- Ferieordningen som frynsegode - 04.04.2006
- Typisk Oslo-mat - 03.04.2006
- Brødskivene - 03.04.2006
En dag kom den yngste datteren min hjem fra skolen, veldig overrasket. “Pappa, pappa, hundene i Norge snakker også norsk,” ropte hun, “De sier ikke guau, guau, de sier voff, voff.”
Dette var en av mange overraskelser familien møtte da vi kom til Norge; til og med hundene tok i bruk et annet språk. Og ikke nok med det, hundene var, i tillegg til å snakke norsk, svært velutdannede. Det virket som om de visste at man ikke burde “snakke” for høyt eller lage for mye bråk på gata eller andre offentlige steder.
På denne tiden hadde jeg gått på språkskolen i omtrent ett år og var i en fase hvor jeg tenkte at jeg aldri kom til å snakke norsk. Det er nok mange av oss som kjenner følelsen; hjemsøkt natt etter natt av mareritt om dette ukjente, germanske språkets vanskeligheter. Dette gjelder særlig for oss som opprinnelig kommer fra steder utenfor Europas grenser og som ikke har hatt mulighet for tospråklig utdannelse i grunnskolen, da særlig med tanke på engelsk. Vanskelig er det også for dem som kommer hit som middelaldrende og eldre og som ikke lenger har de unges læreferdigheter i tillegg til at vi mangler skolegang fra hjemlandet.
Etter et par år ble jeg en dag overrasket en; mine norske venner forstod meg!! Og like stor var vel egentlig neste overraskelse; jeg kunne ikke forstå dem! “Hva skjer?” spurte jeg meg selv, før det gikk opp for meg at mine venner snakket forskjellige dialekter. Norge var fult av ulike dialekter, fra Gudbrandsdalen, Fagernes, Bergen, Molde, Tromsø og Kristiansand. Og disse dialektene har større forskjeller seg imellom enn for eksempel spansk som snakkes i Mexico og Argentina, enda de to sistnevnte ligger ca. 10 000 kilometer fra hverandre. Dette eksemplet illustrerer poenget mitt godt.
Det som var stressende for meg var at etter å ha studert norsk i to år strebet jeg mot Oslo-norsken, mens alle rundt meg snakket sine egne dialekter. Jeg strevde fælt med å forstå alle de lokale variasjonene fra trange, norske fjorder og dalstrøk. Utslitt av å slite med dette i tillegg til de daglige gjøremål, og omtrent overbevist om at det var ørene mine som ikke fungerte som de skulle, kom jeg frem til en konklusjon som etter hvert har gjort meg svært fornøyd. Jeg sa til meg selv at jeg trenger faktisk ikke å snakke med flytende norsk aksent. Jeg er ikke født her, jeg kom hit som voksen og dette er ikke noe jeg nødvendigvis må kunne. Jeg tok et valg om å snakke rolig, ikke tenke så mye på min egen dialekt; dialekten til en innvandrer i Oslo med sterk utenlandsk aksent. Fra dette øyeblikket roet jeg meg ned og slappet av med meg selv, selv om resten selvfølgelig fortsatte å ha store vanskeligheter med å forstå meg.
Jeg har skjønt at mange andre har vært i samme situasjon. I møtet med en innfødt snobb med nesa i været som forventer at vi skal snakke med perfekt aksent og uttale, og som retter på alt i tide og utide har jeg en enkel oppskrift; jeg sier at jeg ikke er fra Oslo og at derfor også jeg har min egen dialekt. Dette har hjulpet meg til å få et godt og varig forhold til nordmenn. Dette skal være sagt til Oslos varaordfører, Svenn E. Kristiansen, som klager på “skikkelig” norsk i Oslo bystyre. I motsatt tilfelle ville jeg vært dømt til å leve i en ghetto hvor jeg kun snakket med folk som snakket mitt morsmål. Dette er dessverre tilfelle for mange fordi det kan virke som den letteste løsningen i øyeblikket. Men sett fra et familiesynspunkt, det beste for barnas utdanning og ens egen fremtid er det en negativ og farlig løsning. Jeg vet at mange velger dette fremfor å stå ovenfor det utslitende presset fra et sosialt miljø hvor man ikke skjønner hva som skjer fordi man ikke lærte seg språket godt nok.
Utdanningspolitikken som tar sikte på å lære vokse innvandrere norsk, var inntil for noen år siden basert på en svært avslappet holdning: “Ta det med ro, ikke bekymre deg. Ikke stress, du vil lære en dag.” Noen dro det nesten dit hen at det var statens plikt å gi et arbeid, og på denne måten lærte man seg vel strengt tatt ikke norsk godt nok. Nå for tiden beveger det norske systemet seg vekk fra dette og over på motsatt side. Fra å skjønne hvor fundamentalt viktig det norske språket er for den daglige kommunikasjonen, integrering og arbeid har det norske systemet blitt tøffere. Som jeg ofte bruker å avslutte med, dette er et tema jeg kommer tilbake til.
