Det er på lørdagene det skjer og antallet begravelser på Sowetos berømte kirkegård Avalon kan telle opp til over hundre i løpet av en dag. Bare på vår rekke er det 18, og begravelsene fortsetter utover hele dagen. Aids dreper så mange i Sør Afrika at selv begravelsesbyråene taper penger: – Dette er ikke oppgangstider for oss, sier en av funksjonærene, – familiemedlemmene dør så tett på hverandre at de etterlatte ikke har råd til å holde den ene store begravelsen etter den andre. De døde ender til slutt i fattiggraver.
Ironi
I vårt tilfelle har han helt rett. Mann og kone døde med fem måneders mellomrom. Uten innsamlede midler ville ikke konen ha fått en så staselig begravelse som hun fikk. Hun døde av tuberkulose. Det er en tragisk ironi i at et menneske som i beste fall har gått, gått, gått eller skranglet seg gjennom livet i overfylte motoriserte kjerrer, noen rustvrak av maksitaxier sendes på sin siste ferd i en eiketreskiste mens en hvit limousin kjører henne til graven.
Likevel er begravelser en vekstnæring i den forstand at det hele tiden etableres nye begravelsesbyråer.
– I mitt område er økningen i antall nye byråer 40 prosent, opplyser Moses Bopape til Independent Online. Bopape er lederen for South African Funeral Practitioners Association og representerer 800 begravelsesbyråer. – Mange er useriøse og holder bare noen få uker, legger han til. På grunn av en arbeidsløshet på 40 prosent er det mange som forsøker ulike løsninger for å tjene til livets opphold. Men de mangler både kunnskap og forbindelser og får ikke ting til å gå rundt. I enkelte tilfeller rammes de selv av aids og dør.
Sangen griper
Begravelsen er en sterk opplevelse. Den religiøse talen er lang, men intens. Det er først når sangen begynner at følelsene settes i sving. Da kista løftes for å bæres ut i bilen stemmer forsamlingen i: ”I am going home – home to Jesus, home to die no more…” Det er så sterkt, følelsesladd og gripende at jeg blir nummen i kroppen.
Kortesjen er lang. Først limousinen med kisten, deretter privatbilene og til slutt bussene med folk som har kommet for å vise den døde den siste ære.
Ifølge Treatment Action Campaign, aktivistorganisasjonen som kjemper for bedre medisinering til hiv-positive, dør 600 mennesker daglig av aids i Sør Afrika. Industrien i landet opplever en nedgang i produktiviteten på hele fem prosent som et resultat av sykefravær, død og fravær fordi familiemedlemmer må pleies eller begraves.
Så mye som 20 prosent av befolkningen i Sør Afrika kan være smittet. Dødstallene stiger. En studie fra University of Cape Town fra 2202 regner med at så mange så mange som 710 000 mennesker vil dø i 2009 som følge av sykdommen.
Nasjonaløkonomisk er dette en katastrofe. I tillegg har aids ført til en del andre problemer som skaffer både myndigheter og andre ledere hodebry.
Kirkegårdene fylles opp
Nettstedet Independent Online melder for eksempel at av Johannesburgs 27 kirkegårder er 14 allerede stengt. Den enormt store Avalaon-kirkegården i Soweto, en nekropolis med 350 000 graver, fryktes å være full i løpet av fem år.
– De 13 kirkegårdene vi fremdeles kan bruke i Johannesburg-området vil være fulle innen 2010, sier direktørene for kirkegårder og krematoria i Gauteng-provinsen, Alan Buff til avisen Saturday Star.
En opplagt løsning ville være å få de etterlatte til å kremere sine døde. De fleste hvite går inn for en slik løsning. Men for en afrikaner ville kremasjon være et hån mot den døde og mot tradisjonell afrikansk religion.
