Samtidig fortsatte den anti-rasistiske bevegelsen og pressen å snakk om rasisme. Særlig i tilfeller der det kan se ut som om innvanderere rammes av grov urettferdighet fordi de er innvandrere brukte man ordet rasisme. Dette er dagens implisitte og fungerende definisjon av rasisme. Jeg vil takke Sosialistisk Verdenskafe for diskusjonen 2.oktober da jeg holdt det innlegget denne artikkelen er en kortversjon av. En særlig takk til Jacqueline Zuleta for å fungere som “djevelens advokat” i den debatten som fulgte i den åpne diskusjonslisten knyttet til Oslo SVs gruppe for etnisk likestilling. Så vidt jeg kan se finnes det en del grunner til at så mange synes det er vanskelig å snakke om rasisme. Dersom man synes det er vanskelig fordi det er et komplisert og vanskelig tema som kaller på følelser kan jeg forstå det, men det er også en del dårlige grunner til at man ikke vil snakke om rasisme.
Ordet “rasisme” ble visstnok laget av en tysker, Magnus Hirschfeld, i begynnelsen av 1930-årene. Dette sier ekspertene i det minste. Han utgav en bok “Rasisme” som et svar på utviklingen i Tyskland da Hitler vant frem og tok makten. I boka beskriver han de raseteoriene som fikk ganske stor utbredelse i Europa fra 1800-tallet av og frem til 1945. Hirschfelt gjorde noe alle gjør når man analyserer et saksforhold: han oppsummerte et stykke virkelighet og prøvde å sette et navn på det. “Rasisme” som ord består jo av “rase” og “isme” som betyr at noe settes i system, evt. overdrives. “Rase” – og ordets varianter i ulike språk – hadde på 1800-tallet hatt en bredere betydning som “folkegruppe”, men fikk etter hvert en mer spesifikk genetisk betydning.
Allerede her tror jeg at vi kan se at rasismetenkningen kom inn i et spor som viste seg å være – om ikke feil, så i hvert fall ensidig. For å se dette må vi gå opp hva Hirschfelt egentlig gjorde. Som nevnt må vi forutsette at han foretok en oppsummering av tendenser han så i samtiden. Resultatet av dette er forståelse eller begrepsdannelse. Dernest valgte han et ord han mente passet.
Nå er raseteorier bare en side ved den virkeligheten Hirschfeldt så på 1930-tallet. Det uhyggelige problemet han så utfolde seg er langt mer sammensatt. Dette ser vi bl.a. om vi leser Adolf Hitlers “Mein Kamp”. Her finnes det veldig lite om raseteori. Først skriver han om Tysklands svakhet og hvor dårlig det går. Han baktaler de vestlige demokratiene, o.s.v.
Når han første gang begynner å snakke om jødene, sier han at alle og enhver vi jo se at man står overfor “et helt annet folk”. De han sikter til er primært det store antallet østjøder som kom til Tyskland fra Polen og Russland etter 1880.
Hitler snakker også om raseteori , men nærmest i bisetninger, først og fremst snakker han om noe “alle vet”, noe “alle kan se”. Eller han uttaler seg som om han snakker om noe alle vet, men sier ikke en gang dette. Videre kommer en strøm av negative utsagn om jødene, de er uærlige, man kan ikke stole på dem, de er forbrytere, de utgjør et “problem”: jødeproblemet, et problem alle må forholde seg til. Men ikke noe sted bruker han mye tid på raseteoriene.
Hirschfeld burde kanskje sett mer på hva Hitler faktisk gjorde. Isteden lagde han en oppsummering som innebar at dette “handler om raseteoriene”, at det han så “egentlig” var et “utslag” av raseteoriene, o.s.v. Altså en dreining vekk fra den politiske og samfunnsmessige hverdag.
Etter krigen grep man fatt i rasismen som et onde man måtte forhindre at gjentok seg. Også her ble raseteoriene satt i sentrum. UNESCO sammenkalte konferanser av vitenskapsmenn som vedtok resolusjoner om at påstandene om at noen raser var overlegne var uvitenskapelige og savnet ethvert grunnlag. Når man fokuserte på teoriene var det til dels gode grunner for det: det vitenskapen sier har høy legitimitet i samfunnet. Og dette gjaldt særlig i tidlig etterkrigstid i Europa.
