Regjeringen er svært fornøyd med sin innsats mot fattigdom, og mye tyder på at de skal være fornøyd med det de har fått til. Flere har kommet i arbeid og utdanning og for disse menneskene er dette utvilsomt langt bedre enn å tilbringe dagen med å oppfylle sosialkontorenes stadige dokumentasjonskrav.Det er imidlertid mye som tyder på at antallet fattige er det samme, at arbeidsløsheten ikke synker blant minoritetsbefolkningen og at enkelte fattige bare flyttes rundt mellom budsjettene.
Vi ville følt oss langt mer beroliget hvis regjeringen var i stand til å legge frem et bredere tallmateriale med hensyn til fattigdommen i Norge. Er det for eksempel slik at mange av de som har deltatt i regjeringens program har falt fra? I dag finnes det ikke tall på dette. Det finnes heller ikke tall på hvor mange av dem som har gjennomført regjeringens program og kommet i arbeid som fortsatt har så lave inntekter at de allikevel må gå veien til sosialkontoret. Flere forskere peker på at mens de aller fattigste kanskje har fått det litt bedre har de nest fattigste fått det dårligere. Vi antar at dette ikke har vært regjeringens hensikt.Så lenge statistikken er mangelfull er det imidlertid slik at regjeringens resultater vanskelig kan la seg vurdere fritt og fordomsfritt. Dermed blir tallene lett argumenter både for og i mot, uten at vi vet noe mer av den grunn. Skal man ha målbare resultater av den til enhver tid førte sosialpolitikk må man også legge til rette for etterprøvbarhet. Dette handler til syvende og sist om åpenhet i forvaltningen.I mellomtiden er vi henvist til enkelteksempler og synsing. I dette nr av Utrop forteller en enslig mor om hvordan hun måtte etterkomme sosialkontorets krav om å si opp jobben for å få hjelp. Vi går ut i fra at det ikke er dette som er regjeringens intensjon med fattigdomsbekjempelsen og håper vi snart får tall på bordet som bekrefter at dette er et enkelteksempel.
