Apartheids siste skanse

Olav André Manum
Latest posts by Olav André Manum (see all)


Orania består av 600 sjeler. I et karrig, halvørkenområde har beboerne skapt et levedyktig, isolert samfunn. Driftige idealister i egne øyne. En dårekiste bebodd av fantaster og fanatikere i andres. Orania er begynnelsen på oppfyllelsen av en drøm om en egen hvit afrikaanerstat, forklarer innflytterne. Tettstedet er det endelige beviset på rasismen i den hvite afrikaanske kulturen og en trussel mot sørafrikansk enhet og demokrati, hevder kritikerne.

– Det lille samfunnet er en umulig og urealistisk drøm om å leve i paradis, sier Hennie de Wet. Han er leder for FAK, en paraplyorganisasjon av afrikaanske kulturorganisasjoner og er enig med oraniaboerne i at afrikaanerkulturen er under press, kanskje endog truet. — Men vi kan bare berge kulturen vår ved å åpne oss mot utenverdenen, sier han, — ikke gjøre alt for å stenge enhver påvirkning ute.

De Wet mener Orania ikke er noe annet enn et fåfengt forsøk på å stanse tiden og skape et isolert Edens Have hvor uskylden og harmonien råder og afrikaanernes liv er rent og kulturen uforfalsket. — Det er en hyggelig drøm, men fullstendig urealistisk i vår tid hvor globalisering og integrasjon er det som gjelder.

Eskapisme kontra realisme

Andre kaller bosettingen et tilbaketog fra verdens kompleksitet, en fortsettelse av det store trekket i 1830 årene. Da trakk tusenvis av hvite afrikaanske bønder seg tilbake fra den britisk dominerte Cape-kolonien og dro innover i landet. For å finne sin frihet og styre seg selv. I praksis kom trekkerne ikke en gang overens med hverandre og bosatte seg på så store farmer at det måtte en dagsreise til før de traff naboer. Der baserte de sine liv på slavehold, patriarkatet og en forstokket tolkning av Bibelen.

– Nei, svarer John Strydom, pressetalsmann for den lille kommunen, – Vi flykter ikke! Vi drømmer ikke heller. Vi er realister som ser at folk flest ønsker mer kontroll over egne liv. Vi kommer til å se at stadig flere mennesker verden over vil organisere seg som oss og i fellesskap søke størst mulig kontroll over verdiskapningen som de selv og lokalsamfunnet står for. Vi bygger på en lokalistisk ideologi, forklarer Strydom, — og vi er avantgarden av motkreftene mot globaliseringstendensene i verden i dag.

Strydom bruker hele dagen på å frakte meg rundt. Han viser meg med stolthet det det lille samfunnet har fått til og lar meg møte de ledende personlighetene i bygda. Det er lett å føle sympati med bygda. Afrikaanerne har bosatt seg i et karrig, ørkenaktig område nær Hopetown. Orange-elva flyter majestetisk og grå forbi. Her har de skapt en fruktbart jordbruksområde. Ved hjelp av velutviklede irrigasjonssystemer produserer den lille bygda picanøtter og meloner for det europeiske markedet. Afrikaaner enklaven har til og med innført sin egen valuta i et forsøk på å beholde mer av turistenes og besøkendes penger.

– Vi valgte dette området for å unngå anklager om at vi tar fruktbart land fra andre, forklarer Strydom, – her må vi arbeide så hardt at vi er de eneste som orker et slikt slit, hevder han videre.

Høyteknologi

– Vi bygger ikke et arkaisk jordbrukssamfunn, sier Strydom med klar adresse til påstandene om at Orania-beboerne ønsker seg et uskyldsrent paradis, — vi har forlengst tatt steget over i dataalderen. Adrien van der Bergh har utviklet Ken Web, et læreprogram for fjernundervisning som fungerer så godt at det eksporteres til alle afrikaanstalende samfunn i hele Sør Afrika. Interessentene står i kø for å utvikle programmet for engelsk.

– Ken Webs programmer testes ut på ungene i den lokale skolen, forklarer Strydom, – det utvikler sansen for selvstendig og kritisk tenkning. Elevene som kommer herfra er derfor langt bedre utrustet til å ta fatt på universitets og høyskolestudier enn ungdom fra andre deler i Sør Afrika, hevder han og ser dette som et bevis på at Oranias satsing på egne krefter også hører fremtiden til.

