- Sannheten om Vladimir Putin - 21.09.2006
- Sirkusartister - 06.09.2006
- Fabricating Terrorism - 06.06.2006
En vinternatt for tre og et halvt år siden satt denne kommentatoren og arbeidet med en artikkel da han fikk telefonbeskjed om at en ung gutt var knivdrept av nazister på Holmlia. Drapet på Benjamin Hermansen utløste en mediestorm og et folkelig raseri man sjelden har sett maken til her til lands.
For Benjamins venner og familie ble saken en dobbelt belastning. Ikke bare var en av deres kjære drept på brutalt vis, de måtte også leve med presset fra media – et press som i tiden etter drapet og i to påfølgende runder i retten for mange ble umenneskelig.
Et nytt dramatisk dødsfall i det samme ungdomsmiljøet trekvart år etter drapet bidro bare til å gjøre tingene verre.
Selv kom jeg i denne tiden mer og mer til å fungere som støttespiller for fortvilte og skremte ungdommer og det journalistiske oppdrag i forbindelse med saken kom mer og mer i bakgrunnen. Samtidig som mitt eget journalistiske engasjement i saken tonet vekk fikk jeg en stadig større avsmak for pressens jakt på ulykkelige menneskers tårer. Journalister som klatrer på tak for å få et fotografisk innblikk i en lukket sørgestund er aldri særlig appetittlig. Det er trist å se femtenåringer som knapt tør gå ut fordi de er redde for å få et kamera stukket opp under nesen.
Da dommen over Benjamin Hermansens drapsmenn falt måtte Antirasistisk Senter sette to mann på vakt i døren for å hindre påtrengende journalister i å trenge seg inn på en privat minnestund.
Man skulle tro at det i en dramatisk drapssak kunne tenkes andre og mer originale vinklinger enn et oppslag om at de etterlatte sørger. Faktisk ville det være en større sak om de ikke gjorde det. Hvorvidt denne trang til å stille menneskers nakne sorg til skue skyldes mangel på journalistisk fantasi og originalitet, pressens flokkmentalitet eller en særlig blodtørst kan synes vanskelig å finne ut av. Sikkert er det imidlertid at denne typen journalistikk ikke bidrar nevneverdig til å fremheve pressens samfunnsansvar, selv om den bidrar til å gjøre byrden tyngre for sørgende mennesker.
Nå rystes ungdomsmiljøet av et nytt brutalt dødsfall. En ung pike er skutt og gamle sår rives opp. Selv står jeg mange av de sørgende for nær og har helt avstått fra å dekke denne saken. De hjerteskjærende scenene er for tett innpå, for sterke. Det er en bisarr følelse å sitte der og vite at man bivåner ting som andre ville gitt den ene armen for å kunne ta bilde av. Man får en lei følelse av avsmak for egen yrkesgruppe. I festtalene snakkes det om pressens samfunnsansvar. Vær varsomplakaten slår fyndig fast at “Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.”
Å få sin private sorg later ikke til å betraktes som noe overgrep av de som selv skal beskytte enkeltmennesker mot overgrep. Å tenke i andre baner rundt tragiske dødsfall later til å være en utfordring så stor at den blir uhåndterlig.
Forrige uke stod journalister og filmet inn gjennom vinduene på en fritidsklubb på Holmlia. De tilstedeværende var barn på 6 – 7 år, og hva de skulle ha å gjøre med den pågående drapsetterforskning å gjøre fremstår som relativt ubegripelig for denne skribenten.
I forrige nummer av Utrop kunne vi fortelle at Indias gribber er utrydningstruet. Det samme later ikke til å være tilfelle i pressen.
