- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Arabisk er et verdensspråk med offisiell status i FN. Det er morsmål for omlag 200 millioner mennesker, og “kirke”-språk for mange flere millioner muslimer over hele verden. I følge tradisjonell islam er det også paradisets og englenes språk – så arabisk kan sies å være et språk med uvanlig stor anvendelighet.
Med utgangspunkt i den arabiske halvøya, der beduinene i århundrer hadde dyrket en avansert muntlig diktekunst, spredde arabisk språk seg med den arabisk-muslimske ekspansjonen i årene etter islams Åpenbaring (den arabiske Koranen) gjennom profeten Muhammad (d.632).
Arabisering og islamisering var parallelle og dels sammenfallende prosesser – den siste nådde imidlertid mye lenger enn den første. Det arabiske språket fikk etterhvert og endelig fotfeste i (majoriteten av) befolkningen i Vest-Asia opp mot Tyrkia i nord, mot Persia i øst, i Nord-Afrika delvis mot Sahara i sør og i de vestlige områdene mot Atlanterhavet. Islam nådde, som vi vet, langt videre: opp i deler av sør- og øst-Europa, over Persia og Sentral-Asia og det indiske kontinent helt inn i Kina, og i Afrika også sør og øst for Sahara.
Arabisk ble det ledende språket for religion, vitenskap og litteratur over hele det islamske storriket i middelalderen (høydepunkt ca. 700-1200). Koranen, den muntlige diktetradisjonen og de som forvaltet den, ga det språklige grunnlaget for nedtegnelse og systematisering av det arabiske språket, representert i imponerende presis form i grammatikken til Sibawaihi (d. 798).
Etter århundrer med nedgangstid, ytre press og indre splid, samt kulturell stagnasjon ble arabisk igjen i moderne tid, fra 1850-tallet og framover, et redskap for samtidas politiske og litterære uttrykk – i opplysningens og den nasjonale frigjøringens tjeneste.
Men la meg med en gang presisere bruken av “arabisk” – “arabisk språk” dekker et mangfold av ulike varieteter, som jeg skal kort gjøre rede for i det følgende: Språksituasjonen i de arabiske landene er kjennetegnet ved at det er en uvanlig stor avstand mellom den offisielle språklige normen, standardarabisk, og folks talemål, selv om de er beslektet og regnes som varieteter av samme “språk”.
De to varietetene eksisterer altså side om side i språksamfunnet og brukes til ulike formål. En slik situasjon betegnes av språkforskerne som diglossi.
Standardarabisk er ikke morsmål- i betydning det språket man lærer først og i hjemmet – for noen, men tilegnes gjennom eventuell skolegang. Hvor godt man behersker det er derfor avhengig av utdannelsesnivå.
Det er et sosialt problem at det offisielle språket er så forskjellig fra talemålet at store befolkningsgrupper kan ha vanskelig for å forstå det selv i muntlig form via radio og TV. Avstanden mellom varietetene, sammen med en utbredt tradisjonalisme i pedagogisk metode, gjør at også de med begrenset skolegang sjelden oppnår tilstrekkelig aktiv kompetanse i det.
Uansett nyter standardarabisk stor prestisje: det er det “egentlige” og “ekte” arabiske, det er bærer av islam og av kulturarven – som alle arabere, muslimer eller ikke, holder høyt og er stolte av. Det er både det fremste symbolet på, og det sterkeste elementet i, det arabiske kulturelle fellesskapet – ettersom det er den offisielle språknorm i alle arabiske land. (Situasjonen kan best sammenliknes med situasjonen i Sør-Europa i de tider da latin var felles skrift- og kulturspråk i hele området, mens folk snakket ulike romanske dialekter: italienske, franske, spanske (samt enkelte ikke-romanske minoritetsspråk – som kan tilsvare f.eks. berbersk og kurdisk i vårt tilfelle).
Standardarabisk, al-´arabiyya al-fusha, er i dagens arabiske samfunn først og fremst språkformen for (nesten) all skriftlig kommunikasjon. I muntlig form brukes den i religiøs og litterær resitasjon og for nyhetsmeldinger i mediene – i alle disse tilfelle med en skriftlig tekst som basis.
Dernest er den, i prinsippet, språkformen for foredrag og undervisning og all offentlig diskurs om religion, politikk og kultur. I praksis har det de senere tiår skjedd en utvidelse av bruksområdene for talemålet – og, ikke minst, for mellomliggende språkformer som trekker på begge varietetene – på bekostning av standardspråket. Slik sett får vi en situasjon der ‘høyspråket’ og talemålene blir å betrakte som polene i et språklig kontinuum. Utdannede personer kan gjøre kreativ bruk av å kombinere trekk fra de to varietetene til stilistisk spennende variasjon.
Talemålet, al-´a:mmiyya (“almuens (språk)”) eller al-da:rija (“det utbredte, gjengse (språket)”) dekker de ulike regionale og lokale arabiske dialektene i dette området fra Irak i øst til Marokko i vest.
