– Den eneste gangen vi var i reel fare var da jeg fotograferte bak en tank i Bagdad. Plutselig hadde jeg en Amerikansk soldat som sto med geværet sitt rettet mot hodet mitt, forteller den 24 år gamle Al Braithwaite som var en av de fire reisende kunstnerne.
Opprinnelig var de flere enn bare fire, mange jenter inkludert, men etter 11. september fikk hele prosjektet et mer politisk preg. Gruppen ble redusert til bare fire, Al Braithwaite, Henry Heming, Stephen Stapleton, Georgie Weedon, og mange ville vite hvorfor de i det hele tatt ønsket å reise til Midtøsten.
– Vårt prosjekt var i utgangspunktet ikke politisk i det hele tatt, men verdens politiske situasjon tvang det til å bli en del av vårt prosjekt, fortalte Stephen Stapleton og Al Braithwaite da de besøkte Oslo under lansering av sin bok “Off Screen”.
“Off Screen” var navnet på prosjektet til de fire kunstnerne som ønsket å oppleve Midtøsten med sine egne øyne i stedet for det de fikk servert i mediene. De fire reiste med pickup-bil. De hadde ingen fast rute å følge, men reiste til steder hvor de ble tipset om. Tyrkia, Syria, Iran, Oman, Yemen, Saudi Arabia, Irak, Israel, Libanon og Egypt ble lagt under deres føtter.
Da kunstnerne begynte sin reise visste de ikke at Irak-krigen ville bryte ut, og hadde heller ingen planer om å ha utstilling i Midtøsten. Krigen brøt ut og de hadde flere utstillinger i blant annet Iran, Oman og Jordan. De hadde heller ikke særlig stor tro på å kunne komme seg inn i Israel, men det gjorde de. Sannsynligheten for å kunne få visum til Saudi Arabia uten foretningstilknytning var heller ikke stor. Men et tilfeldig bekjentskap fra en kunstutstilling i England endte opp med at guttene ble gjester hos en arabisk prins i Saudi Arabia.
Hvorfor ville dere reise, og hvorfor akkurat til Midtøsten?
– Det er sjelden at kunstnere jobber ut i fra et reisende perspektiv. Vi ville reise, se og oppleve alt med egne øyne og ikke via all den TV informasjonen vi får. Det var begjæret etter å føle selvopplevd inspirasjon i stedet for annenhåndsopplevelser. Det lå nok en del eventyrlyst bak prosjektet. Kanskje fordi det er det mest misforståtte området i verden. Det er en stor kløft mellom hverdagen i Midtøsten og det man får vite gjennom media, understreker Braithwaite.
“Hvorfor” var også blant de mest spurte spørsmål da de kom til Midtøsten. Det var mange som ønsket å intervjue dem og ville vite hvorfor europeiske kunstnere ville komme til Midtøsten. Utover denne nysgjerrigheten var det ikke mye fordommer de ble møtt med på grunn av deres engelske bakgrunn.
– Jeg tror nok at personlige fordommer mot muslimer som gruppe er mye mer utbredt i Europa og USA enn det vi opplevde som europeere i Midtøsten. Der var vi bare enkeltindivider og ingen fordømte oss på grunn av vår tilknytning til England eller Europa. Men jeg tror at soldater eller journalister møter en annen holdning hos folk i Midtøsten, sier Stapleton.
Videre forteller han at folk i vesten har et helt annet bildet av livet i Midtøsten enn det som er virkeligheten. I vesten forbinder man Midtøsten med aggressiv mentalitet og det totale fraværet av individets frihet. Det vi opplevde var hvordan alt var så forskjellig fra land til land og et stort mangfold. Det finnes ingen DE.
Hva vil du si om det kunstneriske livet i Midtøsten?
– Kunst i Midtøsten er mye mer enn bare dekorasjon, den er mye mer relevant. Det yrende kunstneriske livet i Midtøsten var en stor overraskelse for oss. Det forandret seg fra sted til sted. I Iran for eksempel var kunsten mer politisk rettet. Selv om kunstnerne ikke tjener særlig med penger eller fritt kan ha utstillinger fortsetter de likevel med det de driver med, forteller Stapleton.
Det å få kontakt med kunstnere fra Midtøsten før avreise viste seg å bli vanskeligere enn de trodde. Verken internett eller det britiske konsulatet hadde særlig mye å bidra med i denne sammenhengen. Å besøke universitetene i byene de besøkte viste seg å være løsningen.
– Her ble vi møtt med stor sjenerøsitet og nysgjerrighet. Folk ville ha oss med til forskjellige steder og introduserte oss for stadig nye personer. Det var slik vi kom i kontakt med kunstnere og folk på de stedene vi besøkte, forteller han.
Det var mest hverdagen i Midtøsten som kunstnerne fikk oppleve. De så hvordan folk røkte mer sigaretter etter at krigen brøt ut, og lærte mye om de sosiale relasjonene.
– Vi lærte mye om kjærlighet og sosiale relasjoner som er veldig annerledes enn det vi er vant til. Vi lærte også mye om rett og slett barnslig glede over små ting. Vi kan si at vi skjønner alt det vi kom i kontakt med, men alt utenfor det er utenfor vår forståelse. Vi har også lært å ikke generalisere, avslutter Stapleton.
