For Kerry var det alfa og omega å kunne ta en seier i enten Florida eller Ohio, de to viktigste vippestatene som kunne vende valgresultatet til hans fordel. 274 kontra 252 valgmenn ble imidlertid resultatet i favør av Bush, og med det fire nye år i det ovale kontor, et slitt republikansk slagord som er blitt en realitet for cowboyen fra Texas.
Han klarte det hans far ikke maktet for 12 siden, nemlig gjenvalg. Bushs seier markerer starten på en ny etappe innen amerikansk politikk, og ikke minst i forholdet til Europa. For det er ingen tvil om at den sittende amerikanske presidenten ikke er en populær mann på det gamle kontinentet, men har en desto større stjerne i hjemlandet. Ja, i hans tilfelle så går det an å bli profet i eget land.
”Born again Christians”
Bush selv er en representant for en stor generasjon av amerikanere som har gått tilbake til de kristne grunnverdiene etter hippietid, radikalisering og 80-tallets egosentriske materialisme. Såkalte ”born again Christians” – nyfødte troende – stemte massivt denne gangen og var kanskje tungen på vektskålen, mobilisert akkurat tidsnok til å redde den sittende presidenten.
En meningsmåling CNN gjorde på valgdagen viste at moralspørsmål ble avgjørende foran andre viktige emner som økonomi og terrorisme. Irak-situasjonen kom helt nede på en fjerdeplass. John Kerry feilet grundig med å sanke stemmer til sin hovedagenda økonomi og arbeidsplasser.
Amerikanske velgere ga nytt mandat til den presidenten som under sin regjeringstid har mistet flest arbeidsplasser på 40 år. Religion og moral er blitt viktigere enn penger i verdens enerådende og økonomiske supermakt.
I sine taler appellerer begge nå til ”forbrødring og enighet.” Vinneren sier seg ydmyk i seierens sødme og lover ”han vil jobbe hardere enn noen gang for å bli en president for alle amerikanere.” Kerry, så nær men likevel så fjernt, takket valgmedarbeiderne og oppfordret demokratene ”til å leve etter idealene som de kjempet for i valgkampen.”
Stemningen hos valgtaperne virket nesten oppgitt og alt annet enn optimistisk. Fire nye elefantår (elefanten er republikanernes maskot, red. anm.) reduserer betraktelig sjansene for en demokratisk president i 2008. Først og fremst fordi Bush og republikanerne har kommet styrket ut av dette valget, men også fordi den demografisk-politiske stemningen viste seg avgjørende i år.
Spansktalende stemmer konservativt Afro-amerikanerne, som er blant USAs etniske minoriteter som stemmer mest demokratisk, ser ikke ut til å høyne valgdeltakelsen.
Den nest største minoriteten, de spansktalende amerikanerne, stemmer som oftest konservativt. Sterkt katolske og med sterke familieverdier er de som skapt for republikanerne. Og når de om 15-20 år vil ha overtatt som landets største etniske minoritet skjønner man kanskje hvorfor USA er blitt, og kan i lengre tid forbli en konservatismens høyborg.
Her i Europa er det en slags blandet overraskelse og nesten oppgitthet over høyredreiningen på andre siden av Atlanteren. Britiske aviser har vært nærmest hånfulle i sin kritikk av de ”59 millioner som kunne ta så feil.” Her på det gamle kontinentet får man nesten avsmak av koblingen religion/moral og politikk.
For mens USA i sterkere grad går i retning nykristen konservatisme, forbyr franskmenn religiøse symboler i det offentlige skoleverket samtidig som EU insisterer på en grunnlov basert på sekulær humanisme, der abortloven og homofiles rettigheter kan bli begrenset.
Allikevel regnes det som selvfølgeligheter på vår side av Atlanteren. Religionsgapet er egentlig bare interessant, det er først bekymringsfullt hvis det skulle føre til såpass store kulturpolitiske forskjeller at samarbeidet mellom de to store blokkene i den vestlige verden skulle forsures.
Syria eller Iran neste?
Etter 9. september 2001 har USAs aggressive utenrikspolitikk skaffet landet flere uvenner enn tilhengere. Bushs administrasjon er kanskje den mest høyre-vridde på mange år. Synet på homofilt ekteskap, abort og leflingen med USAs moralske majoritet har gitt grunn til sterk skepsis på vår side av Atlanteren. Irak-krigen og USAs ”verdenspolitiholdning” gjorde forholdet mellom supermakten og Europa til tider svært kjølig og anstrengt, for ikke å snakke om araberverdenen.
Bushs egen personlige holdning om at han er rettledet av ”the big man up there” for å gjøre verden til et sikrere og friere sted, gir vind i seilene til de som beskriver presidenten som en ”moderne korsfarer”, ute etter å tvinge vestlige idealer og styresett på landene i Midt-Østen. De mest pessimistiske av politiske analytikere spør seg nå om Syria eller Iran kan være nestemann på listen.
