Latest posts by Alfredo Biamont
(see all)
D
E FØRSTE DAGENE i et samfunn vi ikke kjenner kan noen ganger gi oss inntrykk som kan virke som om de er tatt ut av en magisk realistisk historie. Jeg opplevde dette første gang min far besøkte meg i Norge. Etter 7 lange år med venting og etter å ha vært gjennom en tungvint byråkratisk prosess, kunne han komme. Jeg gledet meg veldig til besøket hans, og han hadde svært lyst til å besøke dette landet langt nord, med ukjente skikker og vaner. Pa denne tiden ble det snakket langt mindre om Norge internasjonalt enn det gjøres i dag, derfor var det selvfølgelig svært spennende. DE FØRSTE DAGENE festet vi, spiste god mat og besøkte venner. Men etter velkomstens utskeielser roet det seg og vi vendte tilbake til hverdagslivet i det hektiske, urbane Oslo. Min far var omtrent 70 ar gammel på denne tiden, men jeg bekymret meg ikke for helsen hans, siden han alltid hadde vært en sterk og sunn mann fra Titikakasjøen. Men likevel, de neste ukene merket jeg noen forandringer i oppførselen hans, han sa tristere ut, mer bekymret og virket fordypet i sine egne tanker. «Hva skjer?» spurte jeg. «Hva er det som bekymrer deg sånn?» Han så sørgmodig på meg og sa: «Jeg må fortelle deg noe. Dette er et hyggelig land, og dere lever godt, men jeg er redd.» Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Faren min var redd i lille, fredelige Norge. «Redd for hva?» spurte jeg. «Jeg er redd for å gå ut på gatene», svarte han, «for de er så tomme, de minner meg om en kirkegård.» Pa denne tiden bodde vi på Grünerløkka, men det var før bydelen fikk det yrende gatelivet den har i dag. Gatene var ofte stille og forlatte. Jeg begynte å tenke på kirkegardene i de store søramerikanske byene; store «sementblokker» hvor kistene star oppa hverandre. «Disse kirkegårdene kan minne om en liten, stille by, som de rolige gatene i Oslo», sa jeg til meg selv. «Men det er ikke det som gjør meg mest redd», sa far plutselig, «når jeg går på gata virker det som alle er kledd for sorg, at de er på vei til en begravelse, alle bruker svarte klær, bade unge og gamle.» «Vel, det er ikke sa vanskelig å forklare» sa jeg, « det er vel ikke sa rart at noen litt tykkfalne mennesker bruker sorte klær for a virke slankere?» I DET JEG trodde jeg hadde forklart ham de meste, grep han meg plutselig hardt i armen og så meg inn i øynene med et blikk som virkelig var fylt av redsel. «Hvorfor er det sa mange begravelser i dette landet, Alfredo?» «Begravelser?, spurte jeg, «hvilke begravelser snakker du om?» «Mener du at du ikke har lagt merke til at det dør masse mennesker i dette landet hver dag?» svarte han. Jeg måtte tenke. «Hva er det du snakker om, pappa? Riktig nok er vi midt i en iskald vinter, men det dør da ikke påfallende mange i dette landet av den grunn?» «Men har du ikke sett alle bilkøene med kister?» spurte han. «Kister?» Plutselig skjønte jeg hvorfor faren min hadde vært sa redd. Han var redd for skiboksene tusenvis av norske biler har på taket hver vinter. Jeg pustet lettet ut. «Pappa, det du har sett er ikke begravelseskister, de brukes for a transportere ski.» sa jeg, og fortalte ham om at svært mange nordmenns favorittsport er å gå på ski, og at tusenvis av skiløpere drar på fjellet om vinteren for å få stått så mye på ski som mulig. SA HUSK, KJÆRE leser, neste gang du lurer på om du har sett noe veldig rart, så ikke vær redd for å spørre, gjerne om igjen og om igjen. Det er viktig at man ikke lar seg fange i tvil og usikkerhet. Og til andre lesere; gi sa mye informasjon som mulig. De nye innbyggerne i dette landet trenger informasjon, svært mye faktisk. Sannheten er at vi alle må smøre oss med tålmodighet.
Like this:
Like Loading...
