- Pådriver ute, sinke på hjemmebane - 12.09.2004
Valgfaget fokuserer også på menneskerettighetene her hjemme, slik at elevene opplever og forstår at rettighetene angår dem selv og ikke bare mennesker i andre land. Elevene skal lære hvordan menneskerettighetene er nedfelt i norsk lovverk, hvordan dette fungerer i praksis og på hvilke områder Norge får kritikk for å bryte menneskerettighetene.
Både faget og læreplanen er godkjent og skoler kan tilby det til sine elever.
Imidlertid er menneskerettighetsorganisasjoners første begeistring over menneskerettigheter som eget fag nå erstattet med skuffelse fordi det viser seg at det kun er noen få videregående skoler i landet som tilbyr dette valgfaget til sine elever. Grunnene til dette kan være mange.
Menneskerettighetene fungerer som skilt langs veien til menneskeverd og fred.
Det 20. århundre har vært paradoksenes århundre. Da slo menneskerettighets- tanken for alvor igjennom, i erklæringer og konvensjoner. Men samtidig drepte menneskene flere av sine artsfrender i krig enn man har gjort i noe tidligere århundre.
Dette minner oss om at sivilisasjonens hinne er tynn og skjør. Den må stadig vedlikeholdes og styrkes. Det som tas som selvsagt av foreldre og besteforeldre, må læres av barna. Igjen og igjen. Og vi må ikke nøye oss med å formidle kunnskap om menneskerettigheter og fredsarbeid. Barn og unge må selv innse at dette er noe som angår deres hverdag og deres eget liv.
Internasjonale dokumenter om menneskerettigheter viser oss at stater er klar over hvor viktig det er å undervise i menneskerettigheter for å fremme og øke respekten for dem. I Verdenserklæringen om menneskerettigheter, artikkel 26, avsnitt 2 står det: “Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.
Den skal fremme forståelse, toleranse, og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.” “Det finnes ikke en vei til fred — fred er veien,” skal Mahatma Ghandi ha sagt. Vi kan bare legge til at menneskerettigheter står som skilt langs denne veien. Men menneskerettigheter dreier seg om mer enn bare fred. De sikrer vårt menneskeverd og gjør oss til mennesker og medmennesker.
Menneskerettigheter i norsk skoleverk
Det er innlysende at et demokratisk land må utvikle et utdanningssystem som er tuftet på menneskerettigheter. Det er med glede vi ser at Prinsipper og retningslinjer for opplæringa i grunnskolen og videregående skoler i Norge er bygget på menneskerettighetsprinsippene.
De er gjort både til en arbeidsmåte og satt som mål. I retningslinjene står det bl.a. at “Opplæringa skal gi barn og unge del i grunnleggende demokratiske rettar som åndsfridom, toleranse, rettstryggleik, trus- og religionsfridom og organisasjons- og ytringsfridom.
Elevene må få innsikt i, og respekt for demokratiske ideal og spelereglar.” Utdanningen skal ha som mål å utvikle elever til å være personer som har menneskerettigheter som en del av sitt verdigrunnlag .
Menneskerettighetene kan alltid etterleves enda bedre, enda mer, enda lenger. Vi tror at kunnskap om menneskerettigheter er det moderne tids krav, også i Norge.
Et av de viktigste virkemidlene for å fremme menneskerettigheter er skolering og undervisning av skolebarn og ungdom. På den måten kan en “menneskerettighetskultur” bygges. Undervisningen kan gi elevene et møte med virkeligheten ute og hjemme. Ikke på en slik måte at de trykkes ned i fortvilelse og apati, men slik at de utvikler handlingsberedskap og får livsmot.
I tillegg til å utvikle kunnskap om menneskerettighetenes universalitet og hvilke forpliktelser myndighetene har overfor sine borgere, skal målet med undervisningen være å hjelpe ungdommer å identifisere faktorer som kan bidra til å fremme eller hemme beskyttelse av menneskerettighetene.
Kunnskap om menneskerettigheter kan bidra til å skape toleranse overfor grupper i samfunnet som lett faller utenfor, som ulike innvandrergrupper, mennesker i institusjoner og andre som på en eller annen måte er “annerledes”.
Denne kunnskapen bidrar derfor til økt respekt for andre, andres rettigheter og øker forståelsen for at mennesket har rett til å bli vurdert som enkeltindivid og ikke kun som en del av en gruppe. Formidling og levendegjøring av menneskerettighetene i skolene bidrar derfor til at elevene får økt respekt for andre folkegrupper og kulturer. Innblikk i universelle perspektiver og fellesverdier kan føre til at mennesker møter impulser fra andre kulturer med en mer positiv og åpen holdning. Et fag om menneskerettigheter er viktig i vår tid preget av globalisering og gjensidig avhengighet. Kunnskap om og forståelse for menneskerettigheter er en forutsetning ikke bare for unge menneskers individuelle moralske utvikling, men også for deres deltakelse i samfunnslivet.
Undervisning i menneskerettigheter
En undersøkelse gjennomført i 2003 av Senter for fredsbygging, på oppdrag fra Læringssenteret, i 170 norske grunn- og videregående skoler viser bl.a. at det er menneskerettighetsorganisasjoner og idealister som holder liv i menneskerettighetsundervisningen. Mange synes at undervisning i menneskerettigheter er vanskelig. Dels skyldes vel dette at vi voksne føler oss usikre på hvordan dette stoffet kan formidles til ungdom, dels ligger problemet i manglende lærestoff, dels i det at vi tror at undervisningen i andre fag innebærer opplæring i disse verdiene. Menneskerettighetsundervisningen er ingen ferdigsydd pakke, men en ekspansiv idé som endres hele tiden og som er like dynamisk som menneskerettighetene selv. Det trengs systematisk kompetanseoppbygging på området, kombinert med pedagogisk refleksjon rundt menneskerettighetsundervisningen.
Undervisning om menneskerettigheter bør være en integrert del av alle læreres undervisning, slik at det gjennomsyrer deres forhold til kollegaer og elever. Vi må ikke glemme at undervisning for demokrati og menneskerettigheter skjer i det daglige samvær, der barn lærer mer av det vi voksne gjør enn av det vi sier.
Enver Djuliman (1959) er jurist og har i tillegg grunnfag i flerkulturell forståelse fra Universitetet i Oslo. Han begynte å arbeide i Helsingforskomiteen i 1997 og er i dag ansvarlig for komiteens undervisningsaktiviteter. Djuliman er redaktør for boken “Den vanskelige forsoningen”, som ble utgitt i februar 2001.
