For to måneder siden fikk jeg uventet besøk av en latin-amerikansk landsmann, som bodde i Spania og hadde spansk statsborgerskap. Han var ung og hadde reist for å finne seg en jobb og skape seg et nytt liv, og var selvfølgelig kjempeinteressert i å høre hvilke muligheter han hadde for personlig utvikling i Norge. Jeg innledet en samtale, som jeg ofte gjør med personer som nettopp har ankommet landet.«OK» — sa jeg til ham — «du må ta stilling til følgende: kommer du hit for å jobbe i noen år og tjene penger, eller har du tenkt og bosette deg her resten av livet?»«Det vet jeg ikke» sa han, «vi får se.» «Vel», sa jeg, «situasjonen for øyeblikket ser omtrent sånn ut: hvis du vil jobbe og tjene penger noen år, for så å dra herfra er rådet enkelt: begynn å jobbe med en gang, for det er stor etterspørsel etter arbeidskraft her. Men ettersom du verken snakker norsk eller engelsk, kan det nok lønne seg å begynne med for eksempel rengjøring, et fysisk tungt arbeid, for å tjene penger.»«Men», fortsatte jeg samtalen, «hvis du har tenkt og bosette deg og stifte familie her forandrer situasjonen seg, for jeg kan ikke tenke meg at du har lyst på den typen jobber resten av livet. Dessuten, hvis du får barn her, vil de under oppveksten trenge dine råd og dine kunnskaper om dette samfunnet, som barn som vokser opp mellom to kulturer. De kan møte på vanskeligheter, for eksempel på skolen, som i særlig grad gjør dem avhengig av foreldrenes støtte. Du har fortalt meg at du er rørlegger. Derfor bør du, hvis du har tenkt å bli værende her, lære deg norsk og få utdanningspapirene dine godkjent i Norge, hvis du har dem. Hvis ikke, bør du sørge for å komme inne på en fagskole (yrkesfag eller tekniske fag) som kan gi deg de nødvendige papirene. I dette tilfellet er det aller viktigste at du lærer deg norsk» gjentok jeg, «og hvis du kan jobbe samtidig er det enda bedre. Men, legg mye vekt på utdannelse — prøv i det minste å fullføre videregående skole for voksne, noe jeg anbefaler som et minstekrav til en hvilken som helst innvandrer som ønsker å leve vel i Norge.»Situasjonen og problemstillingene beskrevet ovenfor er reelle, og de fleste innvandrere vil kjenne dem igjen. Det paradoksale er at flertallet velger å begynne å arbeide fordi de i utgangspunktet tenker at de skal dra etter få år, mens resultatet blir at svært få faktisk drar, de blir. Og her begynner problemene.Det virker ikke som den norske staten har forstått situasjonen godt nok. Selv i dag er den vanligste tendensen i de fleste sektorer troen på at den beste måten å integrere innvandrere på er at de finner seg en jobb, for at de så gjennom den gitte jobben lærer norsk og integrerer seg.På den andre siden har man dem som mener det er et bedre alternativ å tilby en utdannelse som gir en fagkompetanse som kvalifiserer til jobbsøkning, og at man selvfølgelig vektlegger en rask og korrekt språkopplæring.I forbindelse med denne problemstillingen vet jeg at den norske stat har forbedret mulighetene til språkopplæring. For noen år siden tilbød staten kun 250 språktimer, det har siden økt til 500 og 750, før det fra år 2000 har kommet opp i et tilbud på mer enn 1000 timer. Det som likevel trengs er gode lærere, høyere pedagogisk kvalitet og flere økonomiske ressurser. Men det finnes ikke lenger tvil om at det på flere nivåer nå forstås at språkopplæring er nøkkelen til integrering.På tross av dette, virker det ikke som det forstås fullt ut og gjøres noe med i det norske systemet.
På asylmottakene, sosialkontorene, arbeids — og sysselsettingskontorene — alle steder dominerer fortsatt troen på at veien til integrering går gjennom kun å tilby arbeid, det snakkes om praksisplasser eller andre slags tiltak og de statlig ansattes holdninger. Statlige og juridiske direktiver sier derimot noe annet.Jeg har også lagt merke til at det ikke gis mye informasjon om de forskjellige utdanningstilbudene som finnes i Norge, om nødvendigheten av å utdanne seg og hvor viktig og god innflytelse det etter hvert vil ha både på familielivet og arbeidet.Disse holdningene og tenkemåtene reflekterer en europeisk tanke, som jeg tolker på følgende måte: «innvandrerne har kommet hit fordi de har problemer eller fordi de har sluppet opp for muligheter på hjemstedene sine, så det de trenger er mat, hus, klær, penger eller jobb. Det er nok.»Sett fra en annen synsvinkel derimot, og det skal vi alltid huske på, er denne holdningen et uttrykk for en solidarisk holdning blant det norske folk og har alltid vært det. Dessuten er den realistisk for i begynnelsen er det nettopp det ovennevnte man trenger. Problemet oppstår når denne holdningen i praksis ofte også fører til en annen konklusjon: «innvandrere er ikke mer enn billig arbeidskraft og derfor trenger de ikke utdannelse.»Dette er ikke en åpen tenkemåte, men jeg tror den er gjennomgående i det norske systemet; de offentlige kontorene, fylker, kommuner, til og med i de frivillige organisasjonene. Her vil jeg også avklare følgende: selv om flertallet av norske innbyggere tror på språkopplæring som en av de viktigste delene av integreringsprosessen, er det absolutt ikke alle som har samme syn når det kommer til spørsmålet om utdannelse.I denne artikkelen har jeg prøvd å se nærmere på to holdninger om hvordan man bør gripe an integreringen av utlendinger i Norge. Men kjære leser, løsningen behøver ikke være så vanskelig og kan bestå av å jobbe og å studere samtidig. Dette virker som den perfekte ordning, men er den vanskelig å gjennomføre i praksis?Avslutningsvis, hva har skjedd med vennen som kom fra Spania?
Han har hatt veldig flaks. Etter bare to måneder, har han 50% stilling som renholdsarbeider og siden han har europeisk førerkort har de til og med gitt ham en bil så han skal komme seg lett rundt. Det norske familien som innlosjerte ham, var så overrasket over denne søramerikanerens raske integrering at de sa han kunne bo hos dem noen måneder til, til han fikk etablert seg bedre og kunne betale sin egen leilighet. Selv om han enda ikke vet om han vil bli værende i Norge, er han overbevist om at han må lære norsk og få orden på rørleggerpapirene sine så raskt som mulig.
