– Vi bruker en kampsport som ser ut som vold til å bekjempe vold, sier Solly Said, karateinstruktør i Mayfair West i Johannesburg.
Rektor ved Goudpark Barneskole i Eldorado Park i Johannesburg, Olga da Silva, forklarer: — De fleste av ungene i dette området kommer fra oppløste eller dysfunksjonelle familier. Arbeidsløsheten nærmer seg åtti prosent. Vold både hjemme og i nabolaget er en helt alminnelig foreteelse. Vold gir prestisje og respekt. Mobbing er et stort problem i skolegården.
Forsømte, sinte barn
– Barna her er forsømte og veldig sinte. De er udisiplinerte og voldelige. Gjennom karate håper vi å kunne kanalisere noe av voldeligheten i positiv retning. Ungene får et sted å gå til med sinnet sitt, samtidig som de lærer seg å mestre en sport og bli mer selvsikre. Sikkerheten gir dem en åpning for å avstå fra vold fordi de ikke lenger trenger å hevde seg.
Eldorado Park er et av de mest marginaliserte samfunnene i hele Sør Afrika. Området ble erklært som ”farget” område av apartheidmyndighetene, og domineres fremdeles av denne befolkningsgruppen. Arbeidsløsheten er på nærmere 80 prosent og 60 prosent av ungene på Goudpark Barneskole kommer fra såkalte ”Squatter camps” – slumormråder uten strøm, kloakk og vann.
– Vi har bedt ungene om å ta med seg 2 rand (2 kroner) uka for å dekke utgiftene til karatetreningen, forklarer da Silva. – Bare de færreste av foreldrene rundt her har råd til en slik sum, fortsetter hun for å konkretisere hvor stor nøden og fattigdommen er.
Mobbing et problem
Alle skolens 720 elever deltar i karatetreningen som skjer over et par timer hver onsdag. Prosjektet startet som en forlengelse av et bevisstgjøringsprosjekt om mobbing.
Da Silva satte igang en kampanje for å gjøre elevene i skolegården oppmerksom på smertene og skadene barn påføres når andre barn mobber dem.
– Når vi dessuten vet at mange foreldre her i strøket er alkoholiserte og ikke bryr seg om ungene sine, blir dette problemet ennå større, sier hun.
Mobbeprosjektet ble bare delvis vellykket. Mange av ungene fikk større forståelse for smerten de kunne påføre andre, men mobbingen fortsatte. Disiplinen og oppmerksomheten i klasserommet led. Dette slo selvsagt negativt ut for elevenes intellektuelle prestasjoner.
Eldorado Park er en skjebne mer enn et område, og en skjebne som ikke nødvendigvis fremmer nysgjerrighet og intellektuell utvikling. Folk lever og dør i Eldorado Park. Mange av de som lever her har aldri engang vært utenfor området de bor i. Slikt skaper ingen drømmer, ingen ambisjoner, ingen visjoner om muligheten til et annet liv.
Mange føler dessuten sterk skuffelse over demokratiet. Det har ikke gitt dem noe nytt liv. ”Før var jeg ikke hvit nok, nå er jeg ikke svart nok!” er omkvedet. De ”fargete” føler at de faller mellom to stoler. Fattigdom, alkoholisme og kriminalitet følger i håpløshetens fotspor.
Drømmer
– Vi må derfor også kunne gi ungene her drømmer om et annet liv, sier da Silva. – Hvem vet kanskje vi kan finne talenter her, kanskje vi kan vise elevene her at det går an å lykkes dersom man tør satse. Kanskje vi har en fremtidig karatemester her på skolen som kan være rollemodell for andre?
Ungene selv er begeistret. – Det er tøft! – Jeg lærer å forsvare meg!
– Jeg blir sterk, sier de og ler uforbeholdent. Litt mer usikre blir de når jeg spør om de følger mer med i timene etter å ha drevet med karate-trening, men tyspisk nok svarer jentene at ja, de tenker mindre på de tingene de er redde for og mer på det læreren sier. Guttene er ikke like flinke til å formulere seg, men tendensen i det de sier går i samme retning. Mange av elevene føler seg dessuten utrygge med engelsk. De fleste fargete vokser opp med afrikaans som morsmål.
Konklusjoner
Da Silva forklarer at prosjektet er for ungt ennå til at de kan trekke klare konklusjoner, men legger til at lærerne allerede føler at elevene er roligere. Det er lettere å holde disiplinen i klassen. Kanskje fordi ungene lærer seg til å lytte. De lystrer uten å mukke karateinstruktøren når han brøler ut sine ordre og de er stolte over å bli plukket ut for å vise sine ferdigheter.
Prosjektet startet på idealistisk basis som så mye annet sosialt arbeid i Sør Afrika. Landet har en befolkning på 45 millioner mennesker. 22 millioner lever under fattigdomsgrensen.
De sosiale utfordringene er enorme og regjeringen har ikke råd til å ta i tu med alle problemene på en gang. Samtidig står 30 prosent av utlyste stillinger i Johannesburg ledige, og det i et land med en arbeidsledighet på 40 prosent.
Årsaken er mangelen på kvalifisert arbeidskraft. Kunnskapssamfunnet har for lengst gjort sitt inntog i landet og kravene til utdanning blir større og større. Uten en storstilt utdanning av kommende generasjoner vil Sør Afrika sakke akterut i verdensøkonomien samtidig som den sosiale utjavningen vil forbli en illusjon.
Da Silva har derfor full støtte fra provinsregjeringen i Gauteng og har utdanningsministreren på sin side, men hun får ingen økonomisk hjelp fra den kanten. Hun må finne alternative finansieringskilder og satser på det lokale forretningslivet:
Unngå ran, støtt karatetrening
– Tross alt har mange av dem tjent seg rike på å gjøre disse ungenes foreldre til alkoholikere, sier hun, ikke uten et snev av bitterhet.
– Men viktigere er det kanskje å få dem til å forstå at det som skjer i klasserommene våre har konsekvenser for deres muligheter til å drive forretning. Flinke, disiplinerte elever med sunne interesser, raner ikke forretningslokaler, sier hun og regner med at handelsstanden i Eldorado Park vil stille opp. – Det vil være til deres eget beste, sier hun.
Karateinstruktøren Solly Said er enig, men bedyrer at prosjektet ikke er avhengig av penger. – Det vi må klare er å betale instruktørene litt, slik at de føler at de får litt fortjeneste for en viktig og samfunnsnyttig jobb.
Instruktørene er alle studenter hos Said og er villige til å ta et tak for lokalsamfunnet hvor de vokste opp. De vet at karate har hjulpet dem til å holde seg unna dop og kriminalitet.
Said på sin side vet at ungdommer er ungdommer og at penger betyr litt for å holde motivasjonen oppe. Derfor har han sagt at han kan betale instruktørene av egen lomme til prosjektet kan finansieres via andre kanaler.
– Karate gjør deg sterk, sier han, – det gir deg makt over eget liv. Det var derfor apartheidmyndighetene forbød sporten for svarte og fargete på sekstitallet.
