— Oslo er snart den eneste hovedstad i Europa uten et jødisk museum, så nå er det på tide sier Sidsel Levin i Det Mosaiske trossamfunn til Utrop.
Det er imidlertid et stykke frem til museumsplanene kan realiseres. I dag huser bygningen en kurdisk kulturforening, og gjennom bakinngangen får man adgang til en helseklubb for herrer. Tidligere var også en ikke ukjent Mulla ved navn Krekar en hyppig gjest i bygningen. Bygningen må pusses opp, og man må vente på at leieboere flytter ut for å få plass.
— Vi jøder er en del av norsk kulturhistorie, og jødenes historie i Norge er norsk historie. Vi ser det som svært viktig at den indre historien til det jødiske Norge fortelles av dem som har opplevd den. Samtidig som vi vil bruke museet til å fortelle vår historie ønsker vi også at museet skal fungere som et senter for kulturell aktivitet og brobygging, fortsetter hun.
Jødene er idag et eksempel på vellykket integrering av en folkegruppe, men deres historie her til lands har ikke alltid vært preget av harmoni.
Fattigdom. Sidsel Levin kan fortelle at svært mange av jødene som kom fra Østeuropa var fattige.
— De livnærte seg av små fruktbutikker eller som omreisende handelsmenn. Mange arbeidet også som tobakksarbeidere. Hvis man ikke fikk annet arbeid kunne man alltid få jobb hos Glotts tobaksfabrik. For svært mange var imidlertid inntektene så små at det dreide seg om å ha mat til sabatten. Jødene bodde på Grünerløkka og i området rundt Hausmannsgate og Osterhausgata.
Den gamle synagogen gjenspeiler jødenes historie i Oslo på godt og vondt. Beliggenheten var den beste, men utgangspunktet for å reise en synagoge i Calmeyersgate var konflikt.
En splittelse i Oslos jødiske menighet i 1917 førte til opprettelsen av Den Israelittiske Menighet. De rundt 60 utbryterne fra Det Mosaiske Trossamfunn startet straks arbeidet med å samle inn penger til en egen synagoge og planla bygget på baktomten til bygården menigheten kjøpte i Calmeyersgate. Bygningen stod ferdig høsten 1921.
Det eksisterer ingen bilder fra innsiden av synagogen den gang den var i drift, men Tutte Lemkow beskriver interiøret i sin bok «På tå hev»:
«Når døren til tempelet ble åpnet, var det som en åpenbarelse. Lyset slo imot en fra en stor lysekrone. Taket var malt i himmelblått med hundrevis av skinnende gullstjerner som blinket mellom hvite, bølgende dunskyer. Ellers var interiøret enkelt, men smakfullt. Midt på gulvet var det et podium hvor Mosebøkene ble lest, hvor det stod to åttearmede bronsekandelabre. I bakgrunnen stod en ornamentert pult hvor kantoren istemte sine bønner. På hver side gikk trapper opp til tabernaklet hvor Mosebøkene var oppbevart bak skinnende dører av valnøttre innlagt med elfenben.»
Andre ga også entusiastisk omtale av det nye gudshuset. I Oslo Aftenavis kunne Odd Hølås gi følgende beskrivelse i 1925: «Synagogen er overordentlig vakker. Et lite arkitektonisk mesterverk og den forutoppfattede oppfatning av østjødens kulturnivå faller i grus her i den stolt kneisende synagoge.»
Antisemittisme. Andre og mer illevarslende røster kunne også høres. I et innlegg i Aftenposten fra 1924 het det:
«De kommer inn som sildestimer. De sætter sig fast over hele byen. Der er snart ikke en fruktbutikk, et utsalg av brukte klær, et lager av ure og annet krem uten at der står en smilende jøde bak disken. Osterhauggaten er fremtidens ghetto eller jødekvarter. Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer på vestkanten. (…) Snart har de foten indenfor en avis, en bank, Universitetet og Nationalgalleriet!»
Innsenderens angst for sildestimene var ganske overdrevet. Tallene viser at i perioden 1918 til 1940 var det bare 400 jøder som fikk innreisetillatelse til Norge. Men dette og lignende innlegg var forvarsler om at noe langt verre var i vente.
