Det sier forsker Kari Telste ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo.
Telste var innleder på en konferanse om velferdsforskning i Oslo 25. og 26. oktober. I dagens medier blir ofte innvandrergjenger satt opp mot det mer uskyldige 1950-tallet, der barneoppdragelsen var strengere, kvinnene var hjemmeværende og samfunnet mindre komplisert.
– Den gjengse oppfatning er at sosiale problemer blant annengenerasjons innvandrere har ført til økt voldsbruk i byene. Det skapes et bilde i pressen om at voldelige gjenger er fremmed for norsk kultur, og av at det hovedsakelig er innvandrerungdom som er engasjert i disse oppgjørene.
– Sannheten er at bare et lite antall av dem er aktive i gjenger. Norsk ungdom former også gjenger eller deltar i etnisk blandete gjenger, sier Kari Telste, som har gått gjennom klipparkiver fra 1950-tallet og alle aviser i Atekst i perioden 1996-2003.
Fra hærverk og tyveri til personangrep
– Selv om mediene kan ha rett i at volden har økt de siste ti årene, er det noen interessante paralleller til siste halvdel av 1950-tallet, påpeker Kari Telste.
– Både her i landet og andre steder var 1950-tallet en tid da ungdomskriminaliteten skjøt fart. Overskriftene var preget av guttebander som stjal biler for moro skyld. Den gang som nå var det lett å få tak i våpen. Men definisjonen av vold har endret seg:
– På 1950-tallet så vi økning av biltyveri, hærverk og nasking. I dag hører vi om økning i ran, bruk av trusler og pengeutpresning. På 1950-tallet ble vold hovedsakelig definert som angrep på eiendom, mens det i dag er personangrep som dominerer.
– Når en sammenligner dagens gjenger med gjengene på 1950-tallet må en også ta hensyn til at de statistiske kategoriene endrer seg avhengig av hvilke handlinger som blir definert som kriminalitet.
Rettferdige eller voldelige gjengoppgjør?
– De siste årene har Oslo-avisene fortalt dramatiske historier om oppgjør mellom rivaliserende gjenger, der innvandrerungdom blir framstilt som skurkene. Selv om det har forekommet både drap og regelrette henrettelser, ender de fleste sammenstøtene uten alvorlige voldshandlinger, sier Kari Telste.
Hun understreker at vold er et effektivt redskap til å tvinge fram respekt gjennom å skape frykt. Den generelle bildet som mediene skaper er at ungdommen har blitt mer brutal, volden grovere og at ungdomskriminaliteten øker.
Selv om det ofte understrekes at ”de bare skyter på hverandre”, ligger det under at det bare er et spørsmål om tid før uskyldige mennesker rammes.
I dag er det oppgjørene mellom rivaliserende gjenger som dominerer overskriftene. På 1950-tallet ble slike gjengoppgjør knapt nevnt. Dette betyr ikke at de ikke eksisterte. Folk som vokste opp på den tida forteller ofte om tøffe gatekamper mellom gjenger som kjempet med stokker, kniver, pil og bue eller til og med skytevåpen.
– Historiene kan minne om dagens gjengoppgjør, men forståelsen har endret seg. På 1950-tallet ble de bare en sjelden gang nevn i mediene, oppfattelsen den gangen var at det dreide seg om ”ridderlige” oppgjør for å måle krefter. I dag blir disse oppgjørene framstilt som farlige kriger og voldelige kamper.
– Gjengbegrepet er også forandret. Det blir mer og mer knyttet til innvandrerungdom i stedet for til barn og unge.
Den typiske kjeltring
– På 1950-tallet ble det tegnet et bilde av skurken som en skyteglad biltjuv og bandemedlem fra østkanten i Oslo, fortsetter Kari Telste.
– I dag er det en ung mann av utenlandsk – ofte pakistansk – opprinnelse, med mørke muskler, gullkjeder og sportsbil. De typiske gjengmedlemmene er konstruert som ”de andre” i motsetning til ”oss”. Muskelbunten hentyder til en ekspressiv og voldelig maskulinitet, en skyteglad mann som heller hører hjemme blant gangstere i USA, enn i vårt fredelige hjørne av verden.
Ord som hevn og ære leder samtidig lesernes tanker til den mer primitive mentaliteten på landsbygda i Pakistan. Beskrivelsen gir et flertydig bilde av det typiske gjengmedlemmet, basert på både frykt og fascinasjon.
– Gjengene kan i en viss forstand bruke mediene til å få fram hvor farlige de er. En ekspressiv maskulinitet understreker makt og krefter, og spiller på folks fordommer og frykt. Dette stereotype bildet skaper et menneske som både er definert som kriminell og som avviker fra det norske. Han mislykkes i å bli som oss. Hans fremmedartete utseende og opptreden utfordrer verdiene og normene i det norske samfunnet.
– Den primitive og fysiske maskuliniteten avviker fra et ansvarlig, kontrollert og rasjonelt mannsideal – lettjente penger og store biler strir mot et ideal om nøysomhet og moderasjon.
Mødrenes unnfallenhet
I 1999 ble det i avisspaltene fokusert på mødrene til innvandrerungdom og behovet for norskkurs. Nyhetene skapte et inntrykk av at mødrene hadde sviktet fordi de ikke kunne norsk – og fordi foreldrene ønsket å opprettholde sin egen kultur.
Dette ble brukt som forklaring på at ungdommene droppet ut av skolen og hadde problemer med å få jobb. Av den grunn søkte de mot gjenger og kriminalitet. På samme måte ble 1950-tallets gjengmedlemmer forklart på bakgrunn av arbeiderklassebakgrunn, enslige mødre og mangel på farsautoritet. Tanken var at guttene som deltok i disse gjengene var sosialt marginalisert og hadde problemer med å tilpasse seg middelklassens verdier.
– I virkeligheten viste det seg at mange av dem kom fra gode og ”velsituerte” hjem. Dette skapte diskusjon i pressen om foreldrerollen. Noen mente at foreldrene kanskje var for selvopptatte, og problemstillingene ble etter hvert langt mer nyanserte, sier Kari Telste.
Brutal, men uskyldig
Kari Telste har blant annet sammenlignet ordbruken i dagens aviser med 1950-tallet.
– For 50 år siden ble ofte ord som nasking eller hærverk brukt for å beskrivene gjengene, mens de i dag omtales med krigs- og kampmetaforer. På 1950-tallet ble de unge beskrevet med ord som ville forbryterspirer, og dette henspeilte på at de var usiviliserte og primitive, ute av kontroll og farlige, ikke helt voksne.
– Men i dette lå også et håp om at de kunne komme på rett kurs igjen – at de ville kunne bli temmet og kultivert. Dette er imidlertid helt annerledes i dag, fordi språkbruken er med å beskrive disse ungdommene som alvorlig kriminelle.
– Den harde kjernen er i 20-åra og til og med over 30, og inntrykket er at de er fanget i en endeløs spiral av vold og hevn. På denne måten blir et komplekst problem redusert til en forenkelt definisjon av maskulinitet og av en kultur som er statisk.
I motsetning til 1950-tallets beskrivelser er det ikke lenger noe håp; unge innvandrergutter vil aldri blir voksne. Avvikerungdom blir både et symbol og et symptom på hva som er galt i samfunnet, og forteller dermed mer om frykt og engstelse i Norge enn om ungdommen selv, avslutter Kari Telste.
