”Fordi vi ikke har noe, må vi gjøre alt selv. Aldri gjøre for andre, det de kan gjøre selv”. Slik lyder mottoene til Oasen-prosjektet som ble startet i 2001, og som i dag drives av Norsk Folkehjelp i Oslo.
Prosjektet har blitt nedlagt en gang, men takket være en sterk og aktiv prosjektleder har det alltid kommet på beina igjen. I dag omfatter prosjektet hele Oslo. Fokuset i Oasen-prosjektet er likestilling og innvandrerkvinnenes rettigheter. En del av prosjektet går også ut på å styrke selvtilliten til disse kvinnene.
– Kvinner må kjenne sine rettigheter og plikter, og slåss for dem. Det er viktig at de tar en utdannelse og får en jobb, sier Muñoz. Hun mener det er mye bedre at kvinnene utdanner seg i stedet for å gå hjemme og lage mat.
Må være likestilling mellom kjønnene
– Det må være likestilling mellom kvinner og menn. Kvinnene har en viktig rolle både i samfunnet og familien. De har blant annet stor innflytelse på barneoppdragelsen. Barn fra innvandrerfamilier der mødrene kjenner til rettighetene og pliktene som eksisterer for alle norske kvinner, integreres lettere i det norske samfunnet, sier Muñoz.
– Mange av disse kvinnene kommer imidlertid fra patriarkalske samfunn. Vi kvinner må begynne i våre egne hjem og innta nye holdninger for å kunne oppdra våre barn på en ny og bedre måte, slik at barna får en annen mentalitet, forklarer Muñoz, før hun fyrer av følgende bredside mot myndighetene:
– Norske myndigheter tenker for lite seriøst om innvandrerkvinner. Vi må huske at i noen tilfeller har innvandrerkvinnene ingen eller mangelfull skolegang fra sine hjemland. Når de kommer hit blir ofte hjemmet deres eneste holdepunkt.
– Her i Norge opplever de å bli behandlet som umyndige personer, selv om de er voksne og ansvarlige for seg og sine familier. Kvinnene er gjerne ressurssterke og har en stor vilje til å hjelpe sin familie fremover, men mangler reelle muligheter til å utfolde seg. Det er viktig at innvandrerkvinnene ikke blir undertrykt i det norske samfunnet. Myndighetene må være mer opptatt av innvandrerkvinners rettigheter. Norskopplæring er eneste mulighet for innvandrerkvinner til å få jobb, videreutdannelse og gjøre karriere i Norge. Men norskopplæring er ikke lenger gratis for utenlandske kvinner som er gjenforent med norske eller utenlandske menn.
Muñoz mener det er stor forskjell på likestillingen mellom norske kvinner og menn, sammenlignet med hvordan det står til blant utenlandske kvinner og menn:
– Vårt prosjekt legger vekt på å få i gang en åpen diskusjon blant disse kvinnene. Vi tilrettelegger for egenanalyse av hindringer, og muligheter for videreutvikling for kvinnene i nærmiljøet. Vi organiserer seminarer om mange ulike familiespørsmål; for eksempel kvinner og menneskerettigheter og opplæring om barnets utvikling.
– Vi tar også opp familiespørsmål i diskusjonsgrupper, på kulturkvelder og språkkurs. På spanskkursene er det store flertallet nordmenn. Slik knytter vi til oss nye frivillige, og skaper kontakter inn til forskjellige innvandrermiljøer. Vi har også engelskkurs der de fleste er innvandrere og flyktninger. Disse aktivitetene gir kvinnene en sjanse til individuell utvikling, samt innspill til barneoppdragelse og utvikling av familien. På sikt blir dette et viktig bidrag til samfunnsutviklingen, med mer solidaritet og forståelse mellom nordmenn og innvandrere.
Kvinneaktivist fra Peru
Erlinda Muñoz har tidligere arbeidet med likestillingsspørsmål og kvinners rettigheter i Peru. Hun var leder og organisator for en Folkelig Kvinneføderasjon i slumbyen Villa el Salvador, og sloss gjennom 25 år for kvinners rett til utdannelse og jobb.
– I mange land forlater mannen kona, som blir sittende igjen med mange barn, og ingen penger til å kjøpe mat og klær til barna og seg selv. Kvinner utsettes for mishandling av menn og undertrykkelse fra samfunnets side. I en del land har de også få rettigheter. Derfor er det veldig viktig at kvinner blir selvstendige og uavhengige av mennene. De må ha tro på seg selv, sier Erlinda Muñoz. Hun er overbevist om at innvandrerkvinner kan være selvstendige. Men det gjelder å være sterk.
– De må overleve uansett problemer som de har fått. De må ikke tenke på seg selv som ”den stakkars lille innvandrerkvinnen”.
I desember 1992 kom Erlinda Muñoz til Norge som kvoteflyktning. Det gikk ikke lang tid før hun begynte å slåss for like rettigheter. Erlinda er mor til seks barn og bestemor til tolv. Fra mai 1999 til 2001 jobbet hun med prosjektet ”Naboskapet”, som ble startet av sosialkontoret i Sagene-Torshov bydel. Etter en stund ble prosjektet nedlagt fordi Oslo kommune fjernet støtten til det. Det nye prosjektet Oasen – ”Kvinner krysser grenser” dekker i dag hele Oslo. I dag er Oasen åpen for alle kvinner, både norske og de med utenlandsk bakgrunn. Oasen sitt mål er å organisere innvandrerkvinnene på en måte som selv setter dem i stand til å integreres i det norske samfunnet. Ett av delmålene er å styrke kontakten mellom innvandrere og nordmenn i nærmiljøet.
– Vi må forberede kvinnene på å kunne klare seg selv, sier Muñoz.
Viktig prosjekt
– Prosjektet er veldig viktig for oss, sier Elisabeth Fuentes (29), som kom til Norge fra Peru for 19 måneder siden. Hun er gift med en nordmann, og ønsker å lære mer norsk for å kunne kommunisere bedre med mannen sin. Ofte kommer hun til Muñoz med personlige problem og spørsmål hun ikke forstår på grunn av kulturforskjeller eller ulikheter i mentaliteten mellom nordmenn og peruanere.
– For å kunne leve og overleve i det norske samfunnet, er det viktig at innvandrerkvinner får kjennskap til den norske mentaliteten. Derfor må Oasen få leve, avslutter Erlinda Muñoz.
