de har snakket om ungdommer, særlig jenter, men også gutter. Miriam og andre jenter må hele tiden balansere mellom hva som er akseptert av det norsk-pakistanske miljøet, og å leve som ungdommer flest i Norge. Det resulterer ofte i at særlig norsk-pakistanske jenter kun har norsk-pakistanske venninner. Miriam har ingen etnisk norske venninner hun treffer på fritiden eller pleier å være sammen med på kveldene. Hvorfor det er slik, har hun ingen konkrete svar på, annet enn at det er enklere, sier hun. Da slipper hun å forklare at hun ikke kan bli med ut på kvelden, eller ikke kan være med på fest i helgene. Jeg tolker det slik at hun da slipper å både oppleve, men også forklare det som skiller henne fra andre jevnaldrende tenåringer.
Intim på biblioteket
Selv om unge norsk-pakistanske jenter ikke drar på byen, har de nok av andre arenaer å henge på. Biblioteker er blant annet flittig brukt, også til andre formål enn de primært er tenkt til. Nå til dags har bibliotekene blitt arenaer for mye mer enn bøker, og det er langt ifra stille til enhver tid, men det er lenge siden etnisk norske ungdommer trengte å gjemme seg for å stjele et kyss fra sin kjære. Flere av de unge norsk-pakistanerne jeg har snakket med, både gutter og jenter, forteller at de selv, og andre de kjenner, sitter igjen på skolebiblioteket etter skoletid for å være sammen med venner av begge kjønn. Dette har jeg for øvrig også selv observert over lengre tid. Men særlig unge kjærestepar benytter bibliotekets bortgjemte rom for et øyeblikks nærhet, og kanskje sine første intime erfaringer. De forteller også at i helger og ferier kan de treffe venner og kjærester på biblioteker rundt omkring i Oslo, og da særlig på Hovedbiblioteket i sentrum. Som en av dem sier; det er ingen voksne pakistanere som går på biblioteket. Foreldrene tillater det meste som er relatert til skole og utdanning, noe bibliotekbesøk selvfølgelig er. De unge finner måter å treffes på, og gjøre det unge mennesker gjør, uavhengig av hvor streng sosial kontroll foreldrene fører, enten det er å bare kysse eller å gjøre alt med kjæresten. Ved noen tilfeller har jeg selv, uten å mene det, overrasket unge norsk-pakistanske par i trappesatser og andre kroker. Jeg har selvfølgelig bare gått forbi og latt som ingenting.
Hemmelige møter
Andre steder enn biblioteker brukes også ofte som møtesteder. McDonalds og andre hurtigmatrestauranter er populære, særlig hvis innredningen er slik at man kan gjemme seg litt bort. Kebabsjapper derimot er ofte ikke foretrukket. Risikoen for at du møter en onkel, eller en venn av familien er altfor stor. Flere forteller også at de drar til steder utenfor Oslo, som for eksempel Sandvika og Ski for å kunne være litt friere sammen, uten å måtte være redd for å bli sett. Miriam forteller for eksempel at hun skulket skolen og tok toget til Hamar sammen med kjæresten. Det var ingenting spesielt på Hamar, men bare for å komme seg vekk og være sammen. De tok toget fra Oslo sentralstasjon, men i hver sin vogn. Etter at toget hadde kjørt i omtrent en halv times tid satte de seg sammen og kunne være som kjærester flest. Etter å ha tilbrakt dagen sammen, kom de tilbake til Oslo igjen slik at jenta kunne være hjemme til vanlig tid, og foreldrene kunne være like uvitende om hva hun hadde brukt dagen til.
Jentene forteller også at de har venner av begge kjønn, men er mest fortrolige med venninner fordi de kan snakke med dem om alt. Naturlig nok, kan man si. Flere sier at selv om de er venner og er med gutter på skolen, tuller og spøker, ja kanskje til og med flørter med dem, så kan de ikke være like fortrolige med dem som med sine jentevenninner. Noen av jentene forklarer dette med at de opplever det å være venner med gutter litt vanskelig. Som en av dem sier; noen gutter tror at det å bli venner er det samme som å bli kjærester. De blander inn følelser og sånt, og da blir det vanskelig.
De fleste av jentene jeg har snakket med, uttrykker et ambivalent forhold til det å ha guttevenner. Noen er mer skeptiske enn andre, hovedsakelig på grunn av eventuelle sosiale konsekvenser. Det holder at én gutt skryter av å ha gjort noe med deg, så blir du stempla for livet, sier en av jentene.
Forfatteren har fått støtte Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). Boka er utgitt av Kolofon Forlag og kan kjøpes på kolofonshop.no
