Med nyfeminismen har kvinnekamp blitt et personlig anliggende. Sjelden tar dagens feminister opp forhold som ikke rammer dem selv, eller saker som ikke dreier seg om forhold som tilsynelatende begrenser vestlige kvinners bevegelsesfrihet.
Mujer, ni sumisa ni devota – kvinne, verken underdanig – eller løsaktig, står det på t-skjorta til den 20 år gamle jenta som setter seg ned på metroen en morgen i Barcelona. Hun bærer på en studentperm med initialene til ingeniørhøgskolen i byen.
Ved siden av henne sitter en høygravid latinamerikansk pike på kanskje 16-17 år i en Ralph Lauren-plagiert collegegenser som strammer over magen. Hun gjør det hun kan for å kle seg oppover, det eneste snev av velstand hun kan oppnå som limpiaescalera – trappevasker, slik som mange tusen illegale innvandrere i Spania livnærer seg av. Vil den tenåringsgravide piken noen gang kunne reflektere over kvinners skjerv mellom barnefødsler og løsarbeid i Europa?
Det later til at feminismen, eller dagens freestylevariant, nyfeminismen, er en syssel for middelklassekvinner som har ressurser til å reflektere over sin egen stilling. Kathrine Aspaas søker etter maskuline motstykker til de kvinnelige rollene hore og madonna.
Rønnaug Jarlsbo skriver i en kommentar i Dagbladet av 25. juni at aktivistgruppen Guerilla Girls møter opp på Oscar-utdelingen for å fortelle at kvinners lønn i Hollywood daler etter fylte 29 år. Den norske journalisten og erklærte feministen Hilde Charlotte Solheim uttalte i et debattprogram for en tid tilbake at hun arbeidet mot at frøkentittelen skulle fjernes; Solheim mente at tittelen var et herskeredskap som holdt kvinner nede.
Barne- og familieminister Laila Dåvøy forslo i fjor at forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame skulle flyttes fra markedsføringsloven til likestillingsloven, for å effektvisere vernet mot kjønnsdiskriminerende reklame. Dernest har skjønnhetstyranni vært på mange feministers agenda. For mange norske kvinner er det såkalte karriereglasstaket en sak de kjemper for. Som et uttrykk for feministenes tilstedeværelse, kommer lanseringer innen en rekke produktkategorier, blant annet bøker: I boken Lykke på reisen fra 2001 skriver norske kvinner ned sine høyst personlige reiseberetninger og redaktør Margunn Grønn skriver fra Mexico:
“…en middelaldrende mann kom og satte seg ved siden av meg på benken. Dette irriterte meg grenseløst. Var det ikke mulig å få være i fred et eneste sted i denne byen?”
Med nyfeminismen har kvinnekamp blitt et personlig anliggende. Sjelden tar dagens feminister opp forhold som ikke rammer dem selv, eller saker som ikke dreier seg om forhold som tilsynelatende begrenser vestlige kvinners bevegelsesfrihet.
I den samme debatten hvor Hilde Charlotte Solheim deltok, tok Anne-Kat. Hærland ordet. Hun var kvikt uenig i at frøkentittelen måtte fjernes fordi den degraderte kvinner til piker:
– Blir du overkjørt når du går midt i veien, har du to valg: Enten går du ut av veien, eller så får du deg bil og kjører selv.
Norske kvinner kan velge om de vil kjøre bilen selv eller gå av, og få steder i verden kjører kvinner bilen selv slik man gjør her. Norske kvinner er høyt utdannede (det er i dag like mange kvinner som menn som har høyere universitetsutdannelse. Dog: 87 prosent av professoratene besittes av menn), tjener selv til livets opphold, selv om både tjener mindre og eier mindre enn menn (Ifølge Statistisk sentralbyrås selvangivelsesstatistikk var norske kvinners bruttoinntekt i 2001 185 000 kroner, mens menn i snitt tjente 304 000 kroner i året.).
Statistikk fra reisebransjen viser at kvinner reise mer enn menn; mange norske som jenter som har reist jorda rundt alene, kan fortelle at de ikke møtte mange andre kvinner fra andre land som gjorde det samme. Den norske kvinnen står sterkt i det norske samfunnet, og tidligere generasjoners kvinnesaksforkjempere kan være stolte.
I motsetning til Hilde Charlotte Solheim, Anne-Kat. Hærland og studenten i slagordtrøya på den barcelonesiske metroen, vil den tenåringsgravide kvinnen ikke kunne kjøre bil, og like lite vil hun kun velge om hun vil kjøre eller ikke: Hun deler skjebne med kvinner over hele verden.
Hun er uutdannet, hun vil tjene dårlig. I tillegg lever latinamerikanske kvinner i et samfunn, også i Spania, (den nyvalgte president José Luis Rodríguez Zapatero har satt familievolden på dagsorden. I Spania opplever 10 prosent av kvinnene vold fra sin partner), hvor deres bevegelsesradius er sterkt begrenset; det latinamerikanske samfunnet anser kvinner som er ute på egen hånd som frivole – og vold fra ektemenn, brødre eller fedre har en større aksept i samfunnet enn hva man finner i Norge og Sverige (Ifølge Amnesty vil en av tre av verdens kvinner en gang i løpet av livsløpet ha opplevd vold, seksuelle overgrep eller blitt misbrukt på andre måter).
Den latinamerikanske immigrantkvinnen vil være glad om hun klarer å tjene nok til at hun kan lage middag til barnet og kjøpe seg noen plagg på lønningsdagen. Man kan også trekke fram mer grelle eksempler, som for eksempel at International Organisanization for Migrations anslår at fire millioner mennesker er involvert i internasjonal menneskehandel/prostitusjon. Men hvor er feministene der hvor de virkelig trenges?
Men norske feminister later til å være mer opptatt av tidsklemme, glasstak, livet under skjønnhetstyranniets åk – ganske ubetydelige overskuddsfenomener tatt i betraktning av de forhold kvinner verden over lever under – til tross for at de reelt sett kan kjøre bil som bare rakkeren. Kanskje female bonding, jentereiseskildringer og frøkendebatter er morsommere fritidssysler enn å sørge for kvinners rettigheter i u-land?
