- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Blått blod er skapt for å herske og Krekar må løftes ut av Norge ser det ut til å være stor stemning for. Krekarløft er for mange radikale, særlig kvinner er blitt en moderne symbol for kvinnefrigjøring.
Shabana Rehman er, av den norske kultureliten definert som selve symbolet på skjønnhet og Mullah Krekar selvsagt som symbol på udyret. Alt skjønnheten sier og foretar seg er derfor prisverdig og særlig hvis handling(ene) rammer udyret er det enda bedre.Begge begivenhetene med påfølgende debatt har bidratt til lette på det synlige og usynlige slør fra en del politiske og kulturelle radikale, konservative og liberale i det norske samfunnet. Men det er likevel hijabdebatten som på alvor har stilt en del mennesker holdningsmessig nakent i offentligheten. La meg si at det er få andre debatter som er i stand til utløse så mye følelsesmessige reaksjoner som nettopp diskusjoner om religioner og livssyn. Trosspørsmål i sin alminnelighet handler ikke bare om en egen tro, men antakelig like mye om andres tro. Det handler like mye om hvems tro er den rette, mest siviliserte, undertrykkende eller frigjørende. Men livssyn har sin egen rasjonalitet for de troende og selv i det tilsynelatende mest irrasjonelle legitimeres med religiøs rasjonalitet. Noe som virker irrasjonell overfor de som ikke hører til samme tro. Hodeplagg, slør, skaut, sjal, shador, abaja, dupatta, burqa eller hijab er blitt et stridens eple i det norske samfunnet. Det er et tøystykke som bæres av noen jenter enten uten særlig religiøse baktanker eller etter bevisst overveielse. Noen oppdras strengt til det mens noen bærer det for å understreke sin religiøse identitet, andre velger å bære denne ved spesielle anledninger og noen av frie vilje. Mange går ikke hijab og/eller har en fleksibel forhold til det avhengig av omgivelsene og motiv. Vi kan derfor trygt si at de som går med hijab gjør det av ulike grunner med ulikt motiv. Omgivelsenes reaksjon er også ulik avhengig av ens egen forståelse av religion, politikk og symbolikk. Noen oppfatter det som anstendighetssymbol, frihet for frigjøring som gjør det mulig å bevege seg fra det private til det offentlige rom,. Noen ser på dette som symbol på kvinnelighet og andre symbol mot sekulariseringen.
Noen oppfatter hijab som et symbol på underordning og dermed på kvinneundertrykking. Med andre ord er hijabens symbolske betydning både flertydig og til dels motsetningsfylt.Hijab som religiøst symbol og fri flyt av fordommer. Handler forbud mot hijab om intoleranse eller likhets press? I Norge argumenterer de fleste som vil forby hijab, på samme vis som i Frankrike, nemlig at hijab er både undertrykkende og hindrer integrering av muslimske jenter i det norske samfunnet og i den norske skolen. Hijab-debatten i Norge har bidratt til en uhemmet flyt av fordommer, paternalisme og eurosentrisme. De som ensidig argumenterer for å forby hijab, ser verken muslimske kvinner og menn som individer men islam som både en fremmed og truende religion. Det handler i praksis om islam og muslimer. En av begrunnelse for forbud ligger i politisering av hijab. Når hijab gjøres til et ekstremt religiøst symbol med politiske overtoner, fremstår dette for noen som politisk islamisme. Denne merkelige sammenstillingen konstrueres for det å definere hijaben som islamsk fundamentalisme, og således noe farlig. Ingen i Norge mente at det var politisk farlig da norske kvinner gikk med skaut i århundrer.