— Det må ha vært en ettermiddag i november 1942, jeg husker at det var mørkt, Jeg husker ikke hvordan jeg fikk vite at noe var på gang, men da jeg kom til det huset vi kalte jødegården drev politiet og lempet folk ut av huset. Bjørn Østby var 17 år da norsk politi på nazistenes ordre arresterte alle jøder som enda ikke hadde kommet seg til Sverige. I forgården til synagogen bodde åtte jødiske familier, blant dem flere av Bjørns lekekamerater.
Jeg husker det bodde en mor med to krølltopper av noen unger i en av de øverste etasjene, erindrer han.— Hun kom ut med noen små bylter og ungene og politiet lempet både bagasjen og barna opp på planet av lastebilen. Akkurat det bildet husker jeg veldig godt.
Jeg var fem år gammel da foreldrene mine fikk jobben som vaktmesterpar i Brødrekretsens bedehus i Hausmannsgate. Det bodde mange med dårlig råd i området vårt, og vi var heldige som hadde stabil inntekt og fri bolig. Bjørn forteller om et arbeiderklassestrøk hvor jødene var synlige på mange måter.
– Jeg har ingen erindringer om at de var kledd på spesielle måter, annet enn at jeg av og til så folk med kalotter rundt synagogen, men jeg husker flere butikker som var eid av jøder. Rett over gaten for jødegården lå en kolonialforretning,
hvor mannen svinset bak disken mens kona satt streng og myndig i en bås og passet kassen. Jeg husker også en bitteliten hattebutikk som hadde et skilt i vinduet med teksten «Mir fehlt ein Meuser hut» – Jeg mangler en Meuser hatt. Rundt hjørnet lå Scharffs bakeri. Der kjøpte vi store poser med kakebrudd til fem øre.– Lukten av tobakk fra Glotts tobakksfabrikk
oppe i gaten for oss, den glemmer jeg aldri, og jeg var den eneste som noen gang klarte å kaste en snøball helt opp i fabrikkpipa til Glott, sier Bjørn.– Oskar, som var like gammel som meg bodde i jødegården. Jeg husker at han var sur fordi han ikke kunne løpe like fort som jeg kunne. Vi satt ofte på trappa inn til gården der han bodde og spilte Jacob med en usedvanlig fin snurrebass av messing. Etter den dagen politiet hentet ham og familien så vi ham aldri mer sier Bjørn. Bjørn husker også vennen Rikard, han hadde jødisk far og norsk mor. En dag ba Rikard Bjørn om å slå følge med ham et stykke gjennom gatene.– Han fortalte at han og faren måtte rømme til Sverige, at noen skulle hjelpe dem over. Han spurte meg om jeg kunne gå hjem til moren hans og fortelle henne at de hadde rømt. Da jeg ringte på behøvde
jeg ikke å si noe, hun så på meg, forstod og begynte å gråte.Ikke bare mennesker forsvant.– Blant oss ungene på Østkanten var det ikke så mange som tenkte over hvem som var jøder eller ei. For oss var folk bare lekekamerater. Ingen skilte seg egentlig så mye ut, men jeg husker en gang jeg ble invitert inn til familien Schermann og de lurte meg til å smake på usyret brød. Jeg syntes det smakte forferdelig, og de gliste godt av meg. Den eneste i hele jødegården som kom tilbake var, så vidt jeg vet, en av sønnene i denne familien. Det var ikke bare menneskene som forsvant. Sammen med dem forsvant også gjenstander og minner fra jødenes historie i Norge.– Det er ikke mye igjen fra tiden før krigen, sier Sidsel Levin. Vi har 150 års jødisk historie som skal dokumenteres, og de få gjenstandene som er å oppdrive er dyrebare klenodier. Jeg fant et askebeger
fra Glotts tobaksfabrik på auksjon her forleden og det skal få en plass i museet.Interessen for jødene, deres tro og deres historie er stor, og Levin forteller at Det Mosaiske Trossamfunn har besøk av to skoleklasser om dagen.– Vi vil gjøre historien tilgjengelig, sier hun. Det er viktig å fortelle verden hvem vi er.
