- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Avisers og TV-kanalers dramatisering av hendelsene var ikke nevneverdig forskjellig fra lignende dramatiseringer av gjengmiljøet opp gjennom 1990-tallet. Det som var annerledes enn tidligere var at unge norsk-pakistanere demonstrerte i Oslos gater for å vise sin avsky mot gjengvolden (lørdag 13. januar).
Den andre hendelsen i slutten av januar 2001 kom raskt til å overskygge fokuset på gjengvolden i Oslo. Drapet på en ung gutt (26. januar) i en multietnisk drabantby utenfor Oslo sentrum ble av mange beskrevet som det første rasistisk motiverte drap i Norge og som det endelige bevis på ”vår tapte uskyld”. Den unge gutten, Benjamin Hermansen, hadde en afrikansk far og en norsk mor. Vi fikk vite at Benjamin tidligere hadde engasjert seg i kampen mot rasisme, og at det var unge uniformerte nynazister som var mistenkt for å ha drept ham. Hvis vi ser bort fra den årlige feiringen av17. mai, resulterte denne hendelsen i den største massemobiliseringen av norske borgere siden frigjøringen i 1945. 40 000 gikk i demonstrasjonstog mot rasisme og nynazisme i Oslo, flere tusen i andre norske byer, og norske standup-komikere og musikere arrangerte støtteshow og konserter.
For å forstå hvorfor drapet på Benjamin i ettertid ble fortolket som utslagsgivende for en endring i vår bevissthet om rasisme, er det nødvendig å gå noen skritt bakover i den norske innvandringsdebatten. Betegnelser som ”tapt uskyld” og ”tidsskille” peker bakover, på de forståelser som tidligere dominerte innvandringsdebatten i Norge. Det som framstilles som ”tapt uskyld” i dag, etter drapet på Benjamin, er med andre ord betinget av det som har vært den rådende oppfatning i den tidligere norske debatten om innvandring og minoriteter.
I denne artikkelen vil jeg gi en tolkning av hvorfor vi blir overrasket over rasistisk vold i det norske samfunnet i dag. Min tese er at vi i Norge, i likhet med i enkelte andre europeiske land, fortsatt forstår rasisme som et spørsmål om individuelle holdninger som er løsrevet fra den videre innvandringsdebatten og fra andre historiske trekk ved det norske samfunnet. Rasisme blir hovedsakelig sett på som et spørsmål om individuell umoral, og definert ut fra den klassiske definisjonen av rasisme som en ideologi om at noen raser er bedre og mer høyverdige enn andre.
Bad guys & good guys
Det er rimelig å anta at en sentral grunn til at Benjamin etter sin død ble sett på som “en av oss”, og til at så mange nordmenn gikk i tog og protesterte mot rasisme, var at hans drapsmann var en uniformert nynazist. Når rasisme knyttes til nazisme eller nynazisme trykkes det på moralske ”knapper” som alle etniske nordmenn med minimal kunnskap om andre verdenskrig kan enes om. Også de eldste i befolkningen som viser seg å være mest skeptisk til innvandrere fra ikke-vestlige land, tar uten videre avstand fra rasisme og rasistiske ytringer når de framføres av uniformerte nynazister. Vår selvforståelse som en av de nasjoner som kjempet hardest mot nazi-regimets okkupasjon har vært sentral i konstruksjonen av norsk identitet etter krigen. Det er denne kollektive selvforståelsen som aktiviseres når nynazisme og nazisme kommer på dagsordenen, og som bidrar til å forklare at så mange mennesker, også blant de som ellers er skeptiske til innvandrere, går i tog mot rasisme. Det at mobiliseringen mot rasisme i Norge hovedsakelig har vært knyttet til kampen mot nynazisme og nazisme, gjenspeiles også i anti-rasistiske prosjekter med høy offentlig profil. Det er slående at de fleste anti-rasistiske prosjekter og demonstrasjoner i Norge på 1980-1990-tallet har vært lagt til steder som Brumunddal, Nordstrand og Hokksund, der nynazister har vært aktive.
Det blir færre medieoppslag og et mindre offentlig fokus når såkalte ”vanlige” mennesker er i søkelyset som potensielle utøvere av rasistisk vold eller rasistiske ytringer. Det er for eksempel først etter Benjamins død at ungdommene som med rasistiske skjellsord jaget den adopterte Arve Beheim Karlsen ut i Sogndalselva i april 1999, ble tiltalt etter rasismeparagrafen. Og det er også først etter dette at flere tidligere tilfeller av rasistisk vold blir trukket fram i søkelyset. ”Guttestreker”, ”vanlig mobbing”, overømfiendtlighet og raske beskyldninger om rasisme fra innvandreres side, er forklaringsmåter som tidligere overgrep med klare rasistiske innslag har blitt møtt med. Når fiendebildet er klart, slik det har vært med nazister og nynazister helt siden andre verdenskrig i Norge, blir det lett slik at fiendene blir djevler og alle vi andre uskyldsrene. Denne forståelsesrammen, og den medførende jakten på gale rasister har gjort det lettere å unngå en kritisk diskusjon av norsk nasjonalisme og rasisme. Når rasisme forstått som individuell galskap kobles til argumentet om at vi aldri har vært et koloniherredømme (i motsetning til andre land som vi ikke nøler med å se på som rasistiske), blir det heller ikke nødvendig å se med kritiske øyne på egen historie og nasjonalisme.
