Vi står i Birkelunden. Rosene er i ferd med å visne. Ved monumentet over heltene fra den spanske borgerkrigen lyser en rogn i trassig rødt. På plaketten på monumentet: “…verden gav brigaden, og den gav verden tro…”. Tro…? Hva er det som gir oss tro? Er det stemningen vi opplever, eller er det det vi tror på som gir oss stemning? Hva tenkte profeten på sin flukt fra Mekka til Medina? I ørkenen var det neppe roser eller rognetrær, eller lukten av allerede råtnende frodighet i en fuktig høstettermiddag. Men i likhet med de internasjonale brigadene i Spania ga også profeten verden tro, en tro som skulle få over en milliard tilhengere og som skulle spre seg til alle verdenshjørner og bli en kraft i menneskenes kulturelle og politiske liv.
Kraft er det også i fossene langs Akerselva. Vannet går stritt og hvitt, går du nær nok kjenner du de iskalde dråpene. Går du litt unna ser fossen ut som et virvlende brudeslør, pyntet med rødt og gull fra omkransende trær og busker. Profetens purunge hustru Aisha hadde neppe noe hvitt brudeslør. Den slags var nok uhensiktsmessig i ørkenlandskapet. Men hva ville hun sagt til en slik overflod av vann? Og laksen man av og til kan se i kulpene under fossen, hvordan ville hun reagert på den?
På oversiden av Fossen ligger det røde trehuset som Hønse-lovisa trolig aldri bodde i. Et rødmalt trehus med vinduer som blinker i kveldsolen, trolig så fjernt man kan komme fra steinhus og beduinertelt på den arabiske halvøy. Ingen kameler glir forbi, kun en vill kjøter hopper bortover og leker med løvet. Samtidig vet vi at innenfor en rekke erkenorske bygårder og trehus vil landets 76 000 muslimer gjennomføre sin faste på dagtid og spise sine felles måltider om kveldene, til tross for manglende kameler og ørkensol.
På Cuba har en flokk andriker verken forstått at badesesongen for lengst er over, eller at fasten starter. I håp om en brødbit kommer de svømmende inn mot meg og blir skuffet over at det kun er et kamera jeg har i hendene.
– Sorry, ingen tørr kneipp i dag. Vet dere ikke at fasten er innledet?
I Sofienbergparken er fasten for lengst innledet. Røyken fra sommerens osende engangsgriller har lagt seg og plenene er overlatt til lekende hunder. Langs Sofienberggata står flammerøde lønnetrær oppmarsjert på geledd. Var det slik Salahuddins krigere stilte opp før de satte inn det endelige støtet mot korsfarerne? Eller er det slik at de vokter sjelene til de hundrevis av kristne som lå begravet her den gang det het Petrus Kirkegård?
I dag er det ingen graver igjen her unntatt den gamle jødiske gravlunden, et minnesmerke over de første representanter for det flerkulturelle Oslo. De kom hit på flukt fra fattigdom og forfølgelse og ble ofte møtt med skepsis og diskriminering. Sånn sett har ikke verden forandret seg mye de siste hundre årene. Foran oss liger Ola Narr og Tøyenbadet. Trærne i skråningen flammer som en skogbrann i rødt, gult, gyllent og rester av grønt. Stien opp til toppen er som en hemmelig gang hvor du vandrer i tussmørke under tett løv. På toppen av Ola Narr, en vissen tistel, som brutaliserte kniplinger venter den på snøen – død, men fortsatt i stand til å stikke.
Den første muezzin var Bilal, som ropte ut sitt azan, sitt bønnerop om at Gud er stor. Hvordan ville han ha følt det hvis han stod her, på toppen av Ola Narr, med utsikt over hele Oslo. Ville han ha følt Guds storhet, eller ville de kristne kirketårnene ha opprørt ham?
Det er ikke mange minareter å rope fra i Oslo ennå. De to som finnes i Åkebergveien er skjult av trærne. Snart kommer Nord-Europas største moske på Grønland. Den ville jeg kunne sett herfra. I mellomtiden får Oslo Plaza spille rollen som kneisende minaret.
Huset er faktisk orientert i forhold til Mekka – det ble nemlig tegnet i forhold til en moske som var planlagt i det som ble Vaterlandsparken. Moskeen ble aldri noe av på grunn av stive kommunale tomtepriser.
Det vokser tornebusker på Ola Narr, på samme måten som i ørkenen hvor profeten og hans etterkommere vandret, men det er tvilsomt om hans datter Fatima kunne plukke nyper fra de harde ørkenbuskene. Her oppe lyser de fortsatt knallrødt mens bladverket er på vikende front.
Det ligger en dis over byen langt der nede. Solen er i ferd med å forsvinne bak en sky og gløder om kapp med trærne, snart er det mørkt og en blek nymåne vil vise seg. Når den blir gammel og står i ne vil muslimene avslutte ramadan med å feire Eid.
Samtidig vil forretningsstanden henge opp julepynt og julelys i Oslos gater, hele seks uker før frelserens angivelige fødselsdag. Vi vil gå direkte fra faste og nøysomhet til kjøpefest og stappfulle handlesentre. De kristne skal feire ham som ble født fattigdom i en stall med kjøpsorgier og fråtsing. Den stemningen kjenner vi så alt for godt.
