- Filmomtaler: Fransk klassekamp - 04.02.2009
”Klassen” er basert på en delvis selvbiografisk bok av Francois Begaudeau,
som også spiller læreren. Han underviser en klasse 13- og 14-åringer i fransk
litteratur, og vi blir etter hvert godt kjent med elevene hans og de
pedagogiske og personlige utfordringer dem i mellom. Stort litteratur blir det
ikke, men det er masser av kommunikasjon: noen ganger fungerer det, andre
ganger ikke.
Selv om Francois fra første stund klager over hvor mye verdifull tid som
blir kastet bort, så er han ikke belemret med de aller verste elevene. Man kan
egentlig puste lettet ut: endelig en film som ikke krisemaksimerer. Den er
befriende fri for knivstikking, stoffproblemer og vold i hjemmet, og den
handler absolutt ikke om muslimsk ekstremisme eller forstadsopptøyer.
”Klassen” er på ingen måte sensasjonell, og det prøver den heller ikke å
være. Nettopp derfor vil nok denne filmen føles som svært relevant for alle
foreldre og lærere der ute, for ikke å snakke om elever.
Det hviskes og fnises, mumles og gaules som om det aldri var noe kamera til stede
”Show, not tell” er et av de eldste triksene i boka når man skal fortelle en
historie, og ”Klassen” faller aldri for fristelsen til å fortape seg i sitt
eget drama. Må Wey reise tilbake til Kina fordi foreldrene ikke har opphold?
Blir Souleymane virkelig sendt tilbake til Mali av sin strenge far? I det
virkelige liv ville dette vært spørsmål om liv eller død, men dette er en
historie om klassen som helhet: det oppstår en konflikt mellom Francois og
Khoumba, og alle følger med. Læreren er ikke helt skyldfri: bordet fanger, og
alt han har sagt, kan senere brukes mot ham. Er det noen som kjenner seg
igjen?
Det er vel få steder hvor den hjemlige multi-etnisiteten er så godt synlig
som i skolen, og mange i våre største byer vil kunne kjenne seg igjen. Men
selvfølgelig er dette en fransk film: det fargerike fellesskapet reflekterer
landets koloniale fortid (selv om klassen også har en kinesisk elev), og de
sterke karakterene i filmen kan sies å speile individfokuset i fransk
integrasjonspolitikk. Den største forskjellen er at integrasjonen befinner seg
på et annet nivå, rett og slett fordi det franske språket er et verktøy som
alle behersker. Slik er det dessverre ikke i den norske skolen ennå.
”Klassen” er et vellykket dokudrama, og det at en gruppe ungdommer framstår
som så troverdige på lerretet er egentlig en latterliggjørelse av all verdens
teaterskoler. Det hviskes og fnises, mumles og gaules som om det aldri var noe
kamera til stede. Nå skal det imidlertid nevnes at den virkelige skolen
Francois var lærer på nok er en del tøffere, og at filmen ble en rød klut i den
franske skoledebatten da ikke alle syntes det var en god ting at undervisningen
ble framstilt som såpass lite pensumfokusert. Men ”Klassen” fikk Gullpalmen i
Cannes, og det var nok fullt fortjent.
Fruktbart om Gaza
Av Fredrik Giersten
Den israelske animasjonsfilmen ”Vals med Bashir” passer som hånd i hanske
til den norske Midtøsten-debatten. Men det er ikke bare derfor den er en av årets
mest severdige filmer.
Selv om kritikken mot den israelske hærens hensynsløshet den siste tiden har vært
helt på sin plass, har det falt en del kommentarer om jøder som helst burde ha
vært usagt. Et av de omstridte utsagnene – om enn i billedlig form – fant sted
da en UD-ansatt sammenlignet den ikke særlig kirurgiske bombingen av Gaza med
utdrivingen av jøder fra Warszawa-ghettoen under den annen verdenskrig.
I en Midtøsten-kontekst har Israel en stor fordel som kilde til informasjon som
egentlig sjelden blir påpekt: landet har ytringsfrihet og fri presse, og det
foregår friske debatter. Hvis man for eksempel leser Haaretz, en av landets
beste aviser, så ser man at israelere kan være svært så selvkritiske, og bøker
og filmer med israelsk opphav er fulle av selvrefleksjon. Jeg påstår ikke at
norske jøder og Israel-venner er uvitende om dette, men de klarer ikke å
formidle det.
Et godt eksempel er den oppsiktsvekkende animerte dokumentarfilmen ”Vals med
Bashir”. Den har premiere her i landet 20. februar, omtrent samtidig som den
sannsynligvis plukker en fortjent Oscar-statuett for beste utenlandske film. Filmens
hovedperson er Ari Folman, som er identisk med regissøren, og den åpner med at
han blir oppsøkt av en gammel venn som har mareritt fra krigen i Libanon i
1982. Ari tenker seg om, og oppdager at han selv ikke husker noe fra sin egen
deltakelse der. Derfra utspiller filmen seg som et terapeutisk søk i
hukommelsen i freudiansk stil. Handlingen bygger seg opp mot massakrene i
flyktningleirene Sabra og Shatila, der rundt ett tusen palestinere ble myrdet av
kristne falangister mens den israelske hæren (IDF) sto og så på.
Ved siden av det terapeutiske aspektet – som er personlig for regissøren, men
nok er ment å skulle gjelde for hele det nasjonale kollektivet Israel – har
denne filmen en mer journalistisk side. En av Israels mest anerkjente
krigsreportere, Ron Ben-Yishai, lar seg intervjue i filmen (også det i animert
utgave), og det er han som plasserer den norske Midtøsten-debatten der den
hører hjemme, i det ytterste provinsielle mørke. For hva gjør han ikke, den
fryktløse reporteren? Jo, han sammenligner IDFs krigføring med utdrivingen av
jødene fra Warszawa-ghettoen under krigen.
Nå er det en viss forskjell mellom Libanon i 80-årene og Gaza i dag, men ”Vals
med Bashir” er vel mest av alt en antikrigsfilm, og den viser med all mulig
tydelighet at krig kan påføre både personer og nasjoner traumer. Man kan
kanskje spørre seg om disse ganske godt dokumenterte hendelsene fortjener en
plass i nyhetsbildet i dag, men svaret ligger i filmen selv: det kan ta svært
lang tid å bearbeide slike opplevelser. Publikum bør begjærlig gripe sjansen
til å se dette originale og meningsfylte kunstverket.