Når et menneske dør går hun eller han over i forfedrenes åndeverden. Disse åndene er menneskenes budbringere til Gud og de kan også påvirke de etterlattes liv i god eller dårlig retning. Det gjelder derfor å holde seg inne med forfedrenes ånder og ofre til dem. Dette er en levende tradisjon, men ved å kremere et menneske, fjerner man ikke bare kroppen, man ødelegger ånden etter det også, og berøver seg selv en ”påvirkningsagent” både i dette liv og det hinsidige.
Forferdredyrkelsen
Med den latterliggjøringen av afrikansk kultur og tradisjoner som apartheid- regjeringen sto for er det neppe noen i det nye Sør Afrika som våger å ta belastningen med å innføre obligatorisk kremering av de døde. Tvert i mot jobber regjeringen iherdig for å skape stolthet rundt afrikanske kulturelle tradisjoner.
Forferdredyrkingen er også med på å gjøre begravelsen til en kostbar affære. Poenget med hele den staselige begravelsen er nettopp å blidgjøre den døde slik at ånden snakker de etterlates sak i åndenes rike. Men dette betyr også at selve sorgen får en praktfull ramme.
Det er høytidelig og begravelsen er full av kulturelle innslag. I ”vår” begravelse er det sangen som dominerer. En kvartett synger en serie salmer som lover et gjensyn med den døde i Jesu herlighet.
Selve jordfestelsen er hjerteskjærende.
Katharsis
– Vi begraver på den tunge måten, sier avdødes onkel og viser meg spadene. Så mens en forsanger synger en vakker zulu-salme og forsamlingen svarer med et refreng som stiger mer og mer intenst mot den glødende himmelen, tar hver og en av mannfolkene sin tørn med spadene. Tre-fire spadetak på hver. Jorden knaser mot kisten mens salmesangen bølger frem og tilbake mellom forsanger og koret. Jorda kastes på, flere hikster høylydt og familien sitter i sine markisetelt og stirrer som forstenet på at kisten blir borte i den røde jorda. Nesten alle gråter. Noen uler høylydt. Tårene triller nedover kinnene mine. Det er ingenting her som beskytter mot den vonde opplevelsen av sorg. Sorgen er usminket, real. Ikke som de feige norske begravelsene som sminker bort realitetene og beskytter oss mot våre egne følelser. Salmesangen stilner ikke før jordhaugen over graven er på plass, kransene dekker den fastklappede jorden og navneskiltet er festet slik at de pårørende finner igjen graven når de skal sette opp en støtte noen uker senere.
Jordpåkastelsen er en nærmest katharsisk opplevelse. Ved å la sannheten, døden bli så nærgående opplever i hvert fall vi norske det slik at vi blir nødt til å konfrontere våre egne følelser, sorgen. Dermed lever vi den ut og befris fra den.
Mat og fattigdom
Etter begravelsen reiser bilkortesjen tilbake til Diepkloof i Soweto for mottakelsen hvor hundrevis av mennesker møter opp. Alle skal bespises. I det som til daglig er en fattig afrikansk familie bugner det av mat. Potetsalat, grønn salat, kjøtt og innmat samt store mengder drikke. Gjestene tar med seg dynger av mat. For mange er det kanskje det eneste skikkelige måltidet helt til de besøker neste begravelse. Og likevel er det mye igjen når gjestene begynner å gå.
– Men når det er slutt risikerer de å sulte igjen, sier presten, – for da har de ikke penger til en gang å kjøpe det mest nødvendige.
Vår begravelse kostet rundt 20 000 kroner og er som sådan en middels dyr affære. For å ha penger til slike begravelser betaler folk inn penger til sparekasser som er opprettet spesielt til dette formålet. Mange sparer seg fordervet ved å være medlem i fire-fem slike forsikringssystemer.
Men om aids utarmer Afrika, makter noen å gjøre også dette til levebrød: Begravelsesbyråene og forsikringsselskapene tjener penger på tradisjonene. Alminnelige fattige, og dem er det mange av – 22 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen – blir bare fattigere.
