Det var en marokkaner som drepte van Gogh. Hva Tysklands drøye to millioner tyrkere har felles med marokkanere bortsett fra at de deler samme religion vet ikke jeg, men etter drapet har tyskerne rettet oppmerksomheten mot tyrkerne. Og betegnende nok var det tyrkerne som så seg nødt til å arrangere en stor demonstrasjon i Køln for å markere at de distanserer seg fra drapet.
Kanskje det var på tide med denne oppmerksomheten, siden man aldri har interessert seg særlig for dem. Tyskerne, sa sosiolog Claus Leggewie i et radiointervju, har interessert seg for tyrkere først og fremst som arbeidskraft, og ikke for deres levemåter og religion. Tyrkerne – det er for tyskerne “Gastarbeiter” (gjestearbeidere). På 60-tallet reiste fabrikksjefer personlig ned til Tyrkia for å hente dem som etterspurt arbeidskraft. En trodde tyrkerne ville forsvinne igjen etter noen år – en naiv antagelse.
Parallellsamfunn og
«Leitkultur»
For mange tyrkere er Tyskland blitt deres hjem – til tross for flere tiår med åpen diskriminering. Mange av dem har fortsatt lite å gjøre med tyskerne privat og snakker etter 40 år i landet bare gebrokken tysk.
Tyskerne beskylder tyrkerne for å ha dannet “Parallelgesellschaften” – parallellsamfunn, for å isolere seg i gettoer, der mennene undertrykker og slår konene sine, tvangsgifter døtrene og i moskeene dyrker de hatet sitt mot troløse tyskere.
Politikerne og lederskribenter raser mot tyrkerne, islam og parallellsamfunn og krever at tyrkerne “skal integrere seg” og tilpasse seg noe som de kaller “Leitkultur” (ledende kultur) – et tidligere mye utskjelt begrep som fikk en plutselig renessanse etter drapet.
Og så hagler det skyts mot islam. Islam, hevdes det fra politikerhold, er ikke forenlig med demokrati og heller ikke med kristendommen, men en vestlig livsstil og vestlige verdier.
– De som bosetter seg her, må akseptere og overta tysk leitkultur, tordnet flere politikere. Talsmenn fra CSU i Bayern – den konservative sørtyske fristaten som motsatte seg integreringen i det tyske politiske systemet og nyter en autonom status med selvstendige partier – ville til og med kutte sosialhjelpen til innvandrere som ikke er villige til å integrere seg og akseptere denne leitkulturen.
Det finnes nok av grunner til å hisse seg opp over debatten og avfeie argumenter som typisk kunnskapsløst vrøvl.
En kan ha inntrykk av at mange hadde ventet på en anledning som drapet. Folk satt i startgropene med forhåndsskrevne copy & paste argumenter. Og mange hoppet på anti-islam bølgen.
Tyrkere isolerer seg
Men det interessante er at mange som ellers ser positivt på innvandring, har begynt å tvile og snakker åpent om problemene.
– Kanskje vi tyskere er drømmere som ikke ser problemene i omgang med fremmede, innrømmet antropologistudenter som egentlig ser seg selv som eksperter på dette feltet, overfor Utrop.
– Det er mye frustrasjon som har hopet seg opp i det siste, både hos tyskere og tyrkere, men som nå kommer ut, sier den tyske radiojournalisten Philipp Pfaefflin til Utrop.
– En lærer som underviser på en kveldsskole for voksne fortalte meg nylig at hun hver dag kommer frustrert og oppgitt hjem. Tyrkerne er fullstendig uinteresserte og ødelegger for de andre, mente hun. De opptrer i grupper og mobber andre. De er dårlig i tysk og besøker ikke tyskkursene.
Pfaefflin nevner at det er en del tyrkere som ikke er interessert i kontakt med tyskere.
– I huset vårt bor det en tyrkisk familie. Faren er leder i en islamsk forening og fordeler “opplysnings-brosjyrer”, der det blant annet står at kvinnen må underordne seg mannen. Jeg har flere ganger forsøkt å diskutere med ham, men han var ikke interessert. For meg er det det samme. Jeg vet at det fins mange tyrkere som er annerledes, men mange tyskere skiller ikke så nøye.
Han forteller at også tyrkerne har begynt å kritisere sine landsmenn.
