- Ømhet, kjærlighet og vold - 23.06.2015
- Rapport utelot innvandrere - 06.04.2015
- Hvem eier Munch? - 30.10.2008
Det koster å kjempe mot kriminaliteten i Sør Afrika. Ni kuler smalt inn i kroppen til Christina Nkwe. Mirakuløst nok overlede den 41 år gamle seksbarnsmoren. – Olav, det å bli truffet av ni kuler har gjort meg mindre redd, sier Christina Nkwe til meg. – Når du slåss mot kriminelle, voldsmenn, konemishandlere og voldtektsmenn er marerittet at han skal ta frem et våpen å drepe deg med kaldt blod. Hun var en av mange kvinner i Alexandra som var lei av å se barna bli ofre for vold eller selv bli ransmenn. De slo seg sammen for å bekjempe kriminaliteten og hentet ressurser i tradisjonell, afrikansk filosofi og bruk av mobiltelefoner. I dag skaper de håp i et bymiljø hvor fattigdommen bare tilbyr stinkende trøstesløshet og kriminaliteten er et desperat middel i kampen for å overleve. Først gikk Nkwe inn i en politireserve i Alexandra. Denne gruppen teller rundt femti mennesker og samarbeider nært med politiet. Gruppen består av både kvinner og menn og Nkwe patruljerer i gatene hver dag. I tillegg har hun organisert en mødregruppe – The Mama’s of Alexandra, som bruker mobiltelefoner for å rapportere om mistenkelige tildragelser.- De forebygger kriminalitet ved å melde fra om de observerer noe mistenkelig, forklarer Christina Nkwe. – De kontakter politiet eller oss. 70 kvinner deltar i dette. Hun bare blåser av mine innvendinger om et angiversamfunn. – Her lever folk så tett at alle vet alt om alle, slår hun fast. – Vi vet hvem det er som står bak forbrytelsene, men fordi de kriminelle alltid har terrorisert oss nådeløst, har vi aldri turt si noe.
Liv kan fremdeles gå på billigsalg i Alexandra. Christina Nkwe har mistet tre nære kolleger og en av hennes venner går rundt med to kuler i kroppen; det er for risikabelt å operere dem bort. Kompanjongen og lederen for politireservestyrken, Bulldog Rathokolo er blitt skutt gjennom hånda. – Når du blir truffet av et kuleregn blir marerittet til virkelighet, sier Christina Nkwe, – på forunderlig vis blir mystikken tatt bort, du vet hva det er og slutter å være redd.
Kriminell terror
Townshippet Alexandra, ti minutters biltur nord for Johannesburg sentrum har lenge vært fryktet som et av de mest voldelige og kriminelt belastede boområder i hele Sør Afrika. Stedet er omspunnet av myter om kriminelle terrorgjenger og slakting av biler som kapres på motorveiene rundt townshippet. Denne trafikken steg til så store høyder at myndighetene så seg nødt til å bygge en mur som går langs Vasco da Gama Road, en av grenseveiene inn til bydelen. – Det er for å hindre at kaprede biler bare skal kunne kjøres rett inn i Alexandra, slaktes og selges som deler, forklarer Nkwe.
En million på to kvadratkilometer Vi skjønner hva hun mener. Skurene lener seg mot hverandre, gatene er uframkommelige og både folk og gods kan forsvinne inn i disse labyrintene for aldri mer å dukke opp. Alexandra township er bygget for 70.000 mennesker, men ingen vet hvor mange som bor der i dag. Det offisielle tallet er ca. 350.000 innbyggere. Nkwe og mange med henne tror det virkelige innbyggertallet ligger nærmere en million. Og Alexandra er ikke mer enn to kvadratkilometer stort! Det blir folksomt i gatene. Det hender kloakken flyter over og townshippet forvandles til en stinkende pøl. Branner antennes ofte. Det elektriske anlegget er overbelastet. Begynner det å brenne i ett skur tar det ikke lang tid før flammene fatter i skuret som lener seg inntil. Et helt kvartal går opp i røk på rekordtid.- Arbeidsledigheten her er på 60 prosent. Da er det enkelt å skjønne at det blir kriminalitet og konflikter, mener Christina Nkwe. – Men hvorfor flytter de ikke? undres vi. – Hvis livet er så tøft, hvorfor drar de bare ikke?- Olav, de fleste har ikke råd. Det er billig, nærmest gratis å bo her. Dessuten ligger vi midt i et industriområde. Det betyr at arbeidsløse kan ta beina fatt og
Symbol
– Men det er også en annen grunn: Alexandra har en stolt historie. Vi er naboer til Sør Afrikas rikeste kommune, Sandton. De hvite har alltid følt oss som en torn i øyet. Her i Alex har vi eid tomtene våre selv. Vi har klort oss fast til tross for gjentatte forsøk på å kaste oss ut. Dermed står Alexandra som et symbol i kampen mot apartheid. Christina Nkwe understreker at forholdene har bedret seg. Under apartheid overlot politiet justisen til innbyggerne i townshippet. Det ga de kriminelle frie hender. I dag er politiet til stede med en stor politistasjon. Myndighetene satser på et storstilt renoveringsprosjekt slik at townshippet skal fremstå mer menneskevennlig.
