- IKM – underdog blant norske kunstinstitusjoner? - 25.10.2004
- En skeiv verden - 25.10.2004
Mange forbinder innvandrerkunst med etnisk basert kunst IKM er et museum som både rommer historie og et galleri med ny kunst. De holder til på Grønland i Oslo, i samme bygård som Oslo Musikk og Kulturskole. – Enkelte kommer hit og forventer nærmest husflid, de forventer noe veldig eksotisk. Bente Møller viser vei inn til en utstilling av kunsthåndtverk, “Sammenvevd” laget av for det meste utenlandske kunstnere. – Så blir de overrasket fordi kunsten er internasjonal, og ser ut som om den kunne vært laget hvor som helst. Men dette gjelder ikke alle, noen har forstått at produksjonsstedet er uinteressant.Galleri IKM stiller ut verker av både norske kunstnere og kunstnere med innvandrerbakgrunn. De fanger opp mange uetablerte kunstnere som kanskje ikke ville fått stilt ut andre steder. – Men de norske kunstnerne må referere til andre utstllinger her på huset, sier Daniela van Dijk-Wennberg. Hun er kunsthistoriker, formidlings- og galleriansvarlig ved IKM. Hvem som får stille ut avgjøres av et utvalg som blant annet består av henne, direktøren, en kunstner, en professor i kunsthistorie, en professor i flerkulturelle studier og en arkitekt. Hvordan påvirker den nasjonale bakgrunnen kunstnerens produksjon?Direktøren forklarer engasjert. – Hva slags kunstutdanning man har fått kan prege mye. Men vi har ikke noe krav om at de skal ha en slik utdanning. Det er verkene som teller mest. Når det gjelder betegnelsen ”innvandrerkunstner” er det mange av utøverne som liker denne karakteristikken dårlig.
– Og tilbakemeldingen vi får er stort sett hyggelig, men det er noen som sier at “dette er ikke typisk brasiliansk eller bosnisk”, avhengig av hva slags utstilling det er. Det handler om alle forventingene som er knyttet til begrepene innvandrer og innvandrerkunst. Men dette gjelder først og fremst de kulturhistoriske utstillingene våre.Et alternativt galleriHva slags stilling mener dere selv at dere har i den norske kunstscenen?- Vi er ikke et “innvandrer-galleri”, ei heller et kommersielt galleri. Mye av kunsten er ikke direkte salgbar. Men hvis vi selger noe er det gjerne til privatpersoner, forteller Daniela van Dijk-Wennberg. De store, kjøpende institusjonene har foreløpig uteblitt. Kan hende de ikke regner oss som en del av etablissementet, legger Bente Møller til. Men jeg tror vi er i ferd med å bygge oss opp til en alternativ arena. Vi er opptatt av å bli tatt seriøse som galleri. I media blir det moderne Norge, altså det multikulturelle samfunnet, enten fremstilt som idyll eller krisemaksimert. Vi ønsker å vise mangfoldet og et mer realistisk bilde. En mellomting.Dere er ikke redd for å bli oppfattet som politisk korrekte?- Vi ønsker ikke det. Derfor prøver vi også å stille ut kontroversielle temaer. Vi har blant annet hatt utstillinger som handler om psykiatriske pasienter med innvandrerbakgrunn, om homofil innvandrerungdom, og snart kommer det en utstilling med hijab som tema.Det er tirsdag ettermiddag og jeg er ganske alene i utstllingslokalene i første etage. Her vises en kultturhistorisk utstilling av norsk innvandringshistorie “Jeg er her”. På veggene henger digitalprinter som ser ut som de er tatt ned og hengt opp igjen mange ganger. Innerst i lokalet finnes også utstillingen av homofil innvandrerungdom. Mange av bildene bærer preg av et sterkt idealistisk budskap. IKM er milevis unna de store, nymalte veggene på Astrup Fearnley, og like langt fra rene salgsgallerier som selger stuepynt. De er litt annerledes, men så er gjerne ting som har med innvandrere og gjøre litt annerledes. I
