Første gang jeg opplevde dette var da en av mine beste venninner inviterte meg og min familie på tur. Invitasjonen skulle vise seg å være full av overraskelser. Den første kom etter at vi hadde møttes og hilst, da min venninne spurte hvor vi hadde joggesko og ryggsekk. Vi hadde jo bare møtt opp med vanlige bysko. Alle ble stående med overraskede ansiktsuttrykk. »Var det joggetur vi skulle på?» tenkte vi. «OK», sa min venninne til slutt, »det spiller ingen rolle, i dag skal vi på tur, la oss starte.»Etter en time hadde vi tilbakelagt de første kilometerne mellom Holmenkollen og Sognsvann, en rute jeg kjenner svært godt i dag, men som jeg ikke visste noe om den gang. Vi satte oss ned for å ta en pause, noe vi var sikre på at det betød at vi snart skulle snu og gå tilbake, men den gang ei. Det kom enda en overraskelse. Venninnen vår spurte om vi hadde tatt med oss matpakker, og selvfølgelig, termos med kaffe. Det hadde vi ikke gjort. Sannheten er at for de fleste nyinnflyttede innbyggere i Norge, betyr det »å gå på tur» å ta en runde i byen, i en park eller i et annet område i nærheten av hjemmet. Det betyr ikke, selv om jeg nå i dag fullt ut forstår den norske betydningen, å gå gjennom skog og over fjell i timevis. Og det betyr heller ikke å gå med spesialsko for ulendt terreng, eller bære med seg ryggsekk med matpakke og kaffe.Vel, turen var ikke slutt enda, selv om vi manglet matpakke og kaffe. Vi var midt i de nydelige skogene som omgir Oslo, så vi måtte fortsette. Noen timer senere befant vi oss på en vakker, snødekt slette, kjempeslitne og med «ødelagte» sko. Det var midt på vinteren, men vi var lykkelige over at det var slutt på alle opp- og nedoverbakkene over fjellet. Venninnen vår forklarte at vi hadde kommet til innsjøen Sognsvann. »Men hvor er innsjøen?» spurte vi, vi kunne ikke se den noe sted. Hun ble overrasket over spørsmålet. »Vi står på den nå», svarte hun. Jeg ble plutselig ganske redd ved tanken på det grove laget med is som nå var det eneste som skilte meg fra Sognsvanns iskalde vann. Aldri før hadde jeg befunnet meg ute på en frosset innsjø. Jeg tenkte meg om engang, før jeg begynte å gå mot land, men jeg stoppet meg selv raskt, redd for at mine trampende fottrinn kunne forårsake en sprekk som ville sluke meg på ugjenkallelig vis. Venninnen vår roet oss ned til vi skjønte at denne gangen var kong Vinters mektige krefter på vår side. Innsjøen ville ikke komme til å åpne seg under føttene våre.Etter fire timer ankom vi målet vårt, trøtte og sultne, men vi hadde endelig forstått betydningen av å gå på tur i Norge. Neste gang skulle vi være bedre forberedt.
