Jose Maria Arguedas skrev romanen ”El zorro de arriba y el zorro de abajo” på sekstitallet, midt under en omveltende sosial prosess hvor tusener av quechuaindianere fra jordbrukssamfunnene i Andesfjellene i Søramerika begynte å føle virkningene av den gryende industrialisering utviklingen — en utvikling som fant sted først og fremst i kyststrøkene ved Stillehavet. Dette var sosiale prosesser som etter en tid tok form av ustoppelige og potente utvandringsbølger; millionvis av innbygere fra Andes flyttet mot kystområdene. Ett av de sentrale målene med Arguedas litteratur midt i denne prosessen var å ta vare på quechuaenes verdenssyn visjoner med deres syn på verden og naturen. Han ville dessuten beskrive hvordan flere ulike kulturer hadde inngått i blandingsprosesser i den delen av Amerika. For å kunne gjøre det støttet han seg til sin etnologiske kunnskap og egne erfaringer. Fra sin tidligste barndom var han blitt oppdratt i et quechuasamfunn, med den sosiale kontekst det medførte. Det fremste karaktertrekket ved dagens quechuanske verdenssyn er en dypfølt holdning av respekt og samhørighet med naturen, en religiøs samhørighet. Denne kosmologien har quechuafolk arvet fra de gamle religionene i Andesområde.
Den fortsetter å ha stor latent betydning i quechua- og aymarasfolkets bevissthet og praktisk betydning i deres hverdag, til tross for det kulturelle folkemordet begått av spanjolene. Disse verdenssynvisjonene er riktignok blitt blandet med forestillinger fra den katolske tro, som ble påtvunget indianerne.
Quechua og Aymara folk, forsikrer Arguedas, så på naturen som uløselig knyttet til det menneskelige, noe vi bør ha den mest ærbødige respekt for. Her kan vi legge oss på minnet at de gamle religionene i Andes hadde et panteistisk verdenessyn, for eksempel så på solen som sin gud og tilba månen, havet og fjellene, men spesielt hadde de en kult for ”moder jord” som på quechua betyr Pachamama. Ved siden av hans romaner, kan man av Arguedas personlige dagbøker lese at han forholdt seg til naturen nesten som om den skulle hatt menneskelige egenskaper. Denne tilnærmingsmetoden var svært sentral i verdensbildet til Andesfjellenes folk, og det bekrefter at denne respekten for naturen fører med seg at ”mennesker å gjøre seg med menneskelig”.Arguedas skaper karakterene i romanen som gode eller onde ut fra hva de representerer.
De ”gode” representerer og forsvarer det Quechuas verdenssynet. Vi kan for eksempel nevne karakteren som kalles ”den gale Moncada” som forsvarer noen albatrosser med et tregevær, for å hindre noen barn i å angripe dem, og også indianerkvinnen Esmeralda som ammer en foreldresløs grisunge for å redde han fra døden. Motsatt, når han skaper de ”onde” karakterene, er de det fordi de forsvarer miljøødeleggende industrialisering, fordi de hater og dreper dyr eller fordi de aktivt bidrar til at utflyttede indianere glemmer sitt språk og sine tradisjoner. Dette er for eksempel tilfelle med den onde karakteren Chaucato som på en dag dreper 150 sjøløver. Slike trekk går igjen hos flere av de ”slemme”.Gjennom romanen slår Arguedas fast at den industrielle utvikling i havnebyen Chimbote ved Stillehavet, hvor handlingen finner sted, mer har vært som en forbannelse, fordi dens vekst går på bekostning av naturen og gjør ubotelig skade både på den og på språket og tradisjonene av quechuafolk. I praksis betyr dette en uunngåelig fornedrelse av byen og dens innbyggere, noe som særlig går ut over alle dem som har flyttet ut, spesielt indianerne.I en annen del av boken og gjennom en personlig opplevelse får han frem det magisk-animistiske ved verdenssynet til Andesfjellenes folk. Han beskriver utsikten til byen Arequipa, hvor han blant annet kan se et gigantisk tre, en furu, som han snakker til. Tonen hans er svært poetisk, og han viser en respekt og forståelse av dets ”livløse” natur hos tre, som om det skulle ha vært en person. Arguedas fremstiller urbefolkningssamfunnene som inne i de gamle, animistiske tradisjonene og i måten de forstår mennesket og naturen på; som et verdensalt hvor alle ting er gjensidig tilknyttet hverandre. Hans budskap ligger i å fortelle oss at ”slik lever og slik tenker urbefolkningen i Andes og at også han følger disse uminnelige holdningene”. På samme tid er Arguedas fullstendig klar over at dette gamle verdenssynet i dag har blitt påvirket av, og sameksisterer med de kulturelle aspektene den spanske kolonialismen førte med seg. Han var klar over at i en kulturell smeltedigel var dette en prosess det var umulig å unngå, men forsøkte med sine romaner å hjelpe verdiene til Andesfjellenes folk å overleve. Et annet grunnleggende tema i romanen er forsvaret av de urbefolkningssamfunnene sosialcellene ayllus (communnity), hvor de quechuaske tradisjonene har holdt seg levende, spesielt dans og musikk.
Den mest effektive måten å bevare gammel tro og gammelt verdenssyn er gjennom den kommunikasjonen dans og musikk gir. I dette ligger det makt, understreket Arguedas. Forståelsen av påvirkningen urbefolkningens folkedans og musikk har er nøkkelen for å skjønne og bli kjent med disse samfunnenes ånd. Arguedas bruker dansescenene for å vise det magiske og spirituelle ved disse kulturene. Et eksempel er dansen til karakteren Maxwell, som han bruker for å demonstrere sin kulturelle konvertering til indianerkulturen.
Et relevant aspekt ved dette er beskrivelsen som karakteren Maxwell lager av urbefolkningssamfunnet Tapatía rundt Titikakainnsjøen. Dette er en region hvor den til tider brutale og innviklete kulturelle blandingsprosessen, i slaget mot spansk påvirkning, har blitt merket av det Aymara indianskfolk kultur. Her har kulturen, folkedansene og den andinske musikken holdt seg nesten uten store forandringer og dens skjønnhet og variasjoner er virkelig imponerende.