Ingen skrev kronikker og ingen krevde forbud mot skaut før muslimske kvinner gikk synlige rundt med dem. Hvorfor er det vanskelig å oppfatte skaut også retten til å bestemme over sin egen kropp og om hva en vil ha på seg? Ønsker ikke det norske samfunnet valgfrihet for muslimske jenter eller mener en at muslimer ikke klarer å håndtere valgfrihet? Hva er årsaken til at det i forbindelse med bruk av hijab ikke argumenteres for valgfrihet med samme styrke som et forbud? Det legges i de fleste andre sammenhenger vekt på individets frihet, selvbestemmelse og valgfrihet. Men når det gjelder muslimer omtales de som flokk. Merkelig nok, når de får anledning til å breie seg i tabloidpressen, opptrer de fleste politikere, samfunnsforskere og radikale intellektuelle fra storsamfunnet som flokk, og representerer stort sett samme syn. Skaut er både et religiøst symbol på kvinneundertrykking og en politisk symbol for politisk fundamentalisme, og derfor må det forbys enten av den ene eller av begge grunner. Norge er slett ikke noen sekulær stat slik for eksempel Frankrike fremstår. Den er i høyeste grad en stat bygget på den kristne tro. Staten er forpliktet til å representere kirken og kristendommen, og i utgangspunktet favorisere en bestemt tro. Det mest synlige symbol på den norske staten er det norske flagget som er prydet med korset – det fremste symbol på kristendommen. Den norske regjering må bekjenne seg til den kristne tro og bøye seg for kongen som har korsets i kronen. I statskirkeordningen forventes det i utgangspunktet en kristen oppdragelse i sin alminnelighet, men særlig i den norske offentlige barnehage og i skolen har vi kristendoms- og religionsfag for alle elever. Før vi uten videre plasserer hijaben i den religiøse og politiske båsen, må vi kunne svare for andre religiøse symbolers betydning i Norge.Skal vi forby visse religiøse symboler og ikke andre? Det er en avsporing å forby visse typer plagg knyttet til religiøse overbevisning, særlig når vi har en statsforfatning som bygger på kristendom.
Forbud innebærer sanksjoner. Hva slags straff skal en innføre som ikke samtidig vil være krenkelse av religion og individets integritet og frihet til å velge tro? Derfor må det tenkes nøye over et forbud mot religiøse symboler. Det er ikke klokt å forby religiøse symboler i det offentlige rom som Frankrike har nylig vedtatt. Da åpner vi for å likestille religiøse symboler med ekstreme politiske symboler som for eksempel Ku Klux Klandrakter og ulike typer av nasjonalistiske og nazistiske kjennetegn som eksempel hakekors, nazifaner og rasistisk musikk. Et forbud mot å bære hijab er like galt som et påbud. Begge kan i sin konsekvens virke som et uttrykk for tvang og vil være mot doktrinen om at alle mennesker har rett til bla. politisk, sosial og religiøs frihet. Frihet til å velge selv har derfor en viktig prinsipiell betydning i debatten om hijab. Toleranse og valgfrihet. Forbud mot spesielle symboler tilhørende utvalgte religioner er et spørsmål om både religionsfrihet, ytringsfrihet og FNs og europeisk menneskerettighetskonvensjoner. Denne erklæringen innebærer at enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Denne friheten gjelder både skifte av religion eller tro, og frihet til å gi uttrykk for sin religion gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Videre heter det i fjerde ledd at de som har ratifisert konvensjonen forplikter seg til å respektere foreldres og vergers frihet til å sørge for sine barns religiøse oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning. FNs menneskerettighetskonvensjon bygger på pilarer som respekt, toleranse, likeverd og valgfrihet. Dette betyr at særlig minoriteter ikke skal tvinges til å underkaste seg flertallets livssyn og kulturtradisjoner. Heller ikke skal en hel gruppe straffes kollektivt kun fordi noen i den respektive gruppen bruker hijab og provoserer enkelte i storsamfunnet. Et særlig viktig element er minoritetenes rett til å være forskjellig. Derfor er integreringsargumentet en svært dårlig begrunnelse for å forby hijab i skolen. For integrering handler ikke om ensidige krav fra majoritetssamfunnet, hvor majoriteten legger premissene for integreringen.
Beklageligvis tror en god del krefter i Norge fortsatt sterkt på at hvis etniske minoriteter integrerer seg og oppfører seg som «norske» blir samfunnet et bedre sted å være for dem selv også. I denne berusede trangen til å forsnorske flest mulig, har det vært lettere for etnisk norske å lukke øyene for den mer eller mindre systematiske tvang som ligger i selve fornorskningsprosessen.Det må være et mål i et flerkulturelt samfunn at en fremmer toleranse og valgfrihet i samsvar med verdigrunnlaget i FNs menneskerettskonvensjon. Ekstrem normalitet og press mot ensretting i tro og tanker utelukker muligheten for toleranse og mangfold. For å unngå ensretting er vi alle til en vis grad nødt til å ta av våre tros- og kulturbriller og prøve å nærme seg hverandre på «den andres» premisser. Det er da vi har mulighet til å diskutere spørsmål som virkelig har betydning for verdier, moral, fordommer og makt.