Dette vil jeg da si er grunnlag for ett av problemene når man snakker om rasisme. Da ordet ble dannet og fikk tanker knyttet til seg, forholdt man seg til en altfor snever del av den virkeligheten man prøvde å oppsummere, en virkelighet som selvfølgelig er langt eldre enn ordet “rasisme” som altså er en nydannelse.
Tenkningen på dette feltet ble også påvirket på andre måter av ideologi og tenkemåte i tidlig etterkrigstid. Fordi vitenskap hadde stor prestisje som veileder for mennesker – større enn i dag – i folkeopplysningens tjeneste – overdrev man tanken om at teorien var en slags “blueprint”, et forbilde som handlinger rettet seg etter. Teorien er programmet, handlingen er utførelsen av programmet, tenkte man. Kjenner du programmet kan du vurdere handlingen. Teorien formulerer grunnleggende prinsipper, handlinger er iverksettelser som får sin egenart fra teorien. Teori er overordnet, praksis er underordnet.
Mot dette kan man vise til eksempler på at eksplisitt teori bare er bortforklaringer, eller at man for å utøve det vi kaller rasisme ikke trenger det vi kaller for teori i det hele tatt.
Og da man i etterkrigstiden skulle prøve å forstå jødeutryddelsene førte denne skjevheten til at man grep fatt i én og bare en side av saken, raseteorien, det antatt ”vitenskapelige” grunnlaget for anti-semittismen. Resultatet av dette ble at rasismeforståelsen ble formalistisk. Den fokuserte på et slags prinsipp, en definisjon, en teori og så ikke at (det vi kaller) rasisme kan ytre seg på mange andre måter og kanskje særlig som en strøm av baktalelser uten noen systematikk annet enn at det er bestemte grupper som rammes. At en bevegelse samtidig hadde en avdeling for “vitenskapelige” innspill, endrer ikke på dette.
Formalismen åpnet igjen for det en kunne kalle formalistiske frikjennelser av innvandrerfiendtlig og rasistisk politikk. Dersom politikere forsikrer at de støtter prinsippet om likebehandling uavhengig av hudfarge, tro,nasjonal bakgrunn, m.m. går de fri for anklagen om rasisme, selv om de ellers kommer med en strøm av fiendtlige uttalelser egent til å utelukke og kontrollere. Dette har innvandrerfiendlige og reellt sett rasistiske partier som det norske Fremskrittspartiet levet høyt på. En kan bare overraskes over at den formalistiske frikjennelsen har fungert så effektivt i den norske offentligheten. En strøm av innvandrerfiendtlige uttalelser og utspill uten særlige forbehold og motvekt kan passere som ikke-rasistiske, blant annet takket være at de samme kommer med spredte uttalelser om at man er imot enhver rasediskriminering.
Her er det naturlig å stoppe opp og spørre: ja, hvordan skulle da disse erfaringene som ledet til dannelsen av begrepet “rasisme” vært oppsummert ? Jeg ville foreslå følgende definisjon:
Det å urettmessig utelukke, undertrykke eller tilintetgjøre personer med begrunnelse at de tilhører grupper som angivelig har egenskaper som er uforenelige med samfunnsdeltakelse overhode. Dette er da en generell definisjon, mer generell enn en definisjon som tar utgangspunkt i rasebiologi. Rasebiologi er bare ett eksempel på hvordan man – feilaktig – tilskriver gruppeegenskaper.
Som et eksempel: dersom det sies at Islam og kristendommen ikke kan sameksistere i Norge, og vi kan vise at dette er feil, betyr det at en slik oppfatning er rasisme. Den er feilaktig fordi den peker på en uforenelighet i “samfunns-sementen”: samfunnet kan ikke huse både kristendom og islam. Den peker – feilaktig – ut et element som må minimaliseres, endres eller fjernes for at ikke hele “samfunns-legemet” eller “samfunnsbyggverket” skal rase sammen.
Så kan man si: javel, javel, jeg forstår at Hirschfeldt tenkte for snevert. Han lagde sin oppsummering og lagde et ord “rasisme” og så fikk det en bestemt betydning som det senere har beholdt. Man kan ikke bare redefinere et ord som har fått en klar betydning.
