- Dialog et middel til konfliktløsningnen - 26.10.2004
Nansenskolen har de siste ti årene vært aktivt involvert i dialogarbeid. Først mellom forskjellige religiøse grupperinger i Norge, der utgangspunktet var hvorvidt det var mulig å utvikle en fellesetikk for mennesker med forskjellig religiøst ståsted. I 1995 startet dialogarbeidet for deltakere fra eks-Jugoslavia. Grupper på 15 ble invitert til et 3 måneders opphold på Lillehammer. Vi hadde nok et noe paternalsk utgangspunkt; at det ville være sunt for barbarene fra Balkan å lære litt om demokrati og menneskerettigheter i et land som Norge. Nøkkelen til å forstå Nansenskolens relative suksess i dialogarbeid er at i dette rommet var det tid til den lange samtalen, der bastante fiendebilder umulig kunne overleve møtet med ”den andre” over tid. Siden 1995 har mer enn 400 deltakere fra Balkan besøkt Nansenskolen.
Mennesker med dypt forskjellig religiøs, etnisk og politisk erfaring har opplevd hvordan samtalen kan bringe dem nærmere hverandre. Målet med dialog er selvfølgelig ikke å komme til enighet, men å utvikle en bedre forståelse av ens egen motpart; den andre – og hvorfor den andre opplever en selv som sin fiende. Vår erfaring er gjennomgående at mennesker fra konfliktområder mangler dialogrom. Dermed blir parter i en konflikt mye lettere ofre for nasjonalistisk propaganda i media og skole, uten anledning til å korrigere disse gjennom direkte kjennskap og kontakt med ”de andre” i hverdagslivet. Viktig er også de føringer barn får med seg hjemmefra. Uskyldige vitser i et familieselskap kan sementere seg i et barnesinn som kulturell overlegenhet, og i skarpe konflikter er det ikke bare kulturell overlegenhet som formidles, men sterke fiendebilder. Det er disse fiendebildene som lett kan nyanseres og ofte brytes ned i et dialogrom, nettopp fordi fienden blir menneskeliggjort. Når stereotype fordommer brytes ned blir det vanskeligere for politikere, journalister og andre å spille på folks fremmedfrykt, fordi den fremmede er blitt mer kjent. Seminarene på Lillehammer uttrykte en viss eksklusivitet, og mange av deltakerne hadde problemer med å dele sine nye erfaringer med venner, kollegaer og familie i hjemlandet. De tok derfor initiativ til å organisere kortere dialogseminar, men mulighet for en langt større deltagelse. Disse seminarene begynte først i Kosovo høsten 1997. Serbere og albanere, som levde i et parallellsystem uten daglige møtepunkter der politikk eller deres felles konflikt ble diskutert, kom sammen i tre dager. I en dialog er deltakerne like opptatt av å lytte til hverandre som selv å snakke, målet er ikke åoverbevise den andre men å forstå den andre bedre. Slik blir en dialog nesten det motsatte avden type politiske debatt vi alle kjenner, der målet er å overbevise motparten om at en selv harrett.Det interessante med politiske debatter er at de sjelden fungerer. Nei, vi snakker først og fremst til våre egne menigheter og vi kommuniserer på måter som gjør at motparten går i forsvarsposisjon.
Denne form for skyttergravs diskusjoner er svært uheldig for ethvert demokratisk samfunn. Istedenfor å øke forståelsen for hverandre, blir målet å latterliggjøre motparten, lete etter de svakere argumenter og ser vi usikkerhet, oppfører vi oss som en jeger på vei mot sitt bytte.I en dialogsituasjon er målet å menneskeliggjøre motparten, dermed blir ”den andre” synlig, ikke bare som en motpart, men som et menneske som ofte selv i mange situasjoner kan være et offer. I et dialogrom forsøker vi å skape en trygghet der mennesker tør å åpne opp for hverandre og dele sine erfaringer, så vel som sin usikkerhet om mange ting i livet.I dialogmøtet mellom serbere og albanere legger vi alltid vekt på at ”det er ikke nok å ha rett” – faktisk er det vår erfaring at i reelle konflikter er det mye rett på begge sider. Dermed får det gamle indianerordtaket om å gå noen mil i motpartens mokasiner fornyet betydning og mening. Svært ofte hører jeg deltakere fra dialogseminarer uttale at det er helt utrolig med tanke på de konflikter de lever med, at de ikke satt seg ned i slike samtaler for lenge siden. Konflikter av den typen vi ser i Kosovo og Midt-Østen er derfor ikke et resultat av dialogen har slått feil, det er snarere et resultat av at dialogen aldri seriøst har vært forsøkt. Nansenskolen gjennomførte i juni et tre ukers seminar for journalister fra ”delte byer” på Balkan. Journalister fra fysisk delte byer som Mostar og Mitrovica, men også journalister fra byer der folk bor sammen som i Vukovar, men hvor barnehager og skoler og det sosiale liv er fullstendig delt. De snakket om hvor vanskelig det er å formidle selvkritisk informasjon.
Det er lett for en journalist i Sarajevo å kritisere serbere og kroater, men langt vanskeligere å kritisere sin ”egen” etniske gruppe. De snakket om hvor risikofylt det var å publisere sensitiv informasjon. Men det ville være en intellektuell og erfaringsmessig kortslutning å konkludere at det bare erpå Balkan og i Midt-Østen vi finner delte samfunn. USA er et splittet samfunn, omtrent påmidten — der folk enten er for eller i mot; våpenkontroll, abort eller USAs intervensjon i Irakog når folk først har posisjonert seg, er det liten vilje til nytenkning og kommunikasjon påtvers av de standpunkt folk har tatt. Det viser seg at folk som oftest henter inn ny informasjonsom bekrefter, snarere enn kritiserer deres sementerte posisjoner.
Norge påberoper seg en viss evne til konfliktløsning under fjerne himmelstrøk. Jeg betviler ikke at vi har en evne til brobygging og konflikthåndtering som vi bør utnytte. Men skal vårt image som internasjonal brobygger ikke slå sprekker, må vi — kanskje mer enn andre — vise evnen til brobygging også på hjemmebane. Konflikter mellom etniske nordmenn og andre norske statsborgere bærer lite preg av aktivt dialogarbeid og brobygging. Vi mangler de nødvendige dialogrom. Norske politikere bør også være seg dette ansvaret bevisst. Greier vi ikke å bygge et sivilt samfunn med like rettigheter for alle norske statsborgere kan vårt internasjonale arbeid bli skadelidende. Ett kjennetegn ved demokratiet er erkjennelsen av at vi muligens tar feil, derfor er det viktig at våre politikere uttaler seg med ydmykhet og imøtekommenhet og ikke i bombastiske konklusjoner. Det levende ord bør ikke være dømmende og ekskluderende, men heller nyskapende og brobyggende.
Steinar Bryn mottok Norske Kirkeakademiers brobyggingspris 2004 for sitt langvarige engasjement på Balkan. Han har tilrettelagt mer enn 100 dialogseminarer for deltakere fra forskjellige etniske folkegrupper på Balkan. Han er prosjektleder for ”Dialog and Peacebuilding” ved Nansenskolen på Lillehammer. Tidligere deltakere på Nansenskolen driver i dag 10 forskjellige Nansen Dialog Sentre på Balkan (Osijek, Banja Luka, Sarajevo, Mostar, Podgorica, Mitrovica, Pristina, Beograd, Presevo og Skopje). Disse er samordnet i Nansen Dialog Network støttet av norsk UD.
