Empatien og de forfulgte

Norges vilje til å ta i mot flyktninger fra Hitlers terror var ikke så enorm. Noen få hundre, hovedsakelig politiske flyktninger slapp gjennom nåløyet, mens jødiske flyktninger, for ikke å snakke om sigøynere, svært sjelden fant trygghet.

En del jødiske flyktninger slapp dog inn i landet, blant dem barneflyktninger fra Østerrike. De kom til et Norge hvor tingene ble lagt til rette, blant annet av ansvarsfulle voksne ved det jødiske barnehjemmet i Oslo.

Det jødiske barnehjemmets flukt over til Sverige er en rørende beretning om offervilje og heltemot og de flyktende barna fikk en trygg havn i
Sverige under krigen. Til sammen flyktet 45 – 50 000 mennesker fra Norge til Sverige under annen verdenskrig. Flyktningene kom til et land hvor språk, skikker og matvaner var velkjente, noe som nok hjalp betraktelig på dem som hadde traumatiske opplevelser, eller som slet med angst for familemedlemmer som vansmektet i nazistenes fengsler og konsentrasjonsleire.

Mange av dem som måtte flykte, eller som led og mistet sine kjære i konsentrasjonsleirene har brukt store deler av sin tid siden krigen på å lære ungdom om nødvendigheten av toleranse, av å ta avstand fra rasisme og å forsvare demokratiske verdier. Lærdommen av å ha vært forfulgt av et totalitært regime har gitt dem muligheten til å vaksinere kommende generasjoner mot den totalitære tenkning.

Unntak finnes imidlertid overalt. En av dem som ikke uten videre har klart å bruke sin flyktningerfaring til å utvikle nevneverdig empati med denne verdens forfulgte er psykiateren Berthold Grünfeldt. Günfeldt ønsker å opprette norske asylmottak i Afrika. Han er opptatt av at asylsøkere i Norge må lære seg “norsk mentalitet”. «Det kunne være et helt konkret krav at du skal mestre 600 ord, og lære det fremmedes kultur, verdier, normer og mentalitet. Skaff deg en utdannelse, bli i størst mulig grad selvstendig, og ta vare på din opprinnelige kultur», sier Grünfeld. Antirasistisk Senter har helt betimelig spurt Grünfeldt hva denne norske mentalitet skal bestå i.

Tanken på at ethvert land har sin mentalitet er fascinerende. Innebærer dette at det finnes en særegen serbisk mentalitet som f. eks. kan forklare krigene på Balkan? En tysk mentalitet som forklarer nazismen? Eller en egen norsk mentalitet, som åpenbart innebærer så mange gode ting at de andre må tvinges til å lære den? Grünfeldts tenkning ligger skremmende nær tidligere tiders raseteorier. Ekstra ille blir det når denne norske mentalitet åpenbart har så særlige kvaliteter at den må innlæres gjennom tvangstiltak.

Berthold Grünfeldt kommer ikke med nye tanker, og det forbauser oss noe at den aldrende psykiater får så stor oppmerksomhet for disse synspunktene som har vært fremsatt gang på gang de siste tyve årene. Så har da heller ikke støtten vært så enorm. Per Sandberg er en ensom støttespiller i det politiske miljø.

De øvrige som har gitt sin støtte til Grünfeldt er en gruppe som kaller seg Den Norske Motstandsbevegelsen. Dette er en helt annen slags motstandsbevegelse enn den som i sin tid reddet Grünfeldt over grensen til Sverige. Tidligere het de Bootboys og arrangerte minnemarsjer for Rudolf Hess. Flere av lederne er fengslet for brutale voldsforbrytelser, blant annet drapet på Benjamin Hermansen. Nazistenes støtte til Grünfeldt burde minne oss alle om at når empatien svikter er det det første skritt på veien mot det totalitære samfunn.