Samfunnet vektlegger arbeidets foredlende kraft. Det er grunnen til at befolkningen ikke ansetter svarte tjenere og gårdskarer, hevder Strydom. Det er bare halve sannheten, for Strydom avslører at innbyggerne ikke kan ansette svarte tjenere. — Før eller senere vil det bli så mange av dem med stemmerett at vi afrikaanere vil bli stemt ut av styre og stell og nok en gang miste kontrollen over egne liv.

Afrikaanernes mareritt ble til virkelighet i 1994. Da fikk Sør Afrika flertallsstyre. Afrikaanerne, de som hadde utgjort grunnstammen i apartheidstaten, sto uten politisk innflytelse. Afrikaans var plutselig bare ett av elleve likestilte språk. Bare ca. 2 millioner hvite sørafrikanere snakker afrikaans. De så sin kultur og sitt levesett truet.

Enkelte hadde gjort det lenge. John Strydom hevder at fremsynte folk allerede på sekstitallet så at apartheid ikke var et bærekraftig politisk system. De fryktet at når systemet brøt sammen ville afrikaanerkulturen forsvinne sammen med apartheid. Folk høyt oppe i det politiske systemet begynte derfor å se seg om etter et passende område hvor afrikaanerne kunne slå seg ned og skape kimen til en hvit stat i det sørlige Afrika. Valget falt på området som i dag er Orania. En delegasjon med teologiprofessoren Karel Boshoff og byråkraten Chris Jooste i spissen kjøpte området på begynnelsen av nittitallet av den hvite mindretallsregjeringen.

Svarte ingen adgang

Strydom blir synlig irritert da jeg spør hvorfor svarte ikke har adgang til å bosette seg i Orania. — Vi foretrekker å snakke om det vi er for, slår han surt fast. — Administrativt sorterer vi under Hopetown kommune, men vi har organisert eiendommen her som et aksjeselskap og det betyr at vi kan styre oss selv som vi vil. Dermed kan Orania også nekte svarte adgang til å bosette seg her. Alle som ønsker å bo i bygda må kjøpe aksjer, og “bedriftens” styre har lov til å avvise alle de mener ikke passer inn.



– De må snakke afrikaans og ønske å tilhøre vår kultur, sier Strydom. Han hevder at Orania hver dag får mellom ti og femten henvendelser fra folk som ønsker å flyttet til det lille samfunnet. — Vi diskriminerer ikke på grunn av hudfarge, hevder han, – Vi ønsker ikke hvite engelskspråklige her, for eksempel, slår han fast.

De fargete som snakker afrikaans blir avvist fordi de har et annet levesett, en annen kultur. Afrikaanerkulturen skal bevares ren og hvit.

En rekke hvite afrikaanere kjemper for det samme målet. I Pretoria pågår det for tiden en rettssak mot et tyvetalls fanatikere som står anklaget for å ha planlagt et voldelig statskupp og for å ville jage Sør Afrikas svarte befolkning til Zimbabwe. Karene kom ikke med tomme trusler: De er blant annet tiltalt for å ha plassert bomber i en moske i Soweto i oktober 2002. Attentatet krevde flere menneskeliv.

Gi oss Transvaal tilbake

Alle beboerne i Orania støtter tanken om en boerstat, men avviser vold som virkemiddel. — Vår vei er forhandlinger med regjeringen, sier Chris Jooste. Han håper at FN skal anerkjenne afrikaanerne som en utsatt kultur. Det vil ifølge Jooste bety at myndighetene i Sør Afrika må gi afrikaanerne særskilt beskyttelse slik at deres “unike” språk og kultur kan bevares for ettertiden. Realismen i kravet blir klart da Jooste krever at afrikaanerne må få Oransjefristaten og Transvaal tilbake som sine særskilte områder.

Mytene om afrikaanerkulturens enestående betydning stammer fra slaget ved Blood River i 1838. Her bekjempet 148 boere en armé på nærmere 10.000 zulukrigere. Forut for slaget hadde boerne under ledelse av Andries Pretorius inngått en pakt med Gud. Dersom Han hjalp dem til seier skulle boerne bygge en kirke til Hans ære og alltid minnes dagen da slaget sto.

Guds utvalgte folk

Slaget ga opphavet til forestillingene om afrikaanerne som Guds utvalgte folk. Boerne tolket seieren slik at Gud hadde utsett dem til å herske over underlegne menneskeraser og bringe sivilisasjonen til svarte barbarer. Dette ga et “teologisk” grunnlag for å rettferdiggjøre raseskillet og senere apartheid.

Forestillingen om at afrikaanerne er Guds utvalgte folk står fremdeles sterkt i Orania. Det er nettopp dette som gjør det så viktig å beskytte den mot påvirkning fra dagens globaliserte forfall. Og, Gud forby, mot påvirkning fra svart afrikansk kultur. Samtidig sier alle i Orania at apartheid viste seg å være et fullstendig feilslått system. Det var ikke bærekraftig.

