På jobbklubben får arbeidssøkere med minoritetsbakgrunn hjelp til å være stolte over at de tilhører to kulturer, bruke data, gi selvbevissthet og bevisstgjøre dem om erfaring de har fra hjemlandet. Frøiland mener at alle arbeidssøkere burde bruke nettverkene sine for å skaffe jobb. – Det er små sjanser i utlyste stillinger på grunn av mange søkere. Man har større sjanser for å få arbeid ved å spørre noen man kjenner. Det koster å utlyse stillinger og arbeidsgivere vil spare penger, da bruker de andre metoder enn avisannonser, forteller jobbklubblederen.
Tøffere for arbeidssøkende innvandrere
Er det vanskeligere for innvandrere å søke jobb enn nordmenn?
– Det er det fordi både arbeidsgivere og arbeidssøkere ofte begår feilslutninger på grunn av uvitenhet og blåser opp kulturforskjeller. For noen innvandrermenn er det for eksempel vanskelig å ha kvinnelige sjefer, forteller Frøiland.
Jobbklubblederen får også frem at mange innvandrerkvinner sliter med å få arbeid fordi de har vært mest hjemme og har liten skolebakgrunn. De har vært i omsorgsrollen helt til de måtte ut i arbeidslivet. – Men de kan dra fordel av det og søke jobb på eldrehjem eller helseinstitusjoner, mener Frøiland.
Han anbefaler arbeidsledige innvandrere å heller bruke et kjælenavn hvis de har et vanskelig uttalt navn. – Ofte vil ikke norske arbeidsgivere ansette innvandrere, fordi de ikke klarer å uttale navnet deres. Det er synd fordi navnet ikke bør spille noen rolle, men erfaringene viser noe annet. Og innvandrerkvinner som bruker slør bør velge fargerike slør framfor svarte, fordi en svart slør ofte blir oppfattet som fundamentalistisk, avslutter jobbklubblederen.
Kamerakvinne med barnepleierutdanning
En iransk kvinne er interessert i å dele sin historie med oss, men på grunn av personlige årsaker ønsker hun å være anonym. Hun kom til Norge for syv år siden og gikk på Rosenhoff skole i seks måneder. – Jeg ønsket å ta høyere utdannelse, men kunne ikke konsentrere meg fordi faren min døde i Iran, forteller hun trist.
Hun måtte søke arbeid og gikk på AMO-kurs og skrev 42 søknader, før hun endelig fikk jobb i en barnehage. – Jeg arbeidet som barnehageassistent i cirka et år før jeg fikk sønnen min, og gikk i fødselspermisjon. Etter det fikk jeg ikke jobb fordi det bare var et vikariat, sier hun.
På arbeidskontoret fikk hun innvilget dagpenger for en periode på tre år som snart er gått. – Da jeg begynte å søke jobb, fikk jeg problemer med mannen min som forlot meg og jeg ble eneforsørger for sønnen min. Og under den tiden var jeg også sykemeldt en stund, forteller hun.
Da hun ble friskmeldt, søkte hun datakurs, men det var ikke i nærheten av der hun bodde. – Sønnen min går i barnehagen og jeg må selv følge og hente han, fordi jeg ikke har familie her og ikke har råd til å betale noen som kan passe ham. Det er årsaken til at jeg ikke kan jobbe full tid eller langt hjemmefra, og det gjør det vanskelig å få arbeid, mener hun. Hun er utdannet barnepleier og har jobbet med barn i ti år i Iran. – Jeg arbeidet også som fotograf og kamerakvinne i fire år. Men jeg har lyst til å arbeide med barn, fordi jeg elsker det. Barna likte meg også, og snakket med meg om ting de ikke snakket med andre om, forteller hun.
Baker med melallergi
En mann fra India vil også fortelle hva han har på hjertet. Han kom til Norge for fem år siden og fikk arbeid på et bakeri med det samme. – Broren min snakket med sjefen sin og slik fikk jeg fast jobb etter tre måneder. Jeg fikk også jobb i vaskefirmaet ISS for å rengjøre bakemaskiner og hadde to jobber i cirka tre år. Etter det fikk jeg melallergi og kunne verken arbeide på bakeriet eller rengjøre bakemaskinen så jeg måtte slutte i begge jobbene. Hvis jeg ville, kunne jeg ha sittet ledig med sykepenger, men jeg ønsker å arbeide. Problemet er at jeg ikke får noen jobb og jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre nå, sier Jasbir Singh, som har vært arbeidsledig i et og et halvt år.
Han dro til arbeidskontoret for å få hjelp til å finne et annet arbeid mens han fikk attføring. – De sendte meg på renholdskurs i åtte uker hvor jeg fikk jobb i to uker og en bra attest, men ingen fast jobb. Etter det ordnet saksbehandleren min norskkurs for meg hvor jeg fikk praksisplass på på en brusfabrikk, men de trengte ikke folk der heller. Jeg tok også truckførerbevis som Aetat betalte for, tilføyer han.
Da den et år lange sykeperioden var over, spurte Singh sin lege om han kunne gå tilbake til sin gamle jobb igjen, men legen nektet på grunn av at han kunne få pusteproblemer igjen. – Jeg har søkt arbeid i flere ulike firmaer, men har ikke fått noe svar fra dem. Kanskje det skyldes alderen min, sier 47 åringen.
Før Singh flyttet til Norge hadde han sin egen fotobutikk i cirka 18 år og kunne tenke seg å jobbe som fotograf igjen. Økonomien hans blir dårligere og han forstår ikke hva han skal gjøre. – Jeg er vant til å jobbe og kan ta hvilken som helst fysisk jobb og det er ingenting i veien med meg unntatt melallergi, konkluderer han.