– Mange tyrkere jeg har intervjuet i det siste har bodd i Tyskland i 40 år, er godt integrerte, aktive i mange lag og foreninger og har lært seg tysk på eget initiativ. De kjefter på landsmennene sine som har vært her like lenge, men som likevel ikke kan snakke tysk i det hele tatt. De kritiserer at imamene blir utdannet i Tyrkia, og etter et par år i Tyskland forsvinner igjen. De misliker at unge jenter blir hentet fra Tyrkia som bruder, noe som ytterligere forhindrer integreringen.
Hysteriske debatter
Tyrkernes manglende vilje til samhandling med tyskerne er bare en side av saken. Alle som har bodd lenge i et annet land vet at integrering er en toveis prosess. Hvis en ikke føler seg akseptert av majoritetssamfunnet eller til og med diskriminert, ikke får jobb og så videre, så trekker man seg tilbake.
Hvis tyrkerne isolerer seg fullstendig i sine parallellsamfunn, så har det en grunn. Men årsakene til segregeringen blir ikke diskutert. Kansler Schrøder nøyer seg med et selvrettferdig krav om at innvandrerne “må integrere seg” uten å spørre seg hva staten selv kan gjøre.
Heller ikke blir det debattert om det i det hele tatt er skadelig for samfunnet at det eksisterer parallellsamfunn. Eller under hvilke omstendigheter de kan være skadelige.
Hvor mye segregasjon tåler et samfunn?
Å være fremmed er krevende og mange er lettet når de finner mennesker med samme bakgrunn og samme morsmål. Det gir trygghet. Egne landsmenn er faktisk en viktig ressurs for integreringsprosessen. Derfor fins det tyske foreninger i Norge, norske klubber i utlandet (som for eksempel av norske tannlegestudenter i Tyskland), eller derfor bosetter norske pensjonister seg i egne bydeler i Spania eller USA.
Så hvor mye samhold trenger et samfunn? Hvor mye segregasjon tåler det? Og går det an å leve både i gettoen og i majoritetsverdenen samtidig? Hvor vanlig er det?
En kunne diskutere de allerede eksiterende parallellsamfunn. Den økonomiske og politiske eliten lever isolert i egne bydeler bak høye murer og sender barna på privatskoler og internater langt borte fra folk flest.
Ferdinand Mount, en tidligere medarbeider av Margaret Thatcher (som altså ikke kan mistenkes for venstrevridd propaganda), slår i en ny bok fast at “Uppers” og “Downers” i England nesten har ingen kontakt med hverandre samtidig med at klasseskillene øker. I Frankrike observerte sosiologen Eric Maurin det samme og kritiserer holdningen med bare å fokusere på innvandrergettoene.
Leitkultur?
Og hva menes med denne “Leitkultur” som innvandrerne skal tilpasse seg til? At dette allerede tidligere mye utskjelte ordet ble hentet fram igjen, sier litt om forholdene i Tyskland, der tysk nasjonalisme og patriotisme har blitt stuerent.
Problematisk er dette begrepet fordi det setter et absolutt skille mellom innvandrernes kultur og tyskernes kultur, og ikke minst mellom kristendommen og islam.
Denne verdensforståelsen gjør menneskene blinde for at jeg som tysk antropolog kan ha mer til felles med en antropolog fra Colombia, enn med en tysk bondekone. Denne statiske verdensforståelsen gjør en blind for å se likhetene mellom religionene og gjensidige påvirkningene i historiens løp.
Teologen Oddbjørn Leirvik sa nylig at moderate kristne og moderate muslimer har mer til felles enn moderate muslimer har med fundamentalistiske muslimer. Det er en kjent sak at mange muslimer er medlemmer i KrF fordi partiet appellerer til verdier som troende muslimer kjenner seg igjen i. Polariseringen skjer ikke mellom religionene, men innad i den enkelte religion.
Problemet er altså ikke islam selv, men den økende fundamentalismen – både i kristendommen og islam, og ellers i politikken. Som Eberhard Seidel i avisa Tageszeitung påpeker, er det viktig å se disse fellestrekk mellom islamsk og kristen fundamentalisme, antisemittisme, nazisme og fascisme.
Og fundamentalisme er noe som har gode vekstmuligheter i et klima som er preget av omstillinger og usikkerhet i kjølvannet av en allmenn nedbygging av velferdsstaten.
Journalisten Philipp Pfaefflin sier til Utrop at de sosiale reformene i Tyskland er et viktig moment for å forstå innvandringsdebatten.
– Mange tyskere ser med usikkerhet på framtida på grunn av mange kutt og økende arbeidsledighet. De blir glad når de også kan rette pekefingeren mot andre.