For amerikanerne gjelder det å beskytte seg selv og sitt land. I denne nye, farlige tidsalderen er det meste tillatt. Ta fienden på hjemmebane og jakte på dem i god texasaktig sheriffånd. George W. Bush har vokst med oppgaven som han så utakknemlig fikk slengt i fanget den dagen World Trade Center ble lagt i grus, og da får talefeil være talefeil, manglende kunnskaper være som de er og gale uttalelser det samme.
For en mann som kaller pakistanere for ”pakkis” på CNN, for så å be om unnskyldning for dette, kan ikke være annet enn en likandes kar, i hvert fall ikke for 59 millioner stemmeberettigede.
Naboen din
For de 51 prosent som stemte på Bush gjorde det også i stor grad på grunn av image. En troende kar og en svigermors drøm. En mann som likegodt kunne vært naboen din, men som i stedet sitter i Det hvite hus og leder verdens eneste supermakt og ”krigen mot den usynlige fienden”.
De 49 prosentene som stemte på Kerry fortviler. De så en Kerry som ikke klarte å fokuserte på moral-spørsmålene som avgjorde hele valget og ikke var ”all-american” nok, i det han ofte satt med champagneglass og pratet fransk med utenlandske pressefolk.
Om fire år kan en tidligere filmstjerne pushes fram som kandidat, noe som vil trenge en grunnlovsendring. For denne mulige kandidaten, som skal ta opp hauk-arven etter Bush er ikke fra tjukkeste Midtvesten eller snakker med sterk Texas-dialekt.
The Terminator
Han er født i Østerrike, men har levd ut den amerikanske drømmen og kan bli landets første utenlandskfødte president, om republikansk enighet samt Terminator-filmenes popularitet vil tillate denne lovendringen.
Og hvis USAs utenrikspolitikk betyr ”hasta la vista, baby” for flere av de utpekte i den såkalte ondskapens akse, så kan Arnold være mannen. I likhet med Bush er han for sterkt lederskap og nyter forholdsvis stor popularitet som republikansk guvernør i et California som stemte veldig demokratisk.
Men politisk står han ganske fjernt fra presidentens verdikonservatisme i bla homofili, våpenkontroll- og abortspørsmålene, noe som kan koste ham plassen i Det hvite hus.
Senator John Mc Cain vil sikkert gå for sin tredje valgkamp i håp om å bli republikanernes neste kandidat. Han står nærmere Bush-administrasjonens sterkt høyrevridde politikk, om enn noe mer moderat. Grunnet hans omfattende politiske erfaring vil mange velgere se ham som et bedre alternativ enn eks-action helten.
Republikanerne vil uansett trenge en som kan vise lederskap, bevege administrasjonen i retning sentrum (for å tekkes Europa og unngå valgtilbakeslag om ting ikke skulle gå bra i Bushs siste fire år) men ikke i den grad at man mister for mange velgere fra USAs kristne høyre, som til de grader har blitt en mobiliserende grasrotbevegelse.
Blir Hillary president?
Hva så med demokratene? Kerry har uttalt at han ønsker seg en ny runde ved neste korsvei, men får tøff kamp av den som kan bli USAs første kvinnelige president, Hillary Clinton.
Hillary har til nå fire år på kongress- og senatnivå, og begynner virkelig å bli god på det politiske spillet. Hvor ofte kan hun ha påvirket ektemannen i viktige avgjørelser under hans åtte år som president? Smaken av makt er som oftest søt og Hillary vil spille høyt på sympati og likestillingskortet.
Spørsmålet er om den moralske majoriteten, de 59 millionene som ble utskjelt av britiske tabloider for å ha valgt den likandes og konservative kristne Bush, vil la seg sjarmere av en liberal kvinnelig kandidat og satse landets fremtid på henne.
Vil hun kunne lede krigen mot terror, redde en økonomi som er truet av utflagging og ikke minst kunne overbevise 51 prosent av befolkningen om at hun kan svelges på tross av kontroversielle standpunkter i moralske spørsmål? Hva med Al-Quaida, Irak og Midt-Østen? Kommer hun eller Kerrys politikk til å skille seg noe nevneverdig fra Bushs hauk- og dueadministrasjon?
I USA er det å vise lederskap blitt mote, spesielt i disse vanskelige tidene, hvor supermakten så vidt har reist seg med brukket rygg og kjemper mot den ”usynlige fienden.” Klarer begge å vise lederemner, samt konkrete resultater i mellomtiden, kan valgkampen om fire år bli spennende. Spennende nok for valgforskere og analytikere og mer spennende enn USAs regjerende parti vil ønske seg.
