I gamle dager var det bare under spesielle verdens- eller folkemusikkfestivaler en fikk oppleve musikk fra andre verdenshjørner. Takket være engasjementet av diverse ildsjeler blant minoriteter og urbefolkningen i Norge, er det blitt flere og flere arrangementer å velge blant. Utrop skrev nylig om urfolksfestivalen Riddu-Riddu, tsjetsjenske danseforestillinger og den pakistanske Mela-festivalen. Latinamerikanerne i Norge er også veldig aktive.
Journalistene i de store norske avisene har ennå ikke oppdaget disse arrangementene – i motsetning til folk flest: Under Sigøynerfestivalen var Kulturkirken Jakob i Oslo fullsatt med folk både fredag, lørdag og søndag.
Sigøynermusikk er populær og har alltid hatt en høy status blant folk flest og musikere. Mange klassiske komponister som List og Haydn har lånt elementer fra sigøynermusikken. Den har også vært viktig for mange nasjonale musikktradisjoner i Europa som den spanske flamenco, den ungarske instrumentalmusikken og spesielt den russiske folkemusikken. Ikke minst har et av Norges beste live-band hentet mye inspirasjon fra sigøynerne: Kaizers Orchestra.
Flamenco på norsk
Noe som gjør musikken så attraktiv er mangfoldet. Sigøynerne bor spredt rundt i Europa og lar seg inspirere av lokale musikalske uttrykk. Dessuten hører ofte elementer fra dans og teater med til forestillingen. Arrangør Raya Bielenberg har selv mange års erfaring fra film og teater (bl.a. Russlands Sigøynerteater Teater Romen) – noe som hun demonstrerte flere ganger i løpet av festivalen. Hun viste også hvordan det går an å kombinere flere tradisjoner, mens hun framførte en flamenco-/latinsk inspirert sang på norsk.
Stilformene varierte sterkt under festivalen. Noen grupper som Trio Gipsy Legacy heller mer i retning vakker og lett tilgjengelig østeuropeisk/latinsk visesang, mens Amparno Cortez framførte storslagne
flamenco-verk på gitarene sine som tar pusten fra en. Basily derimot har jazzlegenden Django Reinhardt som det store forbildet sitt, mens Ensemble Roma spilte noe som hørtes ut som russisk folkemusikk.
Lørdagen var en hyllest til gitaren, hele kvelden kunne faktisk også kalles Internasjonal gitarfestival med Amparno Cortez som det klare høydepunkt. På fredag og lørdag kunne en oppleve Ionica Minune fra Rumania – en av de beste trekkspill-artistene (sammen med Radu Ion Ensemble).
Tradisjonsbevisst og godt organisert
Det som slo en under festivalen var fraværet av moderne instrumenter og uttrykk. Alle artistene spilte så godt som “unplugged”. Det var et bevisst valg, forteller Raya Bielenberg til Utrop.
– I Russland finnes det også Gypsy-Rap, men for oss er det viktigere å bevare tradisjonen. Det er viktig at en ikke glemmer sin egen kultur, sier hun.
Sigøynerne i Europa er godt organisert. Det finnes utallige organisasjoner og foreninger, dessuten mange nettsteder. De legger mye arbeid i å holde tradisjonene ved like og i å kjempe for rettighetene sine som Europas største minoritet. Under siste EU-valg fikk sigøynerne for første gang sin egen representant i EU-parlamentet – Livia Jaroka fra Ungarn. Det er vanlig å snakke mange språk. Natasha Bielenberg for eksempel snakker seks språk flytende: romanes, russisk, fransk, engelsk, serbokroatisk og norsk.
Arrangørene er begge aktive på europeisk nivå og mye på reiser – enten som musikere eller menneskerettighetsaktivister. Raya opptrer faktisk oftere i utlandet enn i Norge og regnes internasjonalt som en stor stjerne. I Russland har hun solgt mer enn tre millioner plater. Natasha er med i European Roma Cultural Committee og Raya har siden 2000 vært medlem i International Romani Union som representerer sigøynerne i FN. Verdensorganisasjonen har anerkjent sigøynerne som etnisk gruppe i 1979. Natasha og Raya er der for å representere Norge, framhever de to med et snev av norsk patriotisme. Snart er de på vei til en stor kongress i Italia.
I Norge er de engasjert i foreningen Iagori som jobber med å spre kunnskap om sigøynerne. I framtida ønsker de å arrangere flere seminarer – gjerne på skoler og på oppdrag av det offentlige.
– Vi har et stort nettverk av eksperter som kan stille opp.
– Til kulturen skal pengene gå!
Raya ser festivalen som en del av sitt
arbeid for en mer rettferdig verden:
– Se hvordan alle klappet til musikken under festivalen – både sigøynere og nordmenn. Eller tenk på den pakistanske Mela-festivalen. Jeg tror på kulturens makt. Kultur har større makt enn våpen. Våpen dreper folk, kultur fører dem sammen. Vi er veldig stolte av at det er så mange nordmenn som kom til festivalen vår, spesielt at det var så mange unge mennesker. Vi er også stolte over at det offentlige støtter og anerkjenner oss. Det er til kulturen pengene skal gå!
Det er bare pressedekningen Raya og Natasha Bielenberg har noe å utsette på. I fjor fikk de mye medieomtale, men det skyldtes at kronprinsen var til stede under søndagens gallakonsert. Både VG og NRK skrev at Kronprins Håkon “moret seg kongelig”. I år var Utrop den eneste avisen som dekket festivalen.
– Vi hadde noen av Europas beste sigøynerartister her. Hittil har vi ingen
avisutklipp som vi kan sende dem.
Det er flaut.
FAKTA
Kort om sigøynere
Sigøynerne (også kalt roma) er et tradisjonelt omvandrende folkeslag, som opprinnelig kommer fra det nordlige India. I Norge bor det omtrent 400 – 500 sigøynere, i Europa mellom seks og åtte millioner, i hele verden rundt 12 millioner.
Morsmålet er romanes, men de fleste er veldig språkmektige og snakker flere europeiske språk. Romanes er et indoeuropeisk språk. Mange ord stammer fra hindi, panjabi og dardic. Sigøynerne har ingen felles religion, og de har ofte tatt til seg den lokale religion til de stedene de kom til.
Romafolket ble på lik linje med jødene forfulgt gjennom mange århundrer, spesielt under Hitler i den 2. verdenskrig. Hundretusenvis av roma ble drept i KZ-leirene.
De første sigøynerne ankom Danmark-Norge i 1505 fra Skottland. Norges første fremmedlov i 1687 sier at sigøynere og tatere som “omløbe og besvige Folk med deris Bedrægeri, Løgn, Tyveri og Troldom” skulle pågripes, alle eiendeler skulle tas fra dem, og lederne deres skulle straffes på livet.
Ikke før 1956 kom ble sigøynerparagrafen opphevet som gikk ut på å nekte sigøynerne “adgangen til riket”. Først i 1999 ble sigøynerne anerkjent som nasjonal minoritet i Norge.
