Boka er et akademisk tilsvar på debatten som har rast i Norge siden i fjor høst. Utallige leserinnlegg og kronikker ble i løpet av noen måneder forfattet om kvinners rett til å bære hijab i arbeidslivet, hijab som politisk symbol og hijab som middel til å undertrykke kvinner. I boka belyser blant annet sosialantropologer, religionshistorikere, pedagoger og jurister ulike sider ved det omstridte plagget. Som en rød tråd gjennom flere av kapitlene, går spørsmålet om et forbud mot hijab kan rettferdiggjøres. Særlig er det forbud mot plagget i grunnskolen som diskuteres.
– Mangfold er viktigst
Birte Simonsen er høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Agder og har lang erfaring fra arbeid med flerkulturelle prosjekter. Hun går i sitt kapittel “Mangfold i skolen”, klart i mot et forbud mot hijab i grunnskolen.
– Et forbud i skolen ville skape en unødvendig konfliktsituasjon for barna. Noen ville nok oppleve å måtte bryte lojaliteten ovenfor familien for å kunne gå på skolen. Spørsmålet er hvilken tilhørighet de ville føle til skolen da? spør lektoren retorisk. For henne er mangfold og toleranse de viktigste prinspippene i den norske skolen. Dette er også kjernebegreper i den siste stortingsmeldingen om skolen, Kultur for læring.
I Simonsens egen hjemkommune finnes det eksempler på at idealene fungerer i praksis:
– Den skolen i Kristiansand som har flest innvandrerbarn, har også den mest spennende pedagogikken. Jeg tror at forskjelligheten i klasserommet stimulerer til debatt, og hjelper oss til å forstå hverandre bedre, mener hun.
Truer hijab likestillingen?
Flere stemmer i den norske debatten om hijab ser på plagget som en trussel mot kvinnefrigjøring og likestilling. Birte Simonsen tror derimot ikke hijaben truer likestillingen mellom gutter og jenter i skolen.
– Her synes jeg mange tillegger hijaben en makt den ikke har. Holdninger til kvinnefrigjøring og likestilling fastlegges i familien og i oppdragelsen barna får, ikke i dette plagget, sier hun. Høgskolelektoren vedgår imidlertid at jenter med hijab møter andre utfordringer enn de etnisk norske medelevene:
– Jenter som bruker hijab, må kanskje arbeide mer for å bli sett på som en person, fordi klesdrakten forstyrrer. Når det er sagt, tror jeg alle jenter møter likestillingsutfordringer når de begynner på skolen. Vi må huske at presset på etnisk norske jenter også er stort, selv om de ikke bærer symboler, mener Simonsen.
– Noen mener at vi ser en seksualisering av barndommen når småjenter bærer hijab?
– Jeg vil hevde at dette er en unyansert påstand. Mange småjenter har en mor eller en storesøster som bærer hijab, og velger selv å bruke plagget fordi de vil være som de større jentene, mener Simonsen.
– Min erfaring er dessuten at jentene sjelden er så unge som noen liker å tro, når de begynner med hijab, føyer hun til. De fleste norske jenter rekker å bli 11-12 år før de tar på seg plagget.
– Lojalitet til familien avgjør
På spørsmål om hun tror muslimske skolejenter føler seg tvunget til å bære hijab, svarer høgskolelektoren med et motspørsmål:
– Hva er tvang? Er kultur tvang? Hvis en liten jente får høre at “i vår familie bruker vi hijab”, er det tvang? Simonsen synes ikke dette begrepet er et treffende på hva jentene opplever, og snakker heller om lojalitet til familien.
– De fleste muslimske jenter jeg har snakket med, føler seg forpliktet ovenfor familien. Derfor bærer de hijab. Heller ikke jeg er så naiv at jeg tror disse jentene har tatt et helt fritt valg, løsrevet fra all kontekst, avslutter Birte Simonsen.
