Yasir Arafats død blir markert med sorg over hele verden. Selve symbolet på det palestinske folk har gått bort. Gjennom 40 år kjempet han for opprettelsen av en palestinsk stat.
I løpet av forrige århundre oppsto mange revolusjonære nasjonale ledere, men i den moderne verden var Arafat fremst blant dem alle. En helt spesiell forpliktelse overfor det palestinske folk var kjennetegnet på Arafat. Til tross for kritikken som ble rettet mot ham som statsleder, kan det sies at Arafat ikke bare utgjorde håpet for palestinere, han var også et håp for andre undertrykte mennesker i verden. Arafats liv beviste for verdenssamfunnet at folkets vilje er sterkere enn all verdens våpen og makt.
Yasir Arafat sin begravelsesferd startet i Paris og gikk gjennom fødebyen Kairo, før den til slutt endte i Ramallah, der han ble midlertidig gravlagt. Det er grunn til å tro at en dag vil bli stedt endelig til hvile i den østlige delen av den framtidig uavhengige hovedstaden Jerusalem.
Arafat lovet en egen stat til Palestina. Han har hatt strategier og planer for å oppnå målet, men klarte ikke å komme i mål før han døde. Men det at Palestina er anerkjent som egen stat, er en seier i seg selv. Det å ha fått verdenssamfunnets oppmerksomheten for palestinernes sak, er en seier. Å skape en nasjon, det har Arafat klart. Han ønsket å få de palestinske flyktningene til å komme tilbake, men lyktes ikke med det. Men som en palestinsk flyktning sier: ”Arafat er ikke slutten, han er en ny begynnelse for oss palestinere. Yasir Arafat skapte frihetskjempere av flyktninger.”
Mange statsoverhoder ble sendt til begravelsen, men statsministeren i Israel ville ikke ha en ”terrorist” begravd i Jerusalem. Hvem som er terrorist avhenger uten tvil av øyet som ser. Folk som er undertrykt og kjemper for sine rettigheter må leve med større problemer og utfordringer for å nå målet. Konflikten i Midtøsten er et tydelig bevis på at verdenssamfunnet må involveres i en hver krig slik at stemmene til de undertrykte blir hørt.
Mange etniske minoriteter bosatt i Norge har på en eller annen måte erfaring med politisk undertrykkelse fra sitt hjemland. Denne fellesnevneren får dem til å støtte Arafat og hans kamp. Mange ser fram til den dagen da hans sjel vil hvile i Jerusalem.
Undertegnede mener regjeringen i Norge bør restarte fredsmeglingen i Palestina på alle mulige måter. Nobels fredspris var ikke nok, det norske folk har ennå mer å bidra med når det gjelder realiseringen av Arafats drøm. Det palestinske kultursenteret i Ramallah kan kanskje bli bygd med assistanse fra den norske regjeringen, som en gest til den genuine rolle som ble spilt av Norge til å skape fred i Palestina?
Selv om USA og Storbritannia nå er tvunget til å innse at det ikke er Bin Laden som er problemet i Midtøsten, men at konfliktene i området er forårsaket av historisk urettferdighet av palestinerne gjennom Israels okkupasjon. Det er dette som er kilden til sinne, aggresjon og negative handlinger. Fred må komme til Palestina for å få bukt med dette. Det nytter ikke å angripe Irak eller andre land, men man må heller finne en løsning på Palestina-konflikten.
