- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Over 70.000 mennesker tok i helgen turen innom Rådhusplassen, og Mela er uten tvil et av de største pakistanske festivalene i Europa. Det å mobilisere et såpass stort antall mennesker er en utfordring i seg selv som Horisont har imponert med.
I motsetning til forrige Mela inneholdt programmet denne gangen en lang rekke fascinerende fusjoner av vestlig og tradisjonell pakistanske musikk. Samisk joik med qawali-musikere fra Pakistan og norsk saksofon til indisk tabla var blant forsøkene.
Norske Transjoik møtte den pakistanske qawwali’en Sher Miandad Khan. Anne Hytta på hardingfele spilte sammen med Tarri Khan på tabla (percussion) – en blanding få, om noen, tidligere har hørt.
Såkalte ”Siddhiene” i den indiske dansegruppen Rang Puhar gjorde seg bemerket. Imponerende fusjon mellom vest og øst reflektertes dessverre ikke blant publikum. Foruten forbigående nordmenn, turister og ”halal- hippene” var det stor sett få nordmenn å se. Majoriteten var uten tvil pakistanere. Spørsmålet er for hvem ble pakistanske kultur fremvist? Hvorfor var det få nordmenn der? Og hvordan kan det ble integrering dersom publikum er ensidig? Undertegnede som selv som kommer fra Sri Lanka var forbauset over å finne så mange likhetene til indisk musikk og kulturtradisjoner. Det store spekteret av musikk og underholdning var spennende og interessant. Men det var nesten ingen tamiler å se, og svært få etniske minoriteter fra andre land i Sør-Asia.
Kalid Salimi som er kunstnerisk leder forteller at til neste Mela er det andre etniske grupper som vil være i fokus. Men uansett om det er tamilsk kultur eller vietnamesisk eller hvilket som helst, så vil arrangementet tiltrekke akkurat denne gruppen. Hvordan kan man få integrering av en gruppe som viser sin kultur seg selv?
De unge fremmøtte gledet seg til å høre Bolly sanger, nyere pop og banghra mix. Dansegruppen fra Oslo ”The Beats” var et annet innslag som fikk mye applaus. Så var det tradisjonell klassisk musikk som tiltrakk den eldre generasjonen. Hva slags publikum som kommer til et arrangement er absolutt avhengig av hvilke artister som framtrer. Selv om forsøket på å blande saksofon med tabla var en god ide, var det aldri snakk om kjente norske artister. Det var dessuten ubalanse da det var fem qawali artister og kun èn norsk saksofonist. Hadde Ravi Shankar spilt sitar sammen med Røyksopp eller Sissel Kyrkjebø sunget til tabla hadde dette vært likeverdig fusjon som ville tiltrukket både nordmenn og pakistanere.
