Det føles uhyggelig. Lite er forandret i Sharpeville. Politistasjonen er den samme, gjerdet der folk samlet seg står på samme plass og Sharpeville er det samme litt søvnige, støvete townshippet det var i 1960.
Aktivister
Det er en annen aktivist som har tatt oss med på besøk til Mary Mantso. Sello Maetso er en arbeidsledig ungdom og leder av den lokale avdelingen for ANC Youth League. Vår erfaring med denne organisasjonen er at den ledes av en flokk meget rett-troende stalinist-typer, men Sello motbeviser disse forestillingene. Han er vennlig og glad for å få besøk fra Norge, glad for å kunne vise frem at folk i bevegelsen gjør noe konkret for å bedre livskvaliteten i strøket der de bor.
– Det har skjedd en forandring, sier han, – mens vi før ikke fikk lov til å ha initiativ, kreves det nå av oss. Vi må gjøre noe selv for å skape gode levekår.
Han og partifellene har derfor satt i gang et prosjekt for å forskjønne byen. Blant annet planter de blomster i midtrabattene i hovedgatene i townshippet.
De legger dessuten brostein i flere av de uasfalterte gatene for å redusere støvplagen og gi beboerne en mer velordnet, moderne by. Det kan trenges for apartheidmyndighetene investerte ikke i luksus som asfalt og andre moderne fasiliteter. Sånt var forbeholdt hvite.
Blod og fruktbarhet
Sello Maetso er dessuten opptatt av å vise oss de historiske minnesmerkene og sjekke at vedlikeholdet er som det skal. Minnelunden over ofrene for massakren er en stillferdig hage, malt i samme farge som jordsmonnet rundt Sharpeville.
Hver av ofrene er hedret med en søyle. De to yngste var 13 år da de ble drept. Gjennom minnelunden skal det flyte vann fra en fontene, for å symbolisere ofrenes blod, men også for å markere fruktbarheten i deres offer.
– Sharpeville ble begynnelsen på slutten for apartheid, sier Maetso. Han merker seg at fontenen ikke virker og gir resolutt beskjed til de rette myndigheter. Utenfor haven finner vi et dramatisk veggmaleri som skildrer flukten fra politiets kuler 21. mars 2001. Mary Mantso forklarer:
– De fleste hadde samlet seg ved politi-stasjonen som svar på Pan Africanist Congress’ mobilisering. Og for å la seg arrestere. Tanken var at fengslene skulle bli så overfylte at det gikk ut over næringslivet. På den måten skulle vi presse apartheidstaten til å endre de undertrykkende og ydmykende lovene, sier hun.
Politiet fikk panikk
Hun tror at i en kultur hvor hvite alltid så svarte som en trussel, som tyver og forbrytere som bare ventet på en mulighet til å gå i strupen på de hvite makthaverne, ga en svart menneskemasse politiet panikk. De begynte å skyte. Folk flyktet i vill uorden. Denne menneskemassen var det femtenårige Mary Mantso gikk inn i denne høstdagen i 1960. Da kruttrøyken hadde lagt seg lå det 69 døde og 180 sårede tilbake.
– Mange av de sårede fikk ingen behandling, forteller Mantso.
– Flere ble arrestert i sykesengene sine. Vi sørget for å få dem til privatpraktiserende leger. Folk i Sharpeville måtte samle inn penger for å betale for behandlingen de fikk.
Myndighetene innførte portforbud i dagene og ukene etterpå. Selv begravelsene ble nøye overvåket, og folk ble tvunget til å begrave sine døde i stillhet. I noen få tilfeller ble de døde lagt i umerkede graver.
– De forsøker vi nå å finne tilbake til, slik at vi kan begrave alle ofrene samlet på kirkegården i Sharpeville, sier Sello Maetso.
