Førtienåringen mener hun ser lite til politiet og er fortvilt over miljøet ved Eika.
– Det er trist å se at så mange unge er der og selger narkotika, og det er neimen ikke mye politi å se her. Mens vi snakker kommer en ung mann bort og spør om vi vil kjøpe hasj. Da han ser fotografens kamera blir han på vakt: Ikke ta bilder av meg, sier han. Kameraten legger til at vi heller skal skaffe ham en jobb. Så kommer en politibil og de unge mennene forsvinner raskt fra stedet.
– Det er ikke rart det er mye rekruttering til platamiljøet når man ikke tar tak i de unge som vanker her nede. Det nytter jo ikke å ta de mest hardbarkede når ungdommen får gå fritt rundt her nede. Vi trenger mer synlig politi her. Dessuten må vi gi et tilbud til de som er under atten, de trenger virkelig hjelp sier hun.
Hun er enig i at ungdommene trenger omsorg fra voksne mennesker og jobb.
– Vi må erstatte dopet med noe positivt. Det nytter jo ikke å fjerne dem herfra hvis de ikke får noe annet. Samfunnet kan ikke tenke økonomi når det gjelder fremtiden til disse ungdommene. Det er hårreisende at vi tenker i kroner og øre når det gjelder menneskeskjebner i et så rikt land som Norge.
Vi tømmer kaffekoppene, går hver til vårt. I morgen kommer hun til å gå langs Akerselva igjen – for å finne sønnen.
