Veerappan er blitt beskyldt for å ha smuglet elfenben til en verdi av 2,6 millioner dollar og sandaltre, en beskyttet tresort, til en verdi av 22 millioner dollar. Han hadde tilhold i skogene mellom delstatene Karnataka og Tamil Nadu i sør India.
Med over 100 mennesker i sin bande, hersket Veerappan over skogene i sør, og meiet ned alle politioffiserer og skogstjenestemenn som kom i veien for ham. Han hadde fått en Robin Hood -image ved å dele ut penger til landsbybeboere i skogene.
Tyvjakt og smugling
Veerappan ble født i 1952 i en familie som drev med kvegdrift i landsbyen Gopinatham i Karnataka. Han ble innviet i tyvjakt av sin onkel da han drepte sin første elefant som 14-åring. Han ble fanget, men kom seg unna.
I 1986 flyktet han fra fengselet ved å drepe fire politimenn og en skogsvokter. I mai 1990, etter at Veerappans smugling og tyvjaktaktiviteter hadde økt i omfang, og han hadde drept flere skogsvoktere og politioffiserer, etablerte Karnataka og Tamil Nadu spesielle politistyrker som skulle finne ham. I april 1993 ble en buss som fraktet tamilske politimenn sprengt og 22 mennesker døde.
I juli 2000 kidnappet han filmstjernen Rajkumar. Delstatsregjeringer i Tamil Nadu og Karnataka måtte gå med på hans premisser, før han satte filmstjernen fri etter flere måneders fangenskap. Politisjef C. Dinakar i Karnataka påsto at delstatsminister S.M. Krishna hadde betalt ca 33 millioner kroner i løsepenger, for å få Rajkumar frigitt.
I august 2002 fulgte Veerappan opp med å ta til fange, H, Nagappa, en tidligere Karnataka minister. Han krevde penger og løslatelse av sine menn for å frigjøre politikeren, og sjokkerte landet med å drepe ministeren når hans krav ikke ble innfridd. Dusøren som de to nabodelstatene hadde utlovet ble hevet til 8,4 millioner kroner.
Antall mennesker han hadde tatt av dage steg til 124. I de 30 årene han holdt til i de tette, tropiske skogene i sør-India, hadde han drept over 200 elefanter for deres støttenner. Da elefantene forsvant og salget av elfenben ble forbudt, begynte han å hogge ned skogen for dyrt sandaltre, og solgte trærne for en formue.
Jakten på Veerappan
Da K. Vijay Kumar tok over som leder av de spesielle politistyrker som jaktet på Veerappan i oktober 2003, var banditten meget redusert. Dette var andre gangen politioffiseren hadde forsøkt å fange Veerappan. I 1993, da mannen var på sitt mest destruktive, brukte Kumar flere måneder på å spore ham.
Da han fikk ansvaret igjen, var han forsiktigere. I stedet for å bruke makt, prøvde han å infiltrere Veerappans indre sirkel. Menn poserte som busskonduktører, snekkere og handelsfolk og ble en del av den lokale befolkningen. Medlemmer av spesialstyrkene traff medlemmer av Veerappans bande forkledd som landsbyfolk, og fikk tak i informasjon om hans medisinske status.
Fellen som lokket ham
Det var kjent at han led av sukkersyke. Men han hadde også fått synsproblemer i det siste. Dette gjorde at han måtte oppsøke medisinsk hjelp utenfor skogen. Han holdt også på å få grønn stær på det ene øyet.
Etter at de hadde kjempet mot politistyrkene i mange år, var det bare tre menn igjen i kjernen av hans bande. Sethukuli Govindan (40), Chandre Gowda(35) og Sethumani(35). Govindan og Gowda kjempet om makten. Govindan hadde begynt å drømme om å ta over etter Veerappan. I desperasjon hadde Veerappan bestemt seg for å rekruttere folk fra tamilske organisasjoner som Tamil Nadu Liberation Army(TNLA).
I alle år hadde politistyrkene fra Karnataka og Tamil Nadu operert hver for seg, noe Veerappan utnyttet. Kumar fikk til et samarbeid mellom de to politistyrkene. De visste at han kjente skogen på 6000 kvadrat km bedre enn noen andre. Planen deres var å dra ham ut av sitt gjemmested. De sendte tropper til Sathyamangalam skogen i Tamil Nadu og Kollegal skogen i Karnataka, slik at Veerappan og hans gjeng måtte flykte til mindre ugjennomtrengelig skoger der det var lettere å finne dem.
Kumar visste at Veerappan trengte behandling. En politimann tok kontakt med kjernen og tilbydde bruken en ambulanse, slik at lederen kunne reise inkognito. Veerappan foretrakk å reise bare på mandager og onsdager, så reisen ble fastsatt til mandag 18. oktober eller onsdag den 20.
På mandag 18. oktober, etter å ha funnet ut at sjåføren var til å stole på, gikk Veerappan med på å ta ambulansen fra et sted i nærheten av Dharmapuri skogen. Han var kledd i hvite klær og hadde klippet av sin karakteristiske bart for å slippe å bli gjenkjent.
På en ensom veistrekning åtte kilometer unna nær Papparapatti landsby, sto politiet og ventet på ham. Ambulansesjåføren stoppet bilen og løp vekk. Kumar ropte i megafon og ba gjengen overgi seg. Veerappan og gjengen svarte med å avfyre skudd. Spesialstyrkene kastet en håndgranat inn i ambulansen og skjøt alle fire i bilen.
Dagen etter sto 20 000 mennesker i gaten som ledet til Dharmapuris sykehus for å få et glimt av den beryktede smugleren. Mange kom til begravelsen i familiens gravsted i Moolakadu i Tamil Nadu.
Med hans død har den lange jakten kommet til ende, men det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål. Hvilke politiske forbindelser hadde Veerappan som gjorde at han fikk operere i skogen så lenge? Ble han drept i stedet for å bli tatt til fange fordi politikere var redde for hva han ville si?
Gruppen People’s Watch, en ledende menneskerettighets gruppe i Tamil Nadu, har bedt om at Veerappans død etterforskes. Gruppen sier drapet kunne vært unngått. I et intervju med BBCs tamilske sending sa Henri Tiphagne, leder av People’s Watch, at de 100 politioffiserene som sto rundt ambulansen kunne fått Veerappan til å overgi seg, eller bare skutt ham uten å drepe.
Veerappan hadde flere ganger fortalt journalister at han hadde samarbeidet med ledende politikere og bestukket politimenn, og at han ville røpe alle detaljer hvis han ble tatt til fange.
Ifølge Tiphagne kunne beskyldninger om hans tilknytning til ledende personer i Tamil Nadu og Karnataka ikke granskes nå når Veerappan var død.
