- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Her er den andre delen av et foredrag som ble sendt i NRK P2-akademiet. Første delen ble publisert i nr 10 av Utrop.
Det er mange mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge i dag som gjerne skulle sett flere medieoppslag og debatter om integrasjon der ”the good guy” ble bedre representert.
Hvis vi et øyeblikk forlater det eksplisitte rasismetemaet, og retter oppmerksomheten mot den norske debatten om integrasjon av innvandrere, ser vi flere andre ”bad guys” med innvandrerbakgrunn tre frem.
Den første er den unge voldelige mann med tilhørighet i gjengmiljøet i Oslo. Den andre er den fundamentalistiske imamen, eller bredere, den mannlige 1. generasjons innvandrer som undertrykker sin kone, sine døtre og som ønsker å isolere seg selv og sin familie fra alt som er ”norsk”. Det er i all hovedsak disse stereotypiene, samt den kvinnelige varianten der jenter og mødre med minoritetsbakgrunn blir tillagt ”offer”-rollen, som har vært fremme i debatten.
Den altoverveiende referanserammen for disse stereotypiene, og den moralske panikken de skaper blant mange etniske nordmenn, er antakelsen om uforenlig forskjellighet basert på etnisitet eller religion.
Ingen kan ta fra norsk-somaliske Kadra og andre unge jenter med muslimsk bakgrunn deres modighet og styrke ved det å stå fram og fortelle om kvinne- og menneskeundertrykkende praksiser som tvangsekteskap og omskjæring av kvinner innad i enkelte minoritetsnettverk. Det de forteller om er viktig og bør diskuteres offentlig.
Det man kan stille spørsmålstegn ved er måten disse temaene har blitt iscenesatt på. De fortolkes som regel innenfor en dikotomi hvor personer som Kadra og norsk-pakistanske Shabana Rehman blir sett på som a-typiske, modige personer med minoritetsbakgrunn. Dagsorden settes, og offentligheten får lite å vite om de feministene med minoritetsbakgrunn i Norge som faktisk har kjempet både mot tvangsekteskap og mot omskjæring i mange år.
Krav om at innvandrere ”må lære seg norsk”, at vi trenger ”innvandrerregnskap”, og det gjennomgående fokuset på ”pakistanske ungdomsgjenger”, ”tvangsekteskap”, ”omskjæring”, ”skaut” og ”fundamentalistiske muslimer”, har fram til nå vært de sentrale stikkordene i den norske innvandrings- og integreringsdebatten. Debatten virker på samme tid kulturessensialistisk og individualistisk. Den virker kulturessensialistisk fordi den dominerende tilnærmingen til innvandrere er at deres handlinger er programmert av deres etniske eller religiøse tilhørighet. Den virker individualistisk fordi den implisitt bygger på en modell om det frie individ, om individet som løsrevet fra familie, fra tradisjon, og fra bindende sosiale relasjoner.
Det paradoksale er at modellen om det frie individet som debatten bygger på og implisitt settes opp som et ideal, anses som noe utpreget ”norsk”. Og dermed er vi tilbake i kulturessensialismen igjen. Vi er norske, frie, likestilte borgere, mens de, de andre, er fanger av etnisitet, tradisjon og religion.
Mens vi i Norge lett kan fraskrive oss et politisk ansvar for den gamle og universelle rasismedefinisjonen fordi vi aldri har vært et kolonialistisk land og på grunn av vår motstand mot naziregimet og dets raseideologi, er dette vanskeligere i forhold nyere tilnærminger til rasisme.
Rasisme forstått som kulturessensialisme, som en idé om at kulturer er fundamentalt forskjellige, at de ikke passer sammen, er langt mer problematisk å avvise som et innflytelsesrikt fenomen i Norge. Framgangen til Fremskrittspartiet de siste 15 år samt de forestillinger som avtegner seg i en rekke politiske utspill i forhold til innvandrere også i andre politiske partier, synes nettopp preget av en slik forståelse om at det landet ens foreldre er født i determinerer ens egne tankemønstre og handlinger.
