- Drap, vold og bomber - 04.11.2004
- Blasfemiloven som landeplage - 04.11.2004
- Utrop gratulerer - 26.10.2004
Stortinget har bestemt at det kan brukes inntil 250 millioner kroner per år, forutsatt at kirken kan dokumentere et behov for det, til såkalt dåpsopplæring blant unge. Tanken er at alle døpte skal få et tilbud om ekstra kristendomsopplæring på fritiden.
Det er opp til de enkelte menigheter og kirkelige organer å tenke ut prosjekter de ønsker støtte til. Ikke overraskende er dåpsopplæringen en av Kristelig Folkepartis hjertesaker.Spørsmålet er imidlertid om dette er noe folk flest brenner for, om dette er noe ungdom interesserer seg for og om dette er noe staten, prinsipielt og prioriteringsmessig bør bruke penger på. Human-Etisk Forbund opplyser at åtte prosent av befolkningen ønsker at kirken skal hjelpe dem med barneoppdragelsen. Hva de som er målgruppen for det storslagne opplæringsprosjektet tenker er ikke kjent.I Norge har vi allerede kristen formålsparagraf i barnehagene, vi har et tvungent religionsfag med hovedvekt på kristendom og vi har en statskirke hvor man blir medlem fra fødselen av, enten man vil eller ikke. I en slik situasjon er det denne skribentensmening at det å bruke penger på smilende prestesnipper som blander seg inn i folks barneoppdragelse er et fullstendig feilskjær. Religion er og bør fortsette å være en privatsak. Det samme gjelder barneoppdragelse.
En annen ting er hva man faktisk kunne bruke 250 millioner kroner til og som virkelig ville bety noe for ungdom. 250 millioner er fantastisk mye penger, og med mange penger kan man utrette mange gode ting.Undertegnede har hatt det privilegium å jobbe med ungdom, både i skoleverket og som sosialarbeider. Unge mennesker, og særlig minoritetsungdom sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet, med å få utdanning og ikke minst med å få lærlingeplasser.
Mange har søkt hundre jobber, mange har tatt grunnkurs og videregående kurs på yrkesskolen og ender opp med vaskejobber eller som hamburgerstekere fordi de ikke kommer videre. Bedriftene kvier seg for å ta inn lærlinger, og det offentlige har ikke penger til å opprette nok plasser og følge dem opp. I Oslo koster en lærlingeplass det offentlige 40 tusen kroner pr år, resten betales av bedriftene.Sett nå at vi sa at religion og barneoppdragelse er en privatsak som stat og kirke ikke skal blande seg inn i. Da ville vi få frigjort 250 millioner kroner. Sett nå at vi brukte disse pengene til å opprette lærlingeplasser. Regnet om til det beløpet det offentlige bruker pr. plass ville det faktisk bli 6 200 nye lærlingeplasser per år. Trolig er det flere enn det vi trenger. La oss derfor si at vi dekker det beløpet det offentlige bruker, og gir et like stort beløp i tilskudd til bedrifter som er villige til å ta inn lærlinger. Dette ville gi 3 100 nye lærlingeplasser i Norge per år. En slik reform ville gi Norge skolert arbeidskraft, det ville gi ungdom, uavhengig av etnisk bakgrunn, en kjærkommen inngangsbillett til arbeidsmarkedet og det ville gi mening til en tilværelse som for mange ellers vil fylle den med lediggang, kriminalitet eller med å henslepe livet på sosialkontorets venterom.Det sies at man ikke skal sette svake grupper opp mot hverandre. Det fine med denne saken er at kirken på ingen måte kan sies å være en svak part, og at å bruke disse pengene til noe nyttig ikke vil gå ut over annet enn misjonsiveren til deler av bedehusfolket.
Samtidig kan vi gi ungdom som sliter på arbeidsmarkedet et løft og hindre at de blir en svak gruppe. Hører du Bondevik: Ungdom trenger lærlingeplasser — ikke prester.