Radikalisering
Mange av de som ble berørt av massakren unnlot å gå i begravelsene, fordi de fryktet nye skyteepisoder. Myndighetene ønsket å kvele den ulmende motstanden. Det mislyktes. – Folk ble radikalisert av massakren. De møttes i det skjulte, sier Mantso.
– Vi drev med bevisstgjøringsarbeid, vi snakket om hvordan vi skulle bli kvitt det undertrykkende systemet og vi organiserte kausjonspenger for de som ble arrestert som ledere for Sharpeville-aksjonen.
Til tross for at det fantes forrædere blant dem, ble Mary aldri arrestert. – Jeg var aktiv, men ble ikke medlem av ANC før i 1981, forteller hun.
Men om townshippet stadig ligner på seg selv er likevel alt forandret. I dag er det flertallsstyre og demokrati i Sør Afrika. – Folk har fått sin verdighet tilbake, sier hun.
Bibliotek
Og myndighetene hedrer townshippet for ofrene som byen har brakt i kampen mot apartheid. De har bygget et stort bibliotek som i løpet av året skal utvides til et stort kultursenter.
Biblioteket huser dessuten et senter for fjernundervisning som townshippets borgere kan benytte fritt. De kan dessuten bruke dette til å søke på skoler, søke jobber, skaffe seg informasjon om arbeidsmarkedstiltak eller rett og slett få lest aviser på Internett.
ANC har dessuten lovet å bygge opp igjen byhallen som ble rasert under urolighetene på begynnelsen av nittitallet. Da ble Sharpeville nok en gang rammet av vold og massakrer. Den gangen forsøkte det hvite rasist-politiet å sette ulike befolkningsgrupper opp mot hverandre. Et femtitalls mennesker mistet livet den gangen.
Myndighetenes innsats betyr ikke at Mantso mener at alt er såre vel i landet. Forskjellen er at i våre dager kan hun organisere folk for å peke på problemene og bidra til å endre urettferdigheten i det sørafrikanske samfunnet, og bli hedret for det.
Mantso var nemlig med på å starte en partipolitisk uavhengig organisasjon – Khulumani – i 1995, og i mars 2004 mottok hun en hederspris for dette arbeidet.
Sannhetskommisjonen
– Vi begynte som en støttegruppe for de overlevende for massakren her i Sharpeville, forklarer Mary Mantso. – Vi ønsket at folk skulle stå frem og fortelle hva som skjedde og kreve erstatning både for overlevende og etterlatte. Etterhvert utvidet vi operasjonsområdet vårt og har samarbeidet med Sannhetskommisjonen slik at folk i hele Vaal-regionen kan komme til oss og få hjelp til å søke erstatning og uføretrygd, dersom de trenger det.
– Myndighetene synliggjør dessuten vår historie, sier Mantso. – De bidrar til å bygge et verdig monument over de døde slik at historien ikke forsvinner inn i glemselen. Det er viktig. Men vi må også bygge for fremtiden. Det synes jeg et bygg som biblioteket er. Det binder sammen fortid og nåtid og gir noen et håp om en fremtid.
Sello er dessuten opptatt av å vise oss at ungdommen i townshippet har gode ideer og virketrang og tar oss med til en Internett-kafe som fire ungdommer har etablert med lån fra myndighetene. De serverer et rimelig måltid mat og gir oss alle en mulighet til å holde kontakten over enorme avstander.
Det trengs.
Denne høstdagen i mars trakk flere hundre mennesker sammen utenfor politistasjoen for å protestere mot lovene som tvang svarte og fargete til å bære pass. Alle deres bevegelser skulle kunne overvåkes og kontrolleres.
Hun er en beskjeden dame i slutten av femtiårene. Fremdeles idealist til fingerspissene. Til tross for politisk aktivisme, har hun tid til å drive en barnehage for ungene i strøket.
– Så mødrene får litt avlastning, sier hun, – de trenger å jobbe eller søke seg jobber, selv om det ikke er for mange av dem her omkring.
