Allende ble født i Peru i 1942, av Chilenske foreldre. Hun vokste opp i Santiago de Chile. Hun levde som journalist inntil militærkuppet i Chile i 1973. Samme år flyttet hun til Venezuela og derreter til USA sammen med barna og ekteman.
I sin siste bok ” Mitt oppdiktede land”, beskriver hun et fargerikt land, fult av optimisme og glede. Hun forteller historien om før og etter at hun måte forlate Chile.
Hun skildrer familieforholdene, hennes nære forhold til bestefaren sin. Om far som forlot mora med barna, da Isabel var bare fire år gammel.
Hun legger fram hemmligheter, tro og intime detaljer om sin familie og om sitt land. I denne boka legger hun fram sårbarheten som de aller fleste er redde for la alle andre få innblikk i.
– Jeg var på et foredrag og en tilhører spurte meg om nostalgi. Plutselig forstod jeg at alt jeg skriver handler om lengsel. Lengsel og kjærlighet til mitt land. Manus til ”Mitt oppdiktede land” skulle jeg egentlig skrive til et magasin, men så ble det en bok. Samtidig bestemte jeg meg for å reise litt oftere til Chile, slik at min lengsel blir mindre, forteller Allende.
Hun er 62 år, men er forsatt en vakker, energisk og engasjert kvinne. Hun mener hennes opphold på fire dager i Oslo var en hektisk gjennomgang av fortellinger om minner i hennes liv, minner om kjærlighet, minner om sorg.
Allende er en liten, sjarmerende og grasiøs kvinne. Hun er pratsom, morsom og seriøs når hun må være det. Hun mener at med en familie som hennes har man litt bruk for fantasi.
Gjennom hennes besøk i Oslo forteller hun på en humoristisk og grasiøs måte om sin bakgrunn og forholdet til familien. Hun forteller om barndommen og om oppveksten i Chile.
Men hun blir alvorlig når hun forteller om følelser, lengsel og opplevelser både som flyktning og innvandrer. Hun snakker og snakker om sin nostalgi mot fødelandet, Chile. Alt dette skriver hun om i ”Mitt opptiktede land”.
Hun beskriver chilenere med ironi og generalisering, men også kritisk. Hun tegner med en haug av ord et bilde av sine medchilenere og deres land.
Når jeg spør hva hennes svakheter er som forfatter, svarer hun at hun har lært seg to ting i livet: å være utålmodig og å være disiplinert. Hun liker ikke å vente med skrivingen og iblant snubler hun i sine egne ord, fordi hun vil fortelle ting så fort som mulig. Hun venter ikke på inspirasjon, men skaper den.
– Min store svakhet er utålmodighet. Dette kan være til bryderi og en ulempe som forfatter, mener hun. Allende mener hun ble født med forfatterevner, men at hun måtte lære seg å fortelle historier.
Allende bor i San Francisco og hun ser seg selv som amerikaner, men mener å fortsatt ha den samme drømmen som Simon Bolivar hadde for Latin-Amerika.
Drømmen å se Latin-Amerika sammen i et originalt prosjekt som kan gjøre oss sterkere i forhold til USA, et tilsvarende prosjekt som i Europa.