Denne argumentasjonen har et poeng og den har ganske stor gjennomslagskraft. Da Henrik Lunde i Anti-Rasistiske Senter skrev boka “Aller ytterst” om norske høyreekstreme miljøer, ble han saksøkt av Inger-Marie Løkling, lederen av en av de aktuelle foreningene. Hun fremholdt da at hun aldri hadde sagt at folk med mørk hudfarge er mindreverdige. Hun hadde aldri sagt at noen raser er mindreverdige.Jeg ble bedt om å være sakkyndig vitne og prøvde argumentere for at hennes uttalelser var rasistiske i en utvidet forstand, ut fra nye definisjoner som har fått adskillig gjennomslagskraft.
Motparten hevdet imidlertid at “ordet rasisme er ikke ledig!”. Anti-rasister kan ikke bare ta det og bruke det på en nye måte. Mens vi vant frem i byretten, tapte vi i lagmannsretten. Og retten sa: det er greitt at dere kritiserer Anne Marie Løkling, men ikke kall hennes oppfatninger rasistiske, for “rasisme” betyr noe annet på vanlig norsk. Anklagen var at anti-rasister tok et ord som har fått sin betydning i forhold til jødeutryddelsene og drastiske diktaturer som kolonistyrene og apartheidsystemet, og så anvendte det på en helt annen virkelighet her i det demokratiske Norge.
Det vi gjorde, sa de, var å ta et ord som hadde sterke følelsesmessige og moralske assosiasjoner og brukte det urettmessig i en sammenheng der det ikke hørte hjemme. Jeg synes det er en utfordring å svare på denne innvendingen. Jeg tror allikevel at de som står for en slik “ordet er ikke ledig”-holdning tar feil. Også fordi det alltd er kamp om ord: det er ingen som ”eier” en bestemt språkbruk. Det er helt legitimt å søke å “ta rasismebegrepet tilbake” ved å insistere på å beholde ordet “rasisme”.
I tillegg er det naturlig å peke på at en bredere definisjon av rasisme enn den som fokuserer tro på biologiske forskjeller er på vei inn i ordbøkene, er vedtatt av norske myndigheter i samband med Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering, og er lagt til grunn i internasjonale overenskomster.
En av de aller viktigste grunnene til at mange nøler med å bruke ordet rasisme når man snakker om innvandreres problemer er allikevel at anklagen er for stor. Anklagen kan være så stor at all diskusjon opphører. Samfunnet makter rett og slett ikke til å forholde seg til den, og velger å undertrykke den.
En kan si det slik at bare antydningen om rasisme gjør at den som blir anklaget føler seg utelukket fra det moralske fellesskapet. Dette er en anklage verken anklageren eller den anklagede greier å forholde seg til. Forsøk på å drøfte det strander. Å si at personer eller institusjoner er rasistiske i Norge i dag, er en anklage som er så alvorlig at det betyr å utelukke noen fra det moralske fellesskapet. Dette vil de fleste unngå.
Det er åpenbart at dette er en veldig tvilsom begrunnelse. Først må man sjekke om en anklage er sann og rimelig, og så evt. fremføre den. Dernest kommer spørsmålet om hvordan man skal fremføre den og håndtere folks reaksjoner. Hvis man derimot i utgangspunktet tilpasser en anklagen til folks reaksjoner, berøver man seg jo mulighetene til å si noe folk kanskje absolutt vil avvise men som ikke desto mindre kan være sant.
Jeg tror det er viktig å beholde ordet rasisme som oppsummering av en del tendenser i Norge, delvis av grunner fremført i det foregående, delvis fordi vi ikke har noe annet ord som dekker våre assosiasjoner. Dersom vi kutter ut ordet ”rasisme” kutter vi av forbindelsen til historien. Vi hevder kategorisk at Norge i dag representerer et sted og en tid der det som skjer ikke kan være “av samme slag” som det som er skjedd i Sør-Afrika, i mellomkrigstidens anti-semittisme, i Hitler-Tyskland, i USA (særlig i sørstatene frem til 1964). Men er det noen grunn til å tro at “ i dag er alt annerledes” og “det kan ikke hende i dag”?