– Men, apartheid var også et sosialt eksperiment vi aldri fikk lov til å gjøre ferdig, sier John Strydom og viser til de økonomiske sanksjonene som bidro til å undregrave raseskillet i Sør Afrika.

Apartheid

Apartheid lurer hele tiden under overflaten i Orania. Vi får en tiltagende følelse av at vi befinner oss i apartheidnostalgiens hjemland og den sympatien vi opprinnelig følte for den levende pionerånden og evnen og viljen til å arbeide hardt og systematisk fortar seg til fordel for forbauselse og sinne. For Orania er intet annet enn en videreføring av Hendrik Verwoerds forestilling om apartheid som “godt naboskap”: Siden svart og hvit kultur er så vidt forskjellige må vi holde dem atskilt og la dem utvikle seg uten å påvirke hverandre. Rettferdiggjøringen var at dette var til beste for begge kulturer. Problemet var selvfølgelig at apartheidstaten baserte den hvite kulturens evne til å overleve på en gudgitt rett til å utbytte svarte.

– Vi må få lov til å utvikle oss uavhengig av påvirkning fra det svarte Afrika, mener John Strydom. — Vi er ikke i mot deres demokrati, vi er bare imot at vi og vår kultur blir oppslukt av det.

Hendrik Verwoerds var arkitekten bak apartheid og statsminister i Sør Afrika fram til han ble myrdet i 1966. Ideene hans lever fortsatt i Orania. Ikke til å undres over. Teologiprofessoren Carel Boshoff er gift med Verwoerds datter. Hun er overlærer på folkeskolen. Verwoerds barnebarn, også Karel, sitter i delstatsparlamentet for Freedom Front Plus, et konservativt hvitt parti. Også denne Boshoff bor i Orania. Chris Jooste jobbet i SAPRA (South African Institute for Race Affairs) på 60-tallet. Han hadde dermed ansvar for gjennomføringen av Verwoerds politikk. Som om ikke det var nok bodde Verwoerds kone Betsy i Orania frem til sin død på nittitallet. Hun er æret med et kolossalt monument på den lokale kirkegården.

Apartheidarkitekten selv er hedret med et bronsestatue på en høyde utenfor byen og et museum i Betsy Verwoerds tidligere hus. Persondyrkelsen nærmer seg det groteske, ikke minst når en av montrene viser dressen statsministeren hadde på seg den dagen han ble drept, med knivstikkene markert og nummerert. Verwoerd hylles som en stor statsmann og en frelser for afrikaanerne. Lengselen etter apartheid føles påtakelig.

Men hvorfor flytter de ikke, undrer vi, hvorfor laster de ikke opp vognene, spenner for oksene og trekker videre slik de ofte gjorde før, for å få den friheten de higer etter, men ikke lenger finner i Sør Afrika. — Vi har ingen steder å flytte, sier Boshoff. — Vi og vårt folk har bodd i Afrika i århundrer, vi er ikke kolonister. Det er her vi hører til og derfor ønsker vi å bli og utvikle vår kultur her, slår han fast.

Det spørs om Oraniabevegelsen utgjør noen stor trussel mot demokratiet i Sør Afrika. De teller 1000 mennesker på landsbasis. Likevel sier det noe om styrken og selvtilliten i det sørafrikanske demokratiet at myndighetene uten videre godtar en slik liten stat i staten til tross for at det endelige målet er “full uavhengighet for afrikaanerne.”






Orania

Ligger i Northern Cape-provinsen på grensen mellom Fristaten og Northern Cape. Nærmeste administrative senter er Hopetown.

Befolkningen teller 600 mennesker.

Samfunnet er organisert som aksjeselskap og styres av et bedriftsstyre. Stemmeretten står i forhold til hvor mange aksjer hver enkelt beboer eller familie eier.

Ideologien kan karakteriseres som lokalistisk og antiglobalistisk.

Hovednæringsveien er jordbruk med stor produksjon av picanøtter og meloner. Men det satses også på høyteknologi og gullsmedvirksomheten er høyt utviklet.

Hovedmålsettingen for folket som bor her er en egen hvit afrikaanerstat.

Språket er afrikaans, et språk som har utviklet seg fra nederlandsk med påvirkning fra særlig fra fransk og tysk og de mailaiske slavenes språk. Svarte og fargete har adgang til settlementet som besøkende, men får ikke slå seg ned.