En av de få tingene som fortsatt gir meg gåsehud i Oslo, er tordenskrallene når det er uvær om sommeren. Første gang mine to små døtre hørte torden i Oslo, ble de livredde. Den reddeste av dem, som var i byen og handlet da skrallet kom, begynte å gråte hysterisk og ville hjem øyeblikkelig. Senere fortalte hun meg at hun trodde byen kom til å rase sammen og at dommedag var nær. Andre ganger, når lynets stråler har gnistret over himmelen og øyeblikkelig har blitt etterfulgt av tordnets forferdelige buldring som fyller atmosfæren og får husene til å riste, har vi sett på hverandre med blikk som har signalisert en slags udefinerbar frykt. Mine døtre har krøpet nærmere oss på jakt etter beskyttelse.
Sakte men sikkert har de blitt vant til dette også, og tordenen, når den kommer, har blitt mer hverdagslig og en del av deres ”kulturelle ballast”. Vi er alle vanedyr, og nye ting som påvirker oss, enten det er på den ene eller den andre måten, har til slutt ikke så stor effekt lenger. De blir vanlige for oss.Men i begynnelsen hadde døtrene mine virkelig grunn til å være redde, de hadde jo aldri i sitt liv hørt torden. Før de kom til Oslo bodde de i Lima. Sann mine ord, Lima har et svært spesielt klima, et for stabilt klima kan man si. I Lima regner det aldri, det snør aldri, det stormer ikke og det kommer ikke lyn og torden. Lima har det mest middelmådige, gjennomsnittlige klimaet i Sør-Amerika, sier noen. Somrene er lyse og fine, men vintrene er kjedelige og grå. Da blir byen dekket av et tåkehav i fire måneder, som egentlig ikke engang er skikkelig tåke, men snarere en slags ”skodde” som gjør det umulig for solen å trenge gjennom. For å avklare det jeg sa om at det aldri regner i Lima, kan jeg si at det hvert niende eller tiende år regner en gang eller to ganger skikkelig om sommeren, og at vintertåken noen ganger forandrer seg til et fint duskregn som kalles ”garua”, som man ikke engang legger merke til bestandig.Uansett, når jeg hører torden i Oslo blir jeg redd fordi bråket og skjelvingen det forårsaker minner meg om de forferdelige jordskjelvene som har herjet og ødelagt deler av Sør-Amerikas vestkyst, særlig Lima. Jeg tilstår det gjerne; når jorden skjelver og rister under bena dine er alt du tenker på å komme deg ut på et åpent sted, hvor du ikke er i nærheten av bygninger eller andre konstruksjoner.
Jeg forstår denne frykten som setter seg i kroppen, jeg har selv opplevd store skjelv i Lima.Disse erfaringene sier meg at også de gamle skandinaviske folkene hadde rett da de anså guden Tor som en av de viktigste å holde seg inne med. Tordenguden Tor kunne med sin fryktede hammer få himmelen og jorden til å riste trodde man. På samme måte tilba de pre kolumbiske folkene i Sør-Amerikas vestkyst Pachacamac; ”jorden som skjelver.” En av de viktigste hellige steder fra pre kolumbisk tid i Sør-Amerika var Pachacamacs tempel som ligger i Lima. Fremdeles går tusenvis av mennesker fra Lima i prosesjon hvert år i oktober bak et bilde av en korsfestet Jesus Kristus som heter ”Kristus fra Pachacamilla”. Denne Kristusfiguren er spesiell fordi den beskytter mot jordskjelv.
Den er også spesiell fordi den er et eksempel på blanding av den gamle, religiøse troen fra Andes kultur og katolisismen spanjolene brakte med seg.Torden ble aktet og æret, også av de gamle sivilisasjonene i Andes, men i viktighet kan vi si at det kanskje havner på en tredjeplass. På andre plass kommer ”Pacha Mama”: jorden og fjellene. Den viktigste guden var ”el Dios Sol”, solguden Inti.I motsetning til de ville og krigerske gudene i norrøn mytologi, som Odin og Tor, tilba inkaene den mer vennligsinnede solguden. Denne guden var derimot ikke så vennligsinnet i aztekernes mytologi i Sentral-Amerika. Aztekernes solgud var en gud som krevde blod hver dag for ikke å slutte å skinne og gi liv og lys til jorden. På grunn av dette bygde aztekerne store steinpyramider hvor det hver dag ble utført menneskeofringer, og man ofret slavehjerter for at solen skulle fortsette å skinne. Guder, redsler og tro er et tema vi får komme tilbake til ved en annen anledning.