Usynlighet og ubehag
Før jeg går inn på andre forståelser av rasisme, skal jeg fortelle to små historier som på ulike måter belyser min påstand om at motstanden mot å diskutere rasisme offentlig i Norge, har sammenheng med en individfokusert tilnærming til rasisme.
Den ene fortellingen er formidlet fra en kollega, Nina Dyrøy, som har forsket på en gruppe ungdommer som iførte seg ”nynazist”-klær og som var mot innvandring og innvandrere. Dyrøys studie viser at flere av disse ungdommene tidligere hadde vært satanister, og at et vesentlig motiv for dem, da som nå, var å vekke oppsikt, bli sett, ved hjelp av iøynefallende metoder. Hennes intervjuer med disse ungdommene viste at en klar nynazistisk ideologi basert på kunnskap om nazismen var noe kun et fåtall av medlemmene i gjengen hadde. De fleste identifiserte seg i større grad med kameratskapet, som var basert på felles oppvekst i samme område. Alle var imidlertid enige om at innvandrere var kriminelle, at de stjal jobbene til nordmenn, at de snyltet på fellesskapet og at de fleste burde komme seg tilbake til det landet ”de hørte til” i.
Det som var mest skremmende for meg med Dyrøys data var imidlertid ikke ungdommenes egne synspunkter på innvandrere, men den støtten de oppga å ha på arbeidsplassen og i nærmiljøet. De fleste oppga at mange voksne rundt dem var enige i deres synspunkter på innvandring og innvandrere. En typisk erfaring var at disse voksenpersonene anmodet ungdommene om å kle seg mindre ekstremt, slik at de ikke fikk så mye negativ oppmerksomhet. Ungdommene ble med andre ord støttet i sine negative synspunkter, men ble advart mot en overtydelig symbolikk som ville gjøre det lett for andre å identifisere dem som rasister.
Den andre historien skriver seg fra et foredrag jeg holdt for en gruppe av kvinner som var medlemmer i en internasjonal organisasjon for kvinnelige ledere. Jeg var bedt om å snakke om min egen forskning om etnisk minoritetsungdom og deres identitetsarbeid i Norge på 1990-tallet. Et sentralt resultat fra dette arbeidet var at ungdommene opplevde seg fanget i en innvandrerdebatt der deres menneskelighet ble redusert til deres etniske bakgrunn og ikke-norskhet. I debatten som fulgte etter mitt og flere andres innlegg ble rasisme et tema. Noen deltakere på seminaret, som selv hadde etnisk minoritetsbakgrunn, kom med eksempler på diskriminering fra boligmarkedet. De fortalte om erfaringer med at deres hudfarge og nordmenns antagelser om deres annerledeshet skremte utleiere fra å leie ut boligen sin til dem. Etter hvert ble stemningen mer dyster, og det var tydelig at flere av deltakerne syntes det ble ubehagelig å snakke om dette. Det som da skjedde er på mange måter symptomatisk for hvordan vi ofte forholder oss til rasisme når det blir et tema i offentlige fora. En av deltakerne, en eldre kvinne, reiste seg opp og sa at hun syntes at debatten nå ble for negativ og at det tross alt var mange innvandrere som klarte seg bra i Norge. Hun viste til et eksempel, en nabo med minoritetsbakgrunn, som hadde fått en fin utdannelse og en god jobb. Han hadde i følge henne ikke hatt noen problemer, og hadde opplevd støtte og ikke diskriminering i Norge.
Dette eksemplet er ikke uvanlig. Og strategien, som indirekte fungerer som en fornektelse av rasisme som et samfunnsfenomen, kan også gjenkjennes som en vanlig måte å forholde seg til rasismedebatten på blant mange innvandrere selv. Det som er interessant her er at både ’rasister’ og ’vellykkede innvandrere’ individualiseres, og retter vår oppmerksomhet mot det gjenkjennelige enkeltindividet som overgriper (nynazist) – eller som den som har suksess på tross av kjennetegn som i Norge i dag vanligvis ikke assosieres med suksess (den vellykkede innvandrer). Mens den uniformerte nynazisten er inkarnasjonen av the ”bad guy”, blir den vellykkede innvandreren symbolet på the ”good guy”, en som overvinner barrierer og som oppnår glans fordi han skiller seg ut fra de andre.
