Statistikkforsker Grete Dahl ga nylig ut rapporten som avdekker åtte års arbeid (1992 – 2000) rundt tematikken trygdebruk blant innvandrere. Teamet er en politisk ”varm potet” og blir ofte brukt av ymse partier i valgkampsammenheng. Rapporten viser nemlig større likheter enn ulikheter blant innvandrere og etniske nordmenn.
Forskningen har først og fremst sett på førstegenerasjonsinnvandrere, i og med at denne gruppen er den som aldersmessig er gunstigst som studieformål.
Rapporten viser blant annet at førstegenerasjonsinnvandringen fra Vest-Europa har gått ned fra 16 til 12 prosent i løpet av de åtte årene studiet tar for seg. Og selv om andelen av førstegenerasjonsinnvandrere fra Afrika, Asia, Sør og Mellom-Amerika er høy, så er den langt fra den ”invasjonen” som enkelte politikere har gitt inntrykk av.
Flere uførepensjoner
Et viktig moment i rapporten er den sterke økningen i antall uføre. Fra 4,9 prosent i 1992 steg andelen av førstegenerasjonsinnvandrere som ble uføre til 6 prosent i 2000. Her er det snakk om sterk ”uføresannsynlighet”, noe som rent erfaringsmessig kan forklares ved at når førstegenerasjonen kom hit på 1960- og 70-tallet, hadde de flere års hardt arbeide bak seg.
Førstegenerasjonsgruppen viser seg å ha store varianter. Rapporten viser at uføreandelen hos disse er betraktelig lavere enn generelt i i befolkningen. Selv om økningen av uføretrygder har gått fra 3,2 prosent i 1992 til 6,5 prosent i 2000, ligger man fortsatt bak landsgjennomsnittet, som er på 9,6 prosent.
Noe av dette kan forklares med at en del førstegenerasjonsinnvandrere med kort botid ikke er så aktive i yrkeslivet og dermed ikke oppfyller vilkårene i folketrygdloven. En annet viktig moment er at det blant første-generasjonsinnvandrere er en svak representasjon av eldre aldersgrupper hvor uføresannsynligheten er størst. ”Syvårsbotiden” er hovedvarianten som skiller førstegenerasjonen i to leire: de som greier å integrere seg i det norske arbeidslivet og de som ender opp med mer beskjeden innsats og uttelling.
Sterkere kvinnelig deltakelse
Fra 1992 til 2000 har det vært en liten økning i personer som mottar pensjon fra gjenlevende ektefelle blant førstegenerasjonen. Her skiller man seg klarest fra den øvrige befolkningen, hvor andelen av de som mottar slik pensjon har gått sterkt ned.
I denne sammenhengen er det også viktig å nevne at for enkelte grupper innad i førstegenerasjonen, så har også kvinnelig arbeidsdeltakelse gått opp. Her er imidlertid variasjonene sterke: kvinner fra vestlige land og Øst-Europa er ikke like avhengige av en slik ”ektefellepensjon” som kvinner fra Asia, Afrika og Mellom og Sør-Amerika, siden førstnevnte gruppe oftere har egen inntekt.
Fra enkelte hold har noen grupper hevdet at innvandringen er en sterk utgiftspost. Ut fra rapporten er slike påstander moden for en revurdering.I rapporten framheves det som et veldig viktig moment at første- og andregenerasjonene, tross ledighet og trygdebruk, også kan bidra til inntektsskapningen i tiden som kommer. Påstanden begrunnes blant annet ved å vise til aldersammensetningen for denne grupperingen.
Lav botid, flere på sosialhjelp
Lengre botid og arbeidstid og flere på uførepensjon. Ut fra rapporten er det sterke variasjoner mellom forskjellige nasjonaliteter hos den sammensatte førstegenerasjonen, altså førstegenerasjon uansett lengden på botid i Norge. Grupper med lang tid, som f. eks marokkanere og pakistanere (gjennomsnittlig botid 13-16 år) har en uføreandel på 13-15 prosent, mens grupper med kortere botid, slik som somaliere, bosniere og irakere har en andel minstepensjonister på henholdsvis 62, 71 og 86 prosent. Her mottar de fleste sosialhjelp ettersom flere innenfor denne gruppen ikke oppfyller kravene til verken botid eller lang nok arbeidstid i landet.
Rapporten kan i helhet sees via linken:
http://www.ssb.no/emner/03/04/30/notat_200462/notat_200462.pdf
(krever Adobe programvare)