De har en rekkes fellesstrekk i forhold til standararabisk – det mest slående (også i arabernes framstilling av forholdet) er fravær av kasus og modusbøyning i dialektene, og en reduksjon av bøyningsformer generelt. (Ikke dermed sagt at dialektene nødvendigvis er “enklere” – på visse områder har de utviklet trekk som kan synes mer komplekse enn i standardarabisk.)
På den annen side er det store forskjeller mellom de ulike dialektene, i den grad at en marokkansk og en iraksk landsbyboer – i ytterkantene av den arabiskspråklige verden – ikke vil forstå hverandre (om de ikke har såpass utdanning at de kan hjelpe seg med litt standardarabisk).
Jeg pleier å vise til ulikhetene mellom norsk, svensk og dansk for å gi en idé om forholdet mellom nærliggende dialekter som f.eks. syrisk-libanesisk-palestinsk og egyptisk arabisk, mens jeg forestiller meg at irakeren i Marokko vil oppleve det som en nordmann på Island – de innfødte sier mye som virker kjent, men man får ikke helt tak på det i første omgang, men lærer seg å forstå rimelig raskt.
Egyptisk står i en særstilling blant dagens arabiske dialekter og blir stort sett forstått i hele regionen, noe som nok først og fremst skyldes Egypts ledende rolle som filmprodusent og kultureksportør. Egyptiske filmer og kasetter var og er svært populære. Den forrige generasjon (de som var unge eller voksne før 1970) var nok også påvirket av de mange glødende talene til den egyptiske president Gamal Abd al-Nasir (Nasser), som brukte både høyarabisk og egyptisk talemål i en retorisk virkningsfull veksling. Dessuten har mange egyptiske akademikere flyttet fra det overfylte arbeidsmarkedet i hjemlandet til ledige (og ofte bedre betalte) stillinger i undervisning og administrasjon i andre arabiske land. På 70- og 80-tallet spilte palestinske akademikere noe av den samme rollen.
Jeg nevnte ovenfor at standararabisk nyter alment stor prestisje – og det selv blant folk som ikke mestrer det. Tilsvarende står talemålet generelt lavt i kurs – det assosieres med hverdagens trivialiteter og mangel på kunnskap. Folk flest vil påstå at talemålet representerer et språklig forfall, at det ikke er noe ordentlig språk og f.eks. ikke har noen ‘grammatikk’.
På den annen side representerer talemålet også lokal identitet, familie- og følelsesliv, nærhet og humor. Jeg opplever at disse assosiasjonene stadig blir styrket – det kan skyldes at mange er i ferd med å gå lei av pompøs høyarabisk retorikk; eller at panarabismen står svakere; eller at lokal identitet blir fremmet av politiske eller økonomiske omstendigheter – eventuelt skyldes det at jeg som observatør er blitt stadig mer oppmerksom på fenomenet… La meg også nevne tendensen til at sentrale dialekter brer seg på bekostning av mer perifere dialekter – f.eks. at trekk fra Kairo-, Beirut- og Damaskus-dialektene brer seg til omliggende landsbydialekter.
Et interessant dialektskille med språkmerker som er lette å observere selv om man ikke er ekspert, går mellom såkalte ‘beduinerdialekter’ på den ene side, og ‘bofaste’, dialekter på den andre. Ved f.eks. å teste hvorvidt en araber uttaler ordet for hjerte, standardarabisk qalb, som galb, ´alb eller qalb, kan man plassere vedkommende i forhold til dette skillet. På samme måte i forhold til andre fonologiske eller morfologiske trekk (selv om ikke alle lar seg klassifisere like enkelt og utvetydig, og språket er i stadig endring).
Jeg nevnte at skriftlig tekst er et domene der standardspråket har nesten monopol. Unntakene der talemålet forekommer i skriftlig form er: drama, der handlingen har et lokalt og folkelig preg; lyrisk diktning – kontroversielt, men stadig mer akseptert, særlig i Egypt og Libanon; etnografiske nedtegnelser av muntlige folketradisjoner, sagn og eposer; dialoger i skjønnlitterær prosa; og tekst til karikaturtegninger.
Mange forfattere synes stadig at talemålet ikke har noe å gjøre i litteraturen, og – om de for realismens skyld MÅ bruke et dialektord – setter de det gjerne i klammer (“for å hindre at stanken av det siver ut i resten av teksten” som en uttrykte det). Andre mener at ord og uttrykk fra talemålet gjør teksten livligere og mer autentisk, mens andre igjen forsøker å skrive et standardarabisk som i setningsform og uttrykksmåte ligger nærmere opp til talemålet, uten formelt å bryte med standardnormen.
Den egyptiske Nobelpris-vinneren Nagib Mahfuz har vært i mot å bruke talemålet i sine romaner, men er berømmet for sin evne til å gjøre standardarabisk “naturlig” i munnen på sine skikkelser. (At det arabiske alfabetet i seg selv, med sin manglende notering av korte vokaler, er egnet til å “skjule” endel ulikheter mellom standardspråk og talemål, er også et poeng, men det krever mye plass å forklare hvordan for de som ikke kjenner det.)
