- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
“Goaskinviellja, Goaskinviellja…” Det er fredag kveld, rundt midnatt. Mari Boine, “dronningen av Sapmi” (Sameland), entrer scenen og åpner knapt munnen sin. Rundt meg har de fleste allerede begynt å synge refrenget. Allsang på samisk under årets Riddu Riddu Festival i Kåfjord. Unge og godt voksne. Kledd i samiske drakter i blått, rødt, gult og hvitt. De overnattet ikke i vanlige telt men i lavvoene med reindyrskinn inne og et bål i midten. Og hele tida kunne en høre noen joike – noe som er blitt ganske trendy etter hvert. Jeg er overrasket: Det er ikke lenge siden samene i kyststrøkene skjulte og fornektet at de var samer.
1971 publiserte den norske antropologen Harald Eidheim en etter hvert berømt artikkelsamling: “When ethnic identity becomes a social stigma.” Han forteller at den samiske identiteten i kyststrøkene bare ble vist “bak kjøkkendøra”. Når han snakket med dem, skrøt sjøsamene av hvor moderne de var, jo, skikkelige nordmenn var de! De elsket å snakke om moderne fiskeriteknikker og fra reisene i utlandet. Det tok en stund før de fortalte ham at de var “a kind of Lapp” (en slags same). De innrømmet at de helst skjuler den samiske identiteten. De skammer seg over å være same, over å bli sett på som mindreverdig og usivilisert. Dette stigma er noe de ville spare ungene sine for. Det førte til at mange i Nord-Norge vokste opp uten å vite at de hadde samisk bakgrunn. På begynnelsen av 1990-tallet ble den samiske språkloven innført: Opplæring i samisk språk ble delvis obligatorisk. Kåfjord flyttet noen bokstaver framover i telefonkatalogen: På samisk heter Kåfjord nemlig Gaivuotna. Kommunen fikk også nye veiskilt med både det norske og samiske stedsnavnet på. Det ble mye bråk: Gamle sår ble revet opp. Befolkningen ble splittet og bildene med de sønderskutte samiske veiskilt i Kåfjord gikk gjennom media.
– Det er skremmende å se hvor vidt fornorskningsprosessen har kommet at en ikke tør være stolt av bakgrunnen sin og språket sitt, sa Kåfjords ordfører Åge Pedersen til avisa Nordlys den gang.
Liten storm ved kysten
Samtidig dannet det seg en samisk ungdomsforening som ville gjøre ungdom bevisst og stolt over sin samiske bakgrunn, revitalisere sjøsamisk kultur og identitet, samt være nyskapende. Festivalen Riddu Riddu – som betyr liten storm ved kysten – ble født. I år fant festivalen sted for 14.gang. Etter mange år med få ressurser men desto større dugnadsånd klarte Riddu-gjengen å skape større forståelse og respekt for det samiske. – Ved å vise fram fargene i oss, åpner Riddu Riddu også øynene blant ikke-samer, sier den verdenskjente samiske artisten Mari Boine. Hans Kristian Amundsen, sjefredaktør i Nord-Norges største avis Nordlys, er spesielt rørt over at det er blitt naturlig for ungdommen å framstå som same. – Med utgangspunkt i den sjøsamiske kulturen har man hevet perspektivet og tatt oppgjør med både egne og andre fordommer, sier han. I fjorårets leder skrev han: Hvis Norge hadde en oppegående kulturminister, hadde hun besøkt Riddu Riddu. I år gjentok han oppfordringa. – Det er ungdommer som har startet dette, forklarer festivalleder Lene Hansen (33) til Utrop. Ungdommer er bedre trendsettere enn politikere. Nå klarer en ikke å sy så mange samekofter som det blir bestilt. Vi har klart å forsone oss med historia.
Internasjonalt perspektiv
Viktig for festivalens suksess er det internasjonale perspektivet. Etter hvert har det dannet seg et stort nettverk mellom samer, inuitter på Grønland og Kanada, maoriene i New Zealand, sanfolket i Botswana og andre urfolk. En lager ikke bare musikk sammen (som for eksempel samiske Johan Sara med maori-gruppa Wai). En støtter også hverandre i kampen om politiske rettigheter. For artistene betyr anerkjennelsen i andre land mye. man har lidd samme skjebne i møtet med majoritetssamfunnet, spesielt når det gjelder undertrykkelsen av ens språk og kultur. De to sangerne i maori-bandet Wai var tydelig rørt, da de sa under konserten: “Det er en ære å spille for så mange samer og synge på vårt eget språk. Det er et stort privilegium!” Stor applaus. “Det er det som er så bra med å reise verden rundt: Vi blir alle søstere og brødre.” – Vi har tapt mye, sier Lene Hansen til Utrop. – Her på Riddu Riddu har vi en arena hvor vi kan vise fram våre nasjonale symboler og la oss inspirere av andre.
