Nye vinder blåser i Norge

Det norske systemet er i en forandring i forhold til hvordan det behandler flyktninger og innvandrere. For 10-15 år siden ble en stor del behandlet med “silkehansker”, sier noen. Men nå, etter å ha oppdaget de negative konsekvensene det kan ha, er man i ferd med å bevege seg over til den andre ytterligheten; en politikk som styres med jernhånd og uten å nøle.

Et generelt trekk ved de typer politikk som tyr til ytterligheter er søken etter enkle løsninger på problemene. Man leter ikke særlig dypt etter underliggende årsaker, og man tar ikke inn over seg at virkeligheten ikke er svart eller hvit. Virkeligheten, menneskene og situasjonene vil utgjøre et vidt nettverk av gråsoner når man lærer dem å kjenne.

Dessuten følger det ofte en svært byråkratisk mentalitet med en politikk som i stor grad har lagt seg på en side. Denne mentaliteten søker alle slags løsninger som ikke gir en selv problemer, og utsatt for dette blir man en kasteball mellom ulike instanser til man til slutt havner hos en som forsøker å løse problemet. Når jeg her refererer til byråkratiske mentaliteter, tenker jeg på politikerne som faktisk er de som vedtar lover og direktiver.

Et av tegnene på denne overgangsfasen, tror jeg, er den tragiske hendelsen på trikk 17. En person som kom til Norge for mange år siden, og som etter et noen måneder utenfor landet kommer tilbake igjen, finner ut at han ikke har noe sted å bo, ingen har betalt husleien. Uten et sted å sove annet enn på gaten, går han til på søken etter hjelp, etter en løsning på situasjonen.

Det norske hjelpeapparatet hører ikke på ham, han gjenomgår en personlig krise og oppsøker legevakten som øyeblikkelig legger han inn på sykehuset. Der blir han utskrevet etter fire dager, og så skjer det vi alle har hørt om.

Jeg har spurt meg selv hva det egentlig er som skjer, og jeg har kommet frem til noen evalueringer, subjektive selvsagt. Det som kan ha skjedd er at det norske hjelpeapparatet, med en ny jernhåndmentalitet, så på denne mannen som en utlending som har levd av sosialhjelp i flere år og som nå etter å ha vært på en lang reise kommer tilbake og forventer at de skal hjelpe ham å betale for et sted å bo. “Nei,” svares det, “vi kommer ikke til å betale den husleien”. Kanskje tenkes det: “Utlendingene bør lære seg at man ikke kan leve av staten,” selv om denne mannen hadde vært norsk statsborger i mange år.

Her må jeg også spørre meg: “Hva hadde skjedd med en innfødt i samme situasjon?” Ville han også bli nektet hjelp og måtte sove på gaten? Og hva er i så fall sosialkontorets funksjon nå til dags, eller fungerer det kanskje ikke som et sosialkontor lenger?

Kanskje det også var noe lignende som skjedde på sykehuset. “Dette er en utlending som ikke vil gjøre noe ut av livet sitt. Han er av den typen som vil være gal slik at andre må ordne opp i problemene hans. Det går ikke, han skal skrives ut.” Hvorfor tenker jeg slik? Jo, fordi beskjeden fra legevakten til sykehuset var krystallklar: “Denne personen har alvorlige problemer og kan komme til å skade andre.” Selvfølgelig da mannen ble utskrevet etter fire dager, glemte ikke sykehuset å kontakte hjelpeapparatet og opplyse om at mannen skulle skrives ut, og at de “håpet han ville få et sted å bo”.

I disse situasjonene har det ikke blitt utført en detaljert og dyptgående evaluering av denne personens situasjon. Det har ikke blitt gjort en vurdering av det konkrete tilfellet, det konkrete problemet. Det som har spilt inn her er de nye politiske direktivene: “Fra nå skal det styres med jernhånd”.

Og sist, men ikke minst, bør vi lete etter årsakene til denne personens krise. Vi bør erkjenne at det trengs kunnskap om hva som har skjedd i hans liv før han kom til Norge, og videre en analyse hva som skjedde med ham de 17 årene han bodde her i landet. Dette er kanskje det aller viktigste.

På hvilken måte ble han passivisert av et system som ikke ga ham noe personlig ansvar? På hvilken måte og hvorfor vokste frustrasjonene hans i 17 år? Mange snakker om de sårene krigen gir. I dette tilfellet synes jeg det burde også snakkes om de sårene passivitet, frustrasjon og diskriminering kan gi.