– Folkerepublikken Kina må finne en løsning for Tibets seks millioner mennesker, som er blitt delt inn i elleve forskjellige deler, sier professor Rinpoche.
Vi møtes på Dalai Lamas kontor i New Delhi. Professoren som leder kabinettet er lavmælt og beskjeden. I et fritt Tibet hadde han vært statsminister. Bortsett fra de to livvaktene som står utenfor, er det ingen tegn til at dette er et møte med en av de viktigste personer i Tibets eksilregjering.
Samdhong Rinpoche er en meget lærd vitenskapsmann, som er brennende opptatt av filosofien til Jiddu Krishnamurthy. Han snakker gjerne om det å oversette hellige tekster, sufipoeter og dikteren Kabir.
Etter en pause på ti år begynte eksilregjeringen å forhandle med Kina for to år siden. Lodi Gyari og Kelsang Gyaltsen, representanter av eksilregjeringen i Washington DC og Brussel var med under de to forrige besøkene også.
I september reiste de rundt Kina og traff myndigheter i Beijing og Tibet. Lodi Gyari har uttalt at diskusjonene var åpne og ærlige og ble holdt i en vennlig atmosfære, men at det var tydelig at det finnes mange betydelige uoverensstemmelser. Begge sider har erkjent at det er behov for mer diskusjon for å komme fram til en felles forståelse.
– Saken er at vi vil gjenoppta meningsfylte forhandlinger, sier Samdhong Rinpoche. Vi prøver å få myndighetene i Folkerepublikken til å forstå tibetanske problemer, og ber om genuint selvstyre for det tibetanske folket, slik det er forestilt i folkerepublikkens grunnlov om mennesker og selvstyre for minoriteter. Det har vært vårt eneste formål.
Prof. Samdhong Rinpoche karakteriserer dette besøket som positivt og bedre enn de to forrige besøkene. Har forhandlingene ført fram til noen løsning?
– Hittil har vi bare oppnådd en gjenopptakelse av kontakt, vi har ikke klart å få til forhandlinger. Religion er et emne som bør være med når vi diskuterer selvstyre. Folket i Tibet trenger sitt eget utdanningssystem, sitt eget system for økonomisk vekst. Kultur er et annet emne vi vil ha med.
I over ti år nå har Dalai Lama lagt vekt på at han ikke ønsker å skille Tibet fra Kina, men ønsker at begge sider kommer fram til en løsning som innbefatter åndelig og kulturell frihet for det tibetanske folket.
– Vårt forslag er at ansvar for utenrikspolitikk og forsvar beholdes av sentralregjeringen, mens alt det andre bør tibetanere i et demokratisk system ta seg av selv.
Da Dalai Lama sa at han var villig til å akseptere selvstyre for det tibetanske folket innen Kina, var ikke alle eksiltibetanere begeistret.
– I det store og hele har en overveldende majoritet akseptert den moderne veien, forteller Samdhong Rinpoche. I 1997 tok vi innledende skritt for å begynne prosessen med en folkeavstemning. På det tidspunktet sa 66.4 % av de som ble spurt at de foretrakk middelveien. Forslaget ble senere godkjent enstemmig av parlamentet. Dette er en folkevalgt samling som representerer folkeviljen. Det er bred enighet om dette i eksilregjeringen. I et demokratisk samfunn, finnes det selvsagt mange forskjellige meninger. Organisasjoner som Tibetan Youth Congress, Tibetan National Democratic Party og Gu Chu Sum som representerer tidligere politiske fanger, vil ha selvstendighet. Andre sosiale og politiske organisasjoner fremmer ingen krav om en egen stat. Alle er enige om å velge middelveien.
Vil diskusjonene som foregår mellom India og Kina ha noe å si for Tibets situasjon?
– Når det gjelder India og Kina, vil jeg påstå at denne prosessen går meget sakte fram, men på en måte går det fremover. I gamle dager var diplomatiske relasjoner mellom to land slik at de ikke klarte å snakke med hverandre hvis ikke de hadde ordnet opp i problemene sine. I dag er økonomi drivkraften overalt.
– Mennesker setter til side uoverensstemmelsene og har økonomiske relasjoner og handel. Dette har skjedd mellom India og Kina. Grensestriden er vanskelig å løse, så den er satt til side. Handel og samkvem styrkes. Med mer forretninger, blir det lettere å finne en løsning for Tibet også. India er vennlig innstilt til våre problemer, de kan snakke på våre vegne. Det at forholdet mellom India og Kina forbedrer seg er ikke negativt, tvert imot, det kommer til å ha en positiv innvirkning på Tibets sak.