Politiet, reservistene og ”mødrene” er viktige i denne sammenhengen. De viser at innsatsen nytter. Politireservistene Nkwe bidrar aktivt til å løse kriminalsaker og arrestere voldsmenn. – Vi er ikke noe borgervern, sier hun. — Vi har forbud mot å bære våpen og jobber tett sammen med politiet. Vi legger forholdene til rette for oppklaring og arrestasjon, men selve arrestasjonen overlater vi helst til politiet.
Mobiltelefon
Det er ikke alltid det er mulig. Noen ganger må medlemmene selv ta affære. Det har de myndighet til og politiet har utstyrt medlemmene i gruppa med vester. — Bandittene skal vite at de har med ordensmakten å gjøre, sier Nkwe. Ved enkelte anledninger vil lokalbefolkningen ikke samarbeide med ordensmakten, de stoler rett og slett ikke på dem, men en person fra Christina Nkwes og Bulldog Rathokolos gruppe kjenner de og har tillit til. — Dermed får vi adgang til miljøer hvor politiet aktivt stenges ute, forklarer Rathokolo. Det var under en aksjon mot biltyver at Nkwe fikk sin ilddåp. Bulldog Rathokolo slår fast at kriminalitet bare kan bekjempes uten våpen. Vold fører til mer vold, hevder han med styrke. Hans og gruppas mest effektive hjelpemiddel er mobiltelefonen. – Straks vi ser noe mistenkelig varsler vi de andre i gruppen via sms, forklarer Rathokolo. — Beskjeden når alle i løpet av sekunder. Gjennom systemet eBlockWatch er vi knyttet til et nettverk av lignende grupper og politistasjoner over hele Sør Afrika. En beskjed fra oss går direkte til den lokale politistasjonen, lederne for gruppene i nabodistriktene og politistasjonene i de samme områdene. I løpet av sekunder er et nettverk av relevante personer varslet og handlekraftige.
Bulldog Rathokolo og Christina Nkwe er enige om at townshippets største ressurs er solidariteten folk i mellom, evnen og viljen til å dra i lag for fellesskapets beste. — Det bunner i ubuntufilosofien, hevder Christina Nkwe, – filosofien som krever at menneskene tar ansvar for hverandre, og som sier som grunnregel at et menneske først blir menneske sammen med andre mennesker. – Det betyr at det er først i fellesskapet vi fullbyrdes som mennesker og individer, forklarer Christina Nkwe. Det var den samme filosofien som inspirerte henne til å organisere Mamas of Alex. Og hun visste allerede at mobiltelefonen kunne være et effektivt våpen bare folk fikk opplæring. – 70 kvinner tjenestegjør som vaktbikkjer mot kriminaliteten i sektor fire, altså vår del av Alexandra, fortsetter Nkwe. — Alle har telefon og alle er tilknyttet det samme nettverket. Sektor fire har derfor det høyeste antallet anmeldte forbrytelser i hele Alexandra, men er ifølge innbyggerne selv det tryggeste området å bo i.- Like viktig er det at disse kvinnene nyter stor respekt i samfunnet og blir lyttet til på grunn av sin innsats. Det de gjør styrker kvinnenes stilling i townshippet, sier Nkwe. – Dette gjør townshippet til et tryggere sted å leve og vokse opp, mener Christina Nkwe. — Det er også et vesentlig bidrag til å få folk ut av fattigdommen. Kvinnenes innsats og selvfølelse er dessuten en garanti mot at kriminaliteten får fotfeste i townshippet igjen.
