- Flerkulturell kompetanse - 26.10.2004
- Mangfoldet - 25.10.2004
- Rettsikkerheten til de eldre versus rettsikkerheten til minoriteter - 14.05.2003
Møtene skjer på arbeidsplassen, skoler, universiteter, næringslivet, nabolaget, blant venner og i familien. Folk med ulik verdisyn og holdninger møter hverandre og i møte med hverandre blir vi bevisst vårt eget ståsted. Det ønskede og det uønskede i mangfoldet. For å kunne håndtere og finne berikelsen i mangfoldet, må vi se likhetstrekkene mellom oss mennesker. Likhetstrekk som binder oss innbyggere sammen, kan for eksempel være identiteter som foreldre, barn, naboer, kollega, ingeniører, bussjåfør, lærere, leger osv… Dette er identiteter som finnes og brukes i alle verdens samfunn. Men det er selvfølgelig forskjeller i måten de ulike identitetene uttrykkes og de forventninger man har til de ulike rollene. Vi er kvinner og menn i alle samfunn, det biologiske kjønnet er likt, men forskjellene ligger i det sosiale kjønnet. Når det gjelder likestillingsspørsmålet er det stor spennvidde mellom de ulike kampene som føres i Norge. Noen jenters kamp i dette mangfoldet handler om lederstillinger, mens for andre handler det om en stille kamp mot den indre patriarken, før de blir sterke nok til å ta kampen i den ytre verden (En slik kamp som Camilla Collett førte). Det kan også være store kulturforskjeller mellom et religiøst samfunn fra Sørlandet og et ikke religiøst samfunn fra Nord. Det er både berikelse og utfordringer i et mangfold. Men alt i et mangfold er ikke bare positivt. Vi er nødt til å finne ut hva er ønsket og hva er uønsket i mangfoldet. Det finnes kulturelle / religiøse uttrykk eller ideologier som kan stride mot norsk lov og menneskerettigheter. Det kan for eksempel dreie seg om praksiser som omskjæring, tvangsekteskap, nynazisme, rasisme, drap, vold eller andre undertrykkende handlinger overfor mennesker. Det er først når det uønskede er definert, man kan se og få utbytte av berikelsen i mangfoldet.Igjen er det det store flertallet, også bestående av flertallet i minoritetsmiljøene (homoseksuelle, funksjonshemmede, religiøse- og etniske minoriteter m.fl.), som skal definere hva som er ønsket, og hva som ikke er ønsket i mangfoldet.
Da med den norske loven og menneskerettighetene som grunnlag. Folk kan ha undertrykkende holdninger, men det er først når holdninger går over i handling, og det skjer et overtramp og en lov brytes, at staten kan gripe inn. Det er først da staten kan gjøre noe med det uønskede uttrykket i mangfoldet. Men det er viktig å forebygge disse uønskede uttrykkene.
Utfordringer for oss innbyggere er å finne ut sammen hva kan vi gjøre for å forhindre at slike uttrykk får grobunn i vårt samfunn. Bygg allianser mellom «oss» og «dem»Det må skapes allianser på tvers av kultur og etnisitet for å få bekjempe det uønskede i samfunnet. Det må skje en holdningsendring hos oss alle. Dersom vi ønsker å mobilisere flest mulig foreldre, må vi være mer nyansert når vi definerer det som er uønsket atferd i samfunnet. Vi må skille mellom de få som representerer det uønskede uttrykket i samfunnet, fra majoriteten (her rommer majoriteten både etnisk norske nordmenn og personer med ulik etnisk/religiøs/kulturell bakgrunn) som står for et positivt uttrykk i mangfoldet. Det verste som kan skje, er at man tar utgangspunkt i et lite fåtall som står for de negative handlinger og bruker dem som målestokk for hele gruppen. Som for eksempel ungdom med minoritetsbakgrunn som danner negative gjenger, er en minoritet blant minoritetene. De skal ikke representere mine sønner, og alle andre ungdommer som ikke driver med ran, vold og annen kriminalitet. Debatten rundt negative gjenger med medlemmer fra minoritetsbakgrunn, har ofte dreid seg om «ALLE de innvandrerungdommene som et uønsket uttrykk i mangfoldet» og «oss snille veloppdragne nordmenn». En slik oppdeling var tydelig i debatten etter ranet på en ungdom på T-banestasjonen i Majorstuen i februar i år. Når en slik oppdeling skjer, gjelder det positive og den gode gruppen «oss», helt ubevisst tror en respekt og det positive ikke gjelder dem. Når samfunnet består av en slik oppdeling, forsvinner også likhetstrekkene mellom innbyggerne.
Dette kan igjen føre til at det blir vanskelig å finne felles ståsted og dermed stå samlet som samfunnsborgere, og bekjempe for ekssempel gjengkriminalitet. For de aller fleste av oss blir det vanskelig å akseptere at vi blir plassert i en bås med mulig kriminelle eller nordmenn er umoralske personer.
Slike generaliseringer skaper avstand mellom oss mennesker. Et slikt skille er ingen tjent med. Dersom vi utvider «oss» til å omfatte alle de som ikke står for vold, kriminalitet, ran og det uønskede uttrykket i samfunnet, vil det være positivt også for barn som vokser opp med flere kulturer.
Det vil ikke bli «vi indere» versus «nordmenn». Eller «min datter skal ikke bli norsk», er en typisk bås som mange foreldre med minoritetsbakgrunn bruker. De definerer den norske kvinnen som et uttrykk for noe uønsket, og som ikke er like positivt som «oss». Barn som vokser opp mellom «oss» og «dem» virkeligheter, kan ofte havne i situasjoner hvor de verken får aksept i den ene eller den andre gruppen. Du er ikke norsk nok til å få aksept i båsen «oss nordmenn», men man er heller ikke utenlandsk nok til å få aksept blant båsen «oss indere».Dersom vi skal se berikelsen i mangfoldet, må man passe på å ikke plassere hele grupper inn i et uønsket uttrykk i mangfold, når en eller noen få står for de negative handlingene. Dette ansvaret ligger både hos majoriteten og minoritetene.
