Lenge trodde Tara at hennes drøm var også lik mange andre millioner Østens kvinners drøm, å bli den oppofrende kvinnen. Men etter hvert som tiden gikk, forstod hun at det ikke var en drøm, men et mareritt. En tvangstrøye og en rolle som tok fra henne muligheten til å leve, puste, eksistere som et verdig menneske.
Tara begynte å ta opp kampen, først ved å reflektere, tenke og analysere hennes liv. For hvert spørsmål hun stilte seg selv, var den indre patriarken klar til å undertrykke henne. Kampen mot den indre patriarken ble en lang, ensom og smertefull kamp.
Deretter kom kampen mot minoritetsmiljøene. Hvor hun ble krenket og utstøtt. Parallelt med dette ble hun også undertrykt av majoritetssamfunnet. Som muslimsk kvinne hadde samfunnet så mange meninger, tanker og holdninger til henne, at hun ble sittende i et fengsel av andres definisjoner.
Undertrykkelsen var så enorm fra alle kanter, at Tara hadde lyst til å gi opp. Hun ville bare bli den kvinnen foreldrene ønsket hun skulle være. Da visste hun i hvert fall hva hun hadde i vente og hva de andre forventet av henne. En oppofrende kvinne, som kun har en identitet som datter, mor og hustru. Utenom det er hun ingenting.
Kvinner som går inn i denne kvinnerollen, går også ubevisst inn i en prosess hvor de gradvis utsletter sin identitet. Deres integritet blir krenket hver eneste dag – fordi de benekter eller undertrykker sin egen sjel.
Deres sjel vet til enhver tid at det de gjør er mot deres drømmer og ønsker, men de fortsetter å være bærere av denne tradisjonen for familiens og kulturens skyld.
På den måten aksepterer de også å være syndebukker og bærer alt ansvar for skammen – dersom de ikke lever etter disse dydene. De gir næring til patriarkalske tradisjoner.
Jenter som kommer fra hjem hvor slike tradisjoner blir verdsatt, går inn i denne rollen for å bli elsket, respektert og verdsatt. For de foreldrene og resten av familien blir disse jentene ”de perfekte døtrene” – som tar vare på kultur, tradisjon og sin ære.
Ofte blir disse kvinnene stigmatisert. Både i minoritetsmiljøet og i majoritetssamfunnet. Det er ofte en deling mellom ”oss” og ”dere”. Oss menn og dere kvinner. Oss nordmenn og dere innvandrere. Oss liberale og likestilte, og dere konservative og undertrykte. Det er en gruppe som sjeldent blir sett – men bare blir sett på.
– Stigma dreper kvinnene, lenge før mennene dreper for ærens skyld. De blir plassert i trange og negative båser. Hverdagen deres består i å svare på spørsmål knyttet til deres underdanighet, hijjab, tvangsekteskap, ære og skam, kvinneundertrykkelse, annerledeshet, manglende frihet, arrangert ekteskap, vold, kultur, tradisjoner, kjønnsrollemønster, likestilling osv…
Det er ikke alle kvinner med minoritetsbakgrunn som lever med alle de problemene og temaene som blir drøftet og diskutert i media. Personer fra majoritetssamfunnet stiller ofte spørsmål som fengsler kvinnene i definisjoner de ikke kjenner seg igjen i. Dermed bruker kvinnene mye energi på å definere seg ut av den trange båsen de er blitt plassert i.
Mytene som florerer om minoritetskvinner fra fjerne kulturer, kan være krenkende for enkeltindividets integritet. Mytene handler om å definere og rangere menneskers verdi i et samfunn. Mytene har ofte en hvis sannhet i seg, men disse mytene er ikke alle kvinners sannhet.
Kvinnene kan ofte føle at spørsmålene som blir stilt, viser en mer ekskluderende holdning, enn en inkluderende og hjelpende holdning hos den andre. Det kan føles som om den som stiller spørsmålet, hever seg selv og sin kultur over den andre. For mange kan slike spørsmål gjøre det vanskelig å føre en feministisk kamp.
En kultur som undertrykker mennesker og enkeltindivider, er en ukultur. Det gjelder uansett om det er en norsk eller utenlandsk uttrykk. Når kulturen blir brukt undertrykkende, bryter den ned rytmen og dynamikken i samfunnet.
La oss si at en kvinne fra en muslimsk familie eller land blir undertrykt av menn. Hvor mennene har en ovenfra og ned holdning til henne, blir hun verdsatt og likeverdig behandlet av majoriteten i Norge? Hvordan er majoritetens syn på den muslimske kvinnen? Har hun fått frihet til å definere seg selv, gjøre valg på sine premisser og bli likeverdig behandlet? Eller har hun fått mange minuser lagt til sin identitet som muslimsk kvinne? Kan det hende at hun er blitt offer for en annen type undertrykkelse gjennom stigmatisering og kun fokus på det negative? For mange kvinner handler det ikke bare en kamp på mennene og tradisjonene som undertrykker henne, men det er også en kamp mot majoriteten som på sin måte undertrykker henne. For minoritetskvinner er det en dobbeltsidig og krevende kvinnekamp.
Disse kvinnene har ofte ikke noen støttespillere, alliansepartnere eller et inkluderende fellesskap. Dersom vi hadde klart å endre holdninger og synet på minoriteter i Norge, dersom vi hadde klart å skape fellesskap mellom de ulike folkegruppene i samfunnet vil det også svekke myter som undertykker og ”oss” og ”dere” tenkning som skaper avstander.
Står kvinnene sammen, støtter hverandre og er mer lojale til sitt kjønn og sin egen integritet, vil de også sørge for at ære og skam blir overflødige ord. De skal ikke være symbol på en kvinneundertrykkende rolle.
Ansvaret ligger først og fremst hos oss, som utgjør den sosiale gruppen og samfunnet rundt den enkelte kvinne. Dersom vi ser på den andre som likeverdig, dersom vi respekterer den andres valg og annerledeshet, vil det være et bidrag i kampen mot likestilling.
Vi vil ikke fengsle den andre i våre negative båser, men heller skape rom for at kampen om likestilling kan finne sted og den som blir ekskludert fra sitt tidligere miljø, vil bli inkludert i et støtte fellesskap. Dette krever samhold på tvers av religion, kultur og etnisitet.