For å studere denne formen for rasisme har det liten hensikt å ”lete inne i hodene” til folk etter fortolkninger og klare argumentasjonsrekker. Den er relatert til nasjonsbygging, til verdenhistorie, til den ”naturligheten” vi forbinder med nasjonal identitet og nasjonale særtrekk. Dette betyr også at den ikke er noe utpreget ”norsk” fenomen, men snarere et bredt fenomen knyttet til nasjonalstatsbyggingen. Den er sosialt konstruert og sosialt reprodusert. Den er flytende, utpreget praktisk i sin natur og iverksettes på ulike måter og i ulike grader i hverdagslivet.
Det vi lærte på skolen på 1950- og -60 tallet om Afrika og om folk i andre verdensdeler enn Europa var preget av en forestilling om europeere som erobrere og de mest utviklede folkeslag. Dette er derved en del av mange nordmenns hverdagskunnskap, og noe som sitter ”dypt” i vår fortolkning av omverdenen. I dag forholder vi oss sjelden kritisk til denne sosialiseringen som blant annet bidro til at ”negre” ble sett på som hungersofre og uutviklede svarte kropper.
Ved å unngå å forholde oss kritisk til vår egen historie og perspektiv på omverdenen, blir det også lettere å stilltiende vende seg bort når mennesker med mørk hudfarge bli nektet inngang på utesteder eller når de blir kalt ’svarting’ eller ’pakkis’ på gata eller på skolen.
Rasistene er og forblir de andre, de mer ekstreme. Selv om noen individer åpenbart har en rasistisk ideologi om at enkelte raser er overordnet andre, er de mer utbredte oppfatninger om forskjellige kulturer antakelig det som sterkest bidrar til å opprettholde og legitimere forskjellsbehandling og eksklusjon i hverdagslivet.
Et samfunnsmessig perspektiv på rasisme bidrar ikke til å frita enkeltmennesker for ansvaret for diskriminerende handlinger, men retter søkelyset på hvordan samfunnets institusjoner, mediene, og politikken monopoliserer bestemte tolkninger av innvandrere, som igjen legitimerer annerledes-gjøringen av mennesker med minoritetsbakgrunn i hverdagslig sammenheng.
Slik det hittil har artet seg, har den norske innvandringsdebatten gjennom kontrasteringen med innvandrernes kulturer styrket ideen om at det å være ”norsk” er svært viktig.
I denne kontrasteringen blir det ”norske” forstått som idealer om likhet, frihet og likeverdighet, de vestlige modernitetsidealer, mens selve kontrasteringen illustrerer hvordan disse idealene ikke følges når det gjelder vår oppfatning av innvandrerne. De kan aldri bli norske i en slik debatt, og de som blir ansett som ”lik oss” er dømt til å bli sett som a-typiske representanter for innvandrerbefolkningen.
Nå, i år 2004, kan det se ut som om dette mønstret begynner å rakne. De a-typiske innvandrerrepresentantene har blitt flere, og derved også vanskeligere å kategorisere som a-typiske. Flere unge mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn har blitt synlige i det offentlige rom; som journalister, stand-up komikere, politikere, idrettsstjerner og ungdomsarbeidere.
Selv om mange av disse fortsatt opplever at de blir eksotifisert og først og fremst sett på som innvandrer-representanter, nekter de å bli satt i en enten-eller posisjon i forhold til sin norskhet/ikke-norskhet.
Disse unge menneskenes stemmer og deres handlinger er avgjørende for at vi skal komme vekk fra en innvandringsdebatt som i for lang tid har kulturalisert innvandrere, normalisert hvite nordmenn, og tillatt oss å se på rasisme som et individuelt fenomen.
Jeg spår at vi i den gryende debatten mellom mennesker med minoritetsbakgrunn som selv er født og oppvokst i Norge i en helt annen grad enn tidligere vil komme til å se ulike ideer om betydningen av rasisme, solidaritet, etnisitet, religion, kjønn og klasse, brynes mot hverandre i det offentlige rom.
En slik debatt, som i større grad enn tidligere vil komme til å bli styrt av minoritetene selv, vil i seg selv bidra til å bremse den kulturalessensialismen vi har sett de siste årene.
Samtidig som dette vil føre til at innvandrere ”menneskeliggjøres”, kommer vi også til å se hardere konflikter om ideologi, identitet og om politiske strategier i forhold til majoritetsbefolkningen.