– Tvang er uakseptabelt
uansett
Professor i privatrett ved Universitetet i Oslo, Lucy Smith, er også en av kapittelforfatterne i boka. Under overskriften “Barnerett og foreldrerett” klargjør hun hvilke rettigheter barn har i forhold til religiøse spørsmål i Norge i dag. Her behandler hun også spørsmålet om tvang og hijab.
– Fra de er 15 år, har barn full selvbestemmelsesrett på det religiøse området, forteller Smith. Da kan barna selv melde seg inn eller ut av trossamfunn. Av dette følger det at ingen barn over 15 år kan tvinges til å bære hijab. Loven sier også at foreldre plikter å la barnet si sin mening om religiøse anliggender som angår det selv, fra det er syv år gammelt, og at det skal legges stor vekt på hva barnet mener etter at det har fylt 12 år.
– Jeg mener at foreldre ikke under noen omstendighet har rett til å utøve tvang eller sterkt press for å få et barn til å bære hijab, understreker professoren.
– Hvordan kan myndighetene sikre at barn ikke blir tvunget til å gå med hijab?
– Myndighetene kan selvfølgelig ikke kontrollere hva som skjer hjemme hos den enkelte familie. Vi kan sørge for at offentlige instanser, som skolen, håndhever loven. Ellers vil myndighetene bare kobles inn hvis det oppstår en konflikt, forteller hun.
Vil ikke ha forbud i skolen
I den norske hijabdebatten har blant annet Fremskrittspartiet hevdet at mange barn tvinges til å bære hijab, og at man derfor burde få et forbud mot dette hodeplagget i den norske grunnskolen. Dette standpunktet tar Lucy Smith avstand fra.
– Jeg er klar motstander av et forbud mot hijab. I verste fall kan et slikt forbud jage muslimer over i religiøse skoler, hvor barna ikke lærer om andre religioner enn sin egen.
– For meg er det likevel ikke spørsmålet om forbud eller ei som er det viktigste, men at skolen fremmer barns forståelse for religionsfrihet og for toleranse i forhold til andre religioner. Bare hvis barna får kunnskap om andre religioner, kan de utøve den lovfestede retten til religionsfrihet som de har. Hvordan skal et barn kunne velge religionen sin fritt, hvis det bare kjenner til én, spør hun.
Hijabforbud også et tema for FN
Lucy Smith har siden januar 2003 vært medlem i FNs barnekomité. Hun forteller at temaet barn og hijab havnet på komiteens bord for første gang i januar. Da var det Tysklands tur til å svare for de 18 komitémedlemmene. Høsten før hadde enkelte tyske delstater forbudt lærere i offentlige grunnskoler å bære hijab.
– I komitéen har vi diskutert barn og hijab både i forhold til Frankrike og Tyskland. Det finnes imidlertid ikke et klart svar på spørsmålet om et forbud mot å bære hijab i offentlige skoler er i strid med FNs barnekonvensjon. Hittil har komiteen ikke tatt direkte stilling til bruken av hijab. Min personlige mening er at hvis et barn føler at det vil gå med hijab på grunn av religionen sin, synes jeg det skal få lov til det. Å nekte et muslimsk barn å gå med dette hodeplagget, kan sees som en krenkelse av barnets religionsfrihet, mener Smith.
– Betyr det at ethvert forbud mot hijab er i strid med religionsfriheten, og dermed i strid med Menneskerettighetene?
– Så enkelt er det ikke. I visse tilfeller kan andre hensyn gå foran religionsfriheten. En dom fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slo nylig fast at Tyrkia har lov til å nekte kvinnelige universitetsstudenter å gå med hijab på forelesninger. I denne dommen tok man hensyn til Tyrkias historiske målsetting om å være en sekulær stat, og det faktum at landet ikke er et helt stabilt demokrati, forteller professoren.
Hun understreker imidlertid at det i Norge ikke foreligger slike spesielle hensyn som i Tyrkia, og at et forbud mot hijab her til lands ville være å regne som et brudd på Menneskerettighetene.
Boka Hijab i Norge er redigert av Njål Høstmælingen og er gitt ut med støtte fra Senter for Menneskerettigheter på Abstrakt forlag.