Populær og dristig strupesang
Den tradisjonelle strupesangen blant inuittene var i ferd med å dø ut på 50-tallet. Nå er den blitt like populær i Kanada som joiken blant samene selv om den var forbudt helt fram til 60-tallet. Strupesangen er veldig populær blant festivalpublikummet. En viktig lærdom for noen var at urfolksmusikk ikke bare er for spesielt interesserte. Strupesang høres kanskje sær ut hjemme på CDen, men oppført på scenen trenger en ikke være en innbitt tilhenger av etnisk musikk for å kunne like den. Blant inuittene er det vanligvis to jenter som strupesynger samtidig. De holder om hverandre og ser hverandre i øyne, mens de imiterer lyder fra naturen. – Strupesang har ofte et element av konkurranse i seg. Den som ler først, har tapt, forklarte Maaki Putulik og Laina Grey i en pustepause på scenen. Og latter ble det nok av – både på scenen og blant publikum! På årets festival fikk vi også oppleve strupesangen fra Sibir. Spesielt oppfinnsom var gruppa Olchey fra Tuva. De hadde med seg en DJ som akkompagnerte strupesangen med moderne elektroniske klubbrytmer. Det ble en helt enestående miks med hitpotensiale, som en kunne danse til og drømme seg vekk med. På samme måte som samene har fornyet joiken med elementer fra jazz, rock og verdensmusikk, har også strupesangen blitt beriket med nye impulser. Spesielt dristig var samarbeidsprosjektet mellom Oslo-bandet Origami Arktika og den kontroversielle strupesangeren Tanya Taraq Gillis fra Kanada. Her ble tradisjonell norsk folkemusikk blandet med uvanlig strupesang som består av de rareste men rytmiske lydene. Stemningen ble toppet da de inviterte danserne fra Naro Giraff Group fra Botswana (av en eller annen grunn ofte bare kalt “sanfolket”) på scenen.
Som tilreisende undres en over hvordan det er mulig for ei lita bygd som Manndalen å få til noe så stort. Ved siden av konsertene finner nemlig også et filmfestival sted som varer i fem dager fra kl 11 til kl 18. Dessuten fins det et barnefestival, kunstutstilling og kurser og seminarer blir arrangert. På en mirakuløs måte klarte kokken Tommy Eriksen også å lage nok mat til oss alle og ivareta lokale matradisjoner samtidig (finnebiff, bacalao, sei og bidos – reinsdyrsuppe) og festivalen kunne innfri alle krav for å få tildelt sertifikatet miljøfyrtårn. Det er rørende å se bygdefolkets entusiasme i filmen “Større enn oss selv” som sosialantropologen og tidligere festivalleder Anita Lervoll fra Universitetet i Tromsø har laga. Nesten hele bygda er i sving, både samer og ikke-samer. De fastboende flytter ut av hytter og hus for å gi husrom til gjestene fra den store verden. De forvandler enger og sletter til store campingplasser, lager vannledninger, veier, gjerder, samler søppla etter festivalens slutt og sørger til å med for at festivaldeltakerne kommer seg tilbake til Tromsø. Riddu Riddu er en viktig sosial institusjon: Mye folk samles, også de som har flyttet utenfor kommunens grenser kommer tilbake for å hjelpe til. For mange er det sosiale faktisk viktigere enn selve musikken. På leirplassen oppholder det seg ofte mer folk enn foran scenen. Noen har til og med tatt med egen sofa som de har får lagre i et skur på festivalområdet til neste gang. På leirplassen – av en eldre dame kalt for “syndens pol” – fins det et eget program med gitarsang, lassokasting, joiking og mye øldrikking selvfølgelig.
Inn i statsbudsjettet?
Men festivalledelsen frykter at grensen er nådd for mange frivillige. – Vi sliter mye, sier Lene Hansen. Målet fra festivalledelsen og Kåfjord kommune er å få faste bevilgninger over statsbudsjettet. De får støtte fra avisa Nordlys: “Med en stab på kun en og en halv stilling, og ut fra en bygd på 800 mennesker, har Riddu-folkene egentlig utrettet et lite mirakel. Nå fortjener de hjelp fra oss andre.” På spørsmålet fra Utrop om festivalens ånd kan bevares når det blir mer profesjonelt gjennom mer penger fra staten, svarer Lene Hansen: – Det er frivilligheten som skaper ånden og slik vil det også bli framover. Vi trenger en bedre administrasjon og må skape større forutsigbarhet.